mandag 27. februar 2023

P!nk - Trustfall

At vi nå er inne i den mest hektiske perioden i Eurovisionsesongen er grunnen til at det har blitt så som så med blogginga denne måneden. Jeg har hørt på mye annen musikk likevel, og skal nå prøve å ta litt igjen det tapte.

Begynner da med en av de største artistene hva fanskare og antall strømminger angår. Nr. 75 i verden skal jeg tro Spotify. Pink har på en måte alltid vært der, men det var etter at jeg ifjor ble oppmerksom på hennes sosiale engasjement at jeg begynte å interessere meg ekstra for hennes musikk. Singelen Irrelevant, som kom en direkte reaksjon på at Høyesterett i USA opphevet Rose vs. Wade og med det fratok amerikanske kvinner den føderale retten til abort var en tekst skrevet i sinne og frustrasjon. En skarp låt, som også tok opp Black Lives Matter og skeives rettigheter. 

Så derfor var det spennende da hun kom med nytt album for ti dager siden, og jeg er ikke skuffet. Det åpner meget personlig med en vár og nedpå hyllest til hennes avdøde far.

Tittellåten Trustfall er en sterk låt som slik jeg tolker det er om at vi mennesker har et ansvar for å stå sammen og støtte hverandre slik at hver enkelt klarer utfordringene livet gir oss. Videoen understreker budskapet på en god måte synes jeg.

Turbulence er mektig i all sin enkelhet der den handler om det å håndtere angst og psykiske utfordringer. Setninga Panic is temporary, I'll be permanent er beroligende ord til en som sliter fra en som forstår. Uansett hva som skaker deg, så er jeg her.

På tre av de tretten låtene har Pink med seg andre artister. The Lumineers er med på Long Way To Go og Chris Stapleton er duettpartner på avslutningssporet Just Say I'm Sorry. Jeg tar med låten der First Aid Kit er med, Kids in Love. Söderbergsøstrene har satt sitt stempel på denne låten, all den tid den er skrevet av Klara Söderberg sammen med Jakob Jerlström og Ludvig Söderberg. Kult da at Pink tar den med og lar Söderbergsøstrene få skinne sammen med henne.

Det er også en liten norsk aksje i dette albumet, da Edvard Ersfjord er en av to låtskrivere på Runaway, en fin og fengdende sak. Last Call er en av de låtene jeg er mest glad i på dette albumet. Om å ta den siste telefonsamtalen før verden bryter sammen, eller livet tar slutt om en vil. Den er fengende, samtidig som teksten er viktig å få med seg.

Jeg merker at dette er et personlig album, der Pink i flere låter kommer inn på de viktigste sidene ved livet og tøffe tak hun har vært igjennom. Det står det respekt av, jeg føler at dette er en artist som rekker ut hånden til sine fans og sier: Jeg er her for dere, jeg har erfart mye av det dere går igjennom. Ta musikken min og bruk den til å komme dere gjennom vanskelige tider.

Hate Me er den siste låten jeg tar med der Pink sier til de som kritiserer hennes sosiale engasjement og standpunkt at de gjerne kan hate henne, det bryr henne ikke.

Det er flere gode låter her, og jeg vil også trekke fram Never Gonna Not Dance Again. Om at selv om en skulle få beskjed om at i dag er din siste dag så skal ikke det hindre en i å danse og nyte den dagen. 

Så ja, dette er et album til å bli glad i. Pink er en artist etter mitt hjerte, som gir verden god musikk og sterke tekster. Men som er noe mer, som er samfunnsbevisst og som reagerer på det hun føler er galt. Og som med sin musikk ønsker å gi håp og styrke til mennesker som sliter.

Karakter: 5,5/6.


fredag 17. februar 2023

Wig Wam - Out of the Dark

 

Et av de sterkeste øyevlikkene jeg opplevde ifjor var da Wig Wam var på som første band på hovedscena på Tons of Rock på avslutningsdagen lørdag 25. juni, et halvt døgn etter at terroren rammet hovedsakelig som feiret kjærligheten og Pride. Midt i settet bad Åge Sten Nilsen om et minutts stillhet i respekt for de som ble direkte ramma, og med ord som brente seg fast i meg: "Ingen skal for faen fortelle oss hvem vi skal elske!" Og så oppleve over 20000 rockere musestille i et minutt var formidabelt, et sterkt signal om at vi vil verne 100% om retten til å elske den vi vil.

Kanskje en litt pompøs innledning på et innlegg om Wig Wams nye album, men jeg følte for å gjøre det. Når det gjelder dette albumet så leverer Wig Wam hva jeg forventer av dem, spesielt på de mer fartsfylte låtene. Det er der jeg synes de er best, som på åpnings- og tittelsporet:

High n Dry er en mer stampende låt, og det er en type rock jeg har et litt avmålt forhold til. Jeg føler at dette er en type låter som ikke tar helt av, og det opplever jeg litt her også, men det skal sies at låten løfter seg etter at jeg har gitt den noen lytt og den har fått krype inn under huden på meg. Forevermore er litt mørkere, men jeg liker at den har litt allsangfaktor. Og den mørke bakgrunnsstemmen bidrar til å gi låten en aura av mustikk.

Men det er altså låtene med litt tempo som jeg føler sitter best hos meg. Her er Bad Luck Chuck, om han som gir inntrykk av å sitte hardt i det og som du derfor låner penger, men som du så ser bor i den stilige kåken. Da har du grunn til å føle deg litt lurt.


Uppercut Shazam er av de absolutt beste låtene på skiva. Jeg husker fra oppveksten på slutten av 70-tallet at det en kort stund var et tegneseriehefte som kom ut 2. hver måned om en superhelt kalt Shazam. Jeg tviler vel på at han er inspirasjonen for denne låten, men med denne tittelen fikk likevel låten et litt nostalgisk preg for meg.

The American Dream er også en låt som sparker godt fra seg. Om å være fanget under presset av å albue seg oppover for å nå den amerikasnke drømmen om suksess og velstand.

Trond Holter er en av landets aller beste rockegitarister, og da er det fint at han får en instrumental til å briljere litt ekstra. En godt rockeinstrumental er undervurdert, og flere band burde egentlig hatt med en slik låt på sine album.


Jevnt over er dette et solid album av Wig Wam, og jeg burde jo benytte meg av anledninga når de spiller på Byscenen i Trondheim fredag 10. mars. Men når dørene åpnes 21:30 og siste buss til Orkanger kjører rundt 23:00 sier det meg at det kan bli lite musikk for pengene før jeg må dra hjem. Men jeg fikk som nevnt sett de på Tons of Rock, og de leverte virkelig varene da. 

Karakter: 4,5/6.

tirsdag 7. februar 2023

Elle King - Come Get Your Wife

Elle King stod på lista mi over artister jeg burde høre på, uten at jeg helt husker når og hvorfor hun kom med. Hvorsomer så fikk jeg for noen dager siden lyst til å sjekke henne ut, og så at hun kom med dette albumet 27. januar. Det er hennes tredje studioalbum, og allerede har hun fire Grammynominasjoner bak seg, to innenfor rock og to innenfor country.

Begynnelsen på skiva var ikke helt i min gate, men jeg merker at åpningslåten Ohio vokser på meg. Den er noe treg i starten, men tar seg godt opp etterhvert. Before You Met Me føler jeg blir en vel mye standard countryrocker, før vi får Try Jesus, som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal karakterisere. Teksten handler om at en har så dårlige erfaringer med menn at en likegodt kan prøve ut Jesus. Musikalsk er det en flott låt, som naturlig nok får et lite gospelpreg over seg.

Men herifra og ut, så er dette et knallalbum, intet mindre! Duetten med Miranda Lambert, Drunk (And I Don't Want To Go Home) kom som singel for to år siden, og må ha vært en kanonhit. Den er strømmet 136 millioner ganger på Spotify, låten i seg sjøl er ei humørbombe, og med videoen blir den aldeles hysterisk. Det er så over the top at jeg bare elsker det!

Hva jeg skal velge videre er egentlig hipp som happ fordi jeg digger alle låtene. Det er både countryperler og mer rocka låter. Og Lucky er en av disse countryperlene, som er om sønnen hun fikk i 2021. Både fordi han heter det og fordi hun tydeligvis føler seg heldig som er på dette stedet i livet nå, etter en fortid som visstnok ikke har vært helt A4.

Worth A Shot er den andre sangen der King har med en duettpartner, her Dierks Bentley. Også dette en kul låt.


 Bonafide er en fengende og god countrylåt, her i en mer akustisk utgave som jeg liker meget godt:

Men Elle King er også en rocker, noe vi får servert i Out Younder, som er en låt med et herlig driv. 

I det hele tatt synes jeg det er deilig med et album der jeg både får rock og country av godt merke. King behersker begge deler til fulle, og det gjør at dette er et album jeg har blitt skikkelig glad i. På avslutningssporet Love Go By er hun også innom bluesen i en låt der hun får brukt hele sitt stemmeregister i en kraftfull opptreden.

Så ja, dette albumet fra Elle King kan jeg trygt anbefale!

Karakter: 5,5/6.