The Nude Party - Rides On

The Nude Party er et av bandene i stallen til New West Records, som jeg får jevnlige nyhetsbrev fra. Derfor har jeg oppdaga en del artister fra dem de siste årene, og det jeg leste om The Nude Party var såpass interessant at da de forleden kom med sitt 3. studioalbum måtte jeg bare gi det en sjanse.

Og det er jeg glad for, for dette bandet som ble dannet i 2012 på Nord-Carolinas Appalachan State University gir meg humørfylt og stilig musikk innenfor rock og amerikana. Men med et meget distinkt lydbilde, som gjør at det er lett å skille de ut fra mengden. Bandet er en sekstett med Patton Magee som frontmann og lead gitarist. resten av bandet består av gitarist Shaun Couture, organist og pianist Don Merrill, bassist Alec Castillo, perkusjonist Austin Brose og trommis Connor Mikita. Sammen blir de en spennende enhet som her har gitt ut et meget interessant album.

Åpningssporet Words Around handler om rykter som går, og at da blir sjøl en stor by liten. Et meget godt ordspill her, og sjølve låten er spennende rock der jeg spesielt legger merke til orgelet som av og til kommer inn og gir musikken ekstra dybde. Dessuten en slide gitar som også tiltrekker min oppmerksomhet. Det er dessuten en driv og kraft i låten som jeg liker. Tempoet øker vel mye på slutten synes jeg, men på den annen side er nok det et bilde på låtens tema, det at rykter går fortere og fortere etter at de er blitt satt ut.

Hard Times (All Around) er også en kul låt som handler om at harde tider et sted ofte forplanter seg videre, til at det til slutt kan bli en nasjonal og endatil en global krise. Særlig aktuelt i disse dager med bankkollaps i USA som har satt sine spor på børser verden over. Dette er er en liveversjon som er noe neddempa i forhold til studioversjonen.

Videoen til tittellåten Ride On er som tatt ut av en god, gammel westernfilm. Dette også en fengende låt som sitter tvert hos meg.

En morsom liten låt på bare drøye to minutter er Hey Monet. Om tittelen henspeiler på den franske maleren Monet klarer jeg ikke å bli klok på, men låten opplever jeg som en livsbejaende sak som setter meg i godt humør. Igjen så har vi orgelet til Don Merrill som setter en ekstra spiss på opplevelsen:

Cherry Red Boots har noen musikalske elementer som jeg bare elsker, bare hør etter i starten. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det jeg hører der, men det er spennende, og det bidrar til å gi dette bandet en egenart som jeg setter pris på. Denne låten er egentlig en musikalsk skattekiste som jeg bare omfavner.

I tillegg så er musikken på dette albumet innhyllet i en retroatmosfære som er bare nydelig. Her er mange elementer fra svunne tiår som jeg nikker gjenkjennende til, og det er bare deilig med et band som klarer å smelte dette sammen til noe som er deres helt eget. Tretten låter har The Nude Party funnet plass til her, og som lytter koser jeg meg.

Nesten som vanlig avslutter jeg med avslutningssporet, for jeg opplever ofte at siste sangen er den der musikken blir tatt litt ned, det blir roligere og mer reflekterende. Så også her, men ikke i så stor grad som hos andre føler jeg. Red Rocket Ride er en behagelig låt som på en måte oppsummerer et album som gir meg mange flotte musikalske opplevelser. Her er det bl. a. munnspillet som fanger min oppmerksomhet.

Men det er flere perler her, som Somebody Tryin' to Hoodoo Me, som jo betyr at det er noen som prøver å hetse en. En litt bluesaktig låt med en sterk gitar og en tekst til ettertanke. 

Så alt i alt er dette et album som viser at The Nude Party er et spennende band som her tar meg med på en musikalsk reise som jeg virkelig setter pris på. Et ungt band som jeg håper å høre mer godlyd fra i tiden som kommer.

Karakter: 5,5/6.

Ultimo - Alba

 

Årets Sanrevmo-festival var igjen en ukes fest i deilig italiensk musikk. En fest som ga meg mange store opplevelser, mange store låter og artister. En av de var Niccolò Moriconi, med artistnavnet Ultimo. Jeg visste om han fra før, spesielt da han ble nr. 2 i Sanremo 2019 bak Mahmood.

Med låten han deltok med i år, bergtok han meg. Alba (Soloppgang) er tittellåten på albumet han ga ut etter festivalen, og er en sterk tekst om mental helse og å kjempe mot sine indre demoner. Jeg fikk en ny Viszlát Nyár-opplevelse, jfr. AWS' ikoniske låt fra Eurovision 2018 der jeg på kroppen følte den smerten artisten selv kjente på og formidlet. Musikkunst blir ikke vakrere enn det. Ultimos første framføring av låten var så sterk at jeg tok til tårene, og jeg så på han i sekundene etter at han var ferdig at det hadde virkelig tatt på å synge denne låten med dette sterke personlige budskapet, offentlig for første gang. Dessverre tar Sanremo ned disse videoene av første opptreden et par uker etter festivalen, så vi må "nøye oss" med videoen. Men den er sterk den også.

Som de fleste italienske artister har Ultimo valgt å bruke morsmålet i sin musikk. Og det er fultt forståelig, Italia er et meget stort marked i seg selv, dessuten er italienerne veldig bevisste på å ta vare på sin kultur og sitt språk. Ulempen er at mange italienske artister da kun forblir store i hjemlandet, fordi språkbarrieren blir for stor. Men jeg har valgt å omfavne italiensk musikk, og når det gjelder Alba så trenger jeg bare å forstå hva tittelen betyr og hva låten handler om for å forstå de sterke emosjonene i tekst og musikk. Av de fem i Gullfinalen i Sanremo var det denne låten jeg håpte skulle vinne, men det endte med 4. plass.

Også på resten av låtene har jeg kun oversatt titlene, det gir meg en pekepinn om hva de handler om, og så kan jeg nyte de utifra det. Og musikalsk er det få feilskjær her. Det er ofte stille, jordnært, mange følelser. Og det gjør at flere av låtene framstår som sterke. Nuvole in testa (Skyer over hodet) er også en låt der jeg skjønner at temaet ikke er av de lystigste. Og jeg merker også her at Ultimo har den store gaven det er å klare å formidle sterke følelser uten at en trenger å forstå teksten:

Så ja, dette er et album som berører og som viser at musikk er et globalt språk som faktisk overvinner språkbarrierer. Som gjør at jeg kan nyte musikk selv om jeg ikke forstår språket. 

Tutto divente normale (Alt blir normalt) er mer storslagen musikalsk enn de to foregående låtene, og den framstår som en låt der det er viktig å berolige en person som har vært gjennom noe tøft om at livet vil vende tilbake til det normale igjen. Også her forteller Ultimo den historien med mye følelse i stemmen, og da føler jeg at han også snakker til meg.

Sono pazzo di te (Jeg er gal etter deg) er albumets store kjærlighetslåt, der en gir uttrykk for de sterke følelsene en har overfor den er mest glad i. Musikken er fengende, noe som passer til dens tema. Og det er den mest rocka låten på albumet. Slik det skal være når en skal formidle betingelsesløs kjærlighet:

Så til slutt La pioggia di Londra (London i regn), en rolig, slentrende og nær låt der jeg forestiller meg Ultimo gå rundt i regnet i Londons gater. Helt nydelig formidlet igjen, og musikk som gjør at det å oppleve London i regn ikke blir så galt egentlig. 

Det er flere perler her, som Tu (Du), Ti va di stare bene (Du føler deg bra) og Joker. Et par låter er det som ikke når inn helt inn til meg, men likefullt er dette et album som jeg vil ta med meg videre i år. Et album som gjør et sterkt inntrykk på meg, og som er et bevis på hvor bra italiensk musikk er. Og hvor glad jeg er over å ha oppdaget Sanremofestivalen, og dermed fått anledning til å dykke ned i italienernes rike og vakre musikkskatt.

Karakter: 5,5/6.

Too Far Gone - 30

Endelig, tolv år etter deres forrige studioalbum er Too Far Gone ute med en fullengder med ny musikk. Kalt 30 for å markere at de feirer 30 år som band i år. Og det er godt å ha de tilbake, for de er et av de beste bandene vi har innen countryrock, og da spesielt innenfor det segmentet av norsk countryrock som nå vel faller inn under det som i Spellemannpristerminologien kalles "festmusikk". Ihvertfall når vi ser at et band som Rotlaus er nominert i den kategorien til Spellemannprisen 2022.

Festmusikk eller ikke, Too Far Gone er et seriøst og hardtarbeidende band som leverer god musikk både til hverdags og fest. Deres vel største hit, Zetor'n er godt kjent, og på dette albumet kommer de med flere låter som har potensial til å bli populære på spillesteder rundt om i landet. Et par av låtene måtte jeg bruke et par lytt for å venne meg til og få under huden, men ellers er dette musikk som sitter fra første lytt. Du hører at det er Too Far Gone, og det liker jeg!

Jeg vil her presentere de fem låtene jeg liker aller best, og jeg begynner med åpningssporet Hjertet har fått fred. Om det å komme seg ut i naturen og nyte den roen en finner der.

Ka gjør vi no beskriver noe som flere nok kan relatere til. Du treffer noen på fest, det oppstår søt musikk der og da og man har en deilig natt sammen. Men etterpå kommer spørsmålet: Hva nå? Jeg synes beskrivelsen er god, og at Børge Rømma med sin vokal får fram de følelsene som en slik tekst bærer med seg.

Skinnende stjerne er en fin låt om det å gi verden et smil og et inntrykk av alt er bra, mens en egentlig går med mange tanker om det som burde vært bedre i livet. En god liten gitarsolo inni låten bør trekkes fram.

Jeg digger Bæst fæst'n, en rocka låt som nok mange også kan kjenne seg igjen i der en våkner opp etter en fest en husker fint lite av, men der en har en fornemmelse av at den ikke var så verst:

Fly ut er mer rett ut country og med en tekst som jeg kjenner meg godt igjen i, om å gå motstrøms og følge drømmen. Som jeg gjorde ifjor da jeg både opplevde mitt første Eurovision på nært hold i Torino og ga ut min debutroman. Denne låten har fått plass på min spilleliste over Årets sanger 2023, nettopp fordi jeg kan relatere så sterkt til den.

Så min konklusjon er at det er flott å ha Too Far Gone tilbake med ny musikk. Dette er et variert og godt album med mange fengende låter, men også et par som er mer rolige i takten og ettertenksomme. 

Til slutt tillater jeg meg å nevne en av mine største drømmer som MGP-fan: Å oppleve Børge Rømma og kona Becca i MGP med en nydelig romantisk ballade med et anstrøk av country. Det hadde vært knall!

Karakter: 5/6.

Signe Marie Rustad - Particles of Faith

Signe Marie Rustad er også en del av den store norake amerikanabølgen, eller nordicana, som det internasjonalt kalles. Derfor var det naturlig å ta for meg albumet hun slapp nylig, og det er et litt spesielt album. Det er bare sju låter, det varer litt over 32 min., og med et første spor som bare er på 1:40. Altså er dette i all hovedsak låter av en viss lengde.

Og jeg liker mye av det jeg hører, sjøl om jeg føler at en låt som I Loved You from Before er vel lang med sine 7 minutter. Den er en meget god og ettertenksom låt fram til 4:30, så synes jeg ettertenksomheten tar overhånd. Det blir for meg 2:30 som føles litt overflødig. Men døm selv, jeg kan se at det for noen gjør låten enda vakrere.

Hello It's Me er en behagelig sang, her kommer kvalitetene i Rustads sangstemme skikkelig godt fram. De lyse tonene i stemmen passer så godt til denne musikken, og det gir låten en ekstra dimensjon i mine ører.

Bark Up Someone's Elses Tree er en av de kuleste låttitlene jeg har sett, og det er også i en kul låt rent musikalsk. Enkel og litt nedpå, og igjen behagelig å høre på. Det er noen harmonier her som jeg sjelden hører og som jeg setter stor pris på, som f. eks. en litt spesiell gitar. Teksten er også vel verdt å få med seg, for det er meget bra lyrikk!

Waiting er en akustisk liten godsak som også varmer øregangene. På Carrickalinga har Rustad med seg Harald Lassen, og det er en rolig låt med et litt annet lydbilde i starten, men enkelt og nært og godt å høre på. Tittellåten Particles of Faith avslutter albumet, og her er Rustad alene med gitaren. Den sangen jeg  måtte jobbe mest med for å få inn under huden, men etterhvert så satt den også. Mye grunnet várheten i Rustads stemme.

Så alt i alt er dette et av de albumene jeg kan sette på når jeg trenger hvile og å koble ut fra verden ellers. Et album som mest av alt kjennetegnes av Signe Marie Rustads váre stemme som gjør at jeg føler en ekstra nærhet til sangene.

Karakter: 5/6.

Eva Cassidy with the London Symphonic Orchestra - I Can Only Be Me

Helt siden jeg ble oppmerksom på at Londonsymfonikerne under ledelse av Christopher Willis skulle legge musikk til Eva Cassidys vokal på noen av hennes sanger har jeg gledet meg vilt til dette albumet. Ved midnatt for, i skrivende stund, 17 timer siden ble albumet sluppet og siden har jeg spilt det flere ganger.

De fleste kjenner nok historien til Eva Cassidy, som etter oppvekst i Maryland ble kjent i Washington D.C. for sin en enormt vakre sangstemme. En artist som sang alt, gospel, country, blues, jazz og mer til. Såpass at plateselskapene ikke ville satse på henne fordi hun ikke ville holde seg til en sjanger. Så døde hun av hudkreft høsten 1996, bare 33 år gammel. Fire år senere ble den kjente BBC-DJ-en Terry Wogan såpass imponert av hennes versjon av Over the Rainbow at han spilte henne, første gang sent i år 2000. Resten er historie, og verden ble forbløffet over dette ekstraordinære sangtalentet som bevegde millioner med sine versjoner av klassiske og kjente låter, flere år etter sin død.

Alle opptakene som er gjort med henne er såvidt jeg vet nå utgitt. Men så får altså Londonsymfonikerne og Christopher Willis ideen om å sette musikk til Cassidys vokal, og de tar den musikalske nytelsen opp enda et hakk. Klassisk musikk har aldri vært min greie, men det er alene. Når den blir parret med andre stilarter, som rock, eller brukt som musikk til gode låter, som med Vamp og Anne Grete Preus her på berget, så gir det låtene en ekstra dimensjon. Og når det blir parret med en av de vakreste stemmene verden noengang har fått høre, da blir den musikalske nytelsen fullkommen.

Eneste jeg savner her er Over the Rainbow, men hallo, her er ni sanger der det bare er å lene seg tilbake og la seg bli sugd inn i 40 minutter der du glemmer alt annet. Sånn er det med meg. Ved å høre på dette albumet glemmer jeg alt annet og lar meg musikalsk forføre.

Det begynner med Songbird, tittellåten på albumet som kom i kjølvannet av Cassidys posthume gjennombrudd i 2000/01, og som toppet albumlistene i UK.

Det som er det fine her er at orkestret lykkes med å ikke overdøve Cassidys stemme. De lykkes med å la musikken rett og slett forsterke en allerede fra før sterk musikalsk opplevelse. Honnør for det må også gis til Christopher Willis, som har fått til akkurat dette i hvordan han har arrgert musikken.

Autumn Leaves er fra før en av de nydeligste tolkningene fra Cassidys side, og her har man også fått til en stemningsfull video:

For meg så er de vakreste kvinnelige sangstemmene jeg har hørt Eva Cassidy og Ofra Haza. Stemmer som henfører, stemmer som lar meg sveve avsted og glemme alt annet. To artister som begge forlot verden på tragisk vis, og så altfor tidlig. Men stemmene deres vil for alltid være der og henføre oss som åpner ørene våre for de.

Jeg avslutter med tittelsporet, som er siste sangen. De andre vi får nyte er People Get Ready, Waly Waly, Time After Time, Tall Trees In Georgia, Ain't No Sunshine og You've Changed.

 Karakter: 6/6.

Virkelig - For ung til å vær trist

 

Høsten 2020 ble jeg imponert over Bodøbandet Virkelig og ga de toppkarakter for deres andre album Lengsel blir til glemsel. Derfor var jeg spent nå når nytt album foreligger, og igjen er dette melodiøs og fengende pop ispedd et par mer nedpå låter.

Du blåste liv inn i livet mitt åpner det hele, og det er en typisk Virkelig-låt, fengende og med gode tekstlige øyeblikk, som f. eks: Og lite visste vi at det fantes en dødelig dose av oss. I det hele tatt er dette et band som tyr lite til velbrukte ord og vendinger i tekstene sine, og det gjør at det er et spennende band å høre på:

Tittellåten For ung til å være trist er ikke så ulik. Og musikalsk har bandet bevegd seg litt bort fra synthen og blitt mer gitarbaserte.

I det hele tatt så er det slik pop jeg liker, melodiøst og fengende, låter med driv. Museum er også en kul låt der en følsom vokal fremhever låten på en god måte. Og igjen er det god lyrikk i teksten, noe som er forfriskende. I den leiligheta her lærte vi hvordan kroppen fungerte er jo en nydelig måte å beskrive noe vi selvsagt skjønner hva er.

De par rolige låtene Kanskje æ skulle slutte å bært dine sorga? og Du treng en venn er også fine, og jeg er spesielt glad i sistnevnte:

Til slutt tar jeg med låten med det kule navnet Alderstaksameter, om en busstur der en reflekterer over livet og tiden som går og at en blir eldre:

Igjen gir altså Virkelig meg et solid popalbum med gode og fengende låter. Det er musikk som får meg til å slappe av og finne roen, noe som er viktig i tida vi lever i nå.

Karakter: 5/6.

P!nk - Trustfall

At vi nå er inne i den mest hektiske perioden i Eurovisionsesongen er grunnen til at det har blitt så som så med blogginga denne måneden. Jeg har hørt på mye annen musikk likevel, og skal nå prøve å ta litt igjen det tapte.

Begynner da med en av de største artistene hva fanskare og antall strømminger angår. Nr. 75 i verden skal jeg tro Spotify. Pink har på en måte alltid vært der, men det var etter at jeg ifjor ble oppmerksom på hennes sosiale engasjement at jeg begynte å interessere meg ekstra for hennes musikk. Singelen Irrelevant, som kom en direkte reaksjon på at Høyesterett i USA opphevet Rose vs. Wade og med det fratok amerikanske kvinner den føderale retten til abort var en tekst skrevet i sinne og frustrasjon. En skarp låt, som også tok opp Black Lives Matter og skeives rettigheter. 

Så derfor var det spennende da hun kom med nytt album for ti dager siden, og jeg er ikke skuffet. Det åpner meget personlig med en vár og nedpå hyllest til hennes avdøde far.

Tittellåten Trustfall er en sterk låt som slik jeg tolker det er om at vi mennesker har et ansvar for å stå sammen og støtte hverandre slik at hver enkelt klarer utfordringene livet gir oss. Videoen understreker budskapet på en god måte synes jeg.

Turbulence er mektig i all sin enkelhet der den handler om det å håndtere angst og psykiske utfordringer. Setninga Panic is temporary, I'll be permanent er beroligende ord til en som sliter fra en som forstår. Uansett hva som skaker deg, så er jeg her.

På tre av de tretten låtene har Pink med seg andre artister. The Lumineers er med på Long Way To Go og Chris Stapleton er duettpartner på avslutningssporet Just Say I'm Sorry. Jeg tar med låten der First Aid Kit er med, Kids in Love. Söderbergsøstrene har satt sitt stempel på denne låten, all den tid den er skrevet av Klara Söderberg sammen med Jakob Jerlström og Ludvig Söderberg. Kult da at Pink tar den med og lar Söderbergsøstrene få skinne sammen med henne.

Det er også en liten norsk aksje i dette albumet, da Edvard Ersfjord er en av to låtskrivere på Runaway, en fin og fengdende sak. Last Call er en av de låtene jeg er mest glad i på dette albumet. Om å ta den siste telefonsamtalen før verden bryter sammen, eller livet tar slutt om en vil. Den er fengende, samtidig som teksten er viktig å få med seg.

Jeg merker at dette er et personlig album, der Pink i flere låter kommer inn på de viktigste sidene ved livet og tøffe tak hun har vært igjennom. Det står det respekt av, jeg føler at dette er en artist som rekker ut hånden til sine fans og sier: Jeg er her for dere, jeg har erfart mye av det dere går igjennom. Ta musikken min og bruk den til å komme dere gjennom vanskelige tider.

Hate Me er den siste låten jeg tar med der Pink sier til de som kritiserer hennes sosiale engasjement og standpunkt at de gjerne kan hate henne, det bryr henne ikke.

Det er flere gode låter her, og jeg vil også trekke fram Never Gonna Not Dance Again. Om at selv om en skulle få beskjed om at i dag er din siste dag så skal ikke det hindre en i å danse og nyte den dagen. 

Så ja, dette er et album til å bli glad i. Pink er en artist etter mitt hjerte, som gir verden god musikk og sterke tekster. Men som er noe mer, som er samfunnsbevisst og som reagerer på det hun føler er galt. Og som med sin musikk ønsker å gi håp og styrke til mennesker som sliter.

Karakter: 5,5/6.