onsdag 12. august 2020

Mary Chapin Carpenter - The Dirt and the Stars

Denne uka har jeg begynt i jobb igjen for første gang på to år, og på bussturene Orkanger - Trondheim t/r er det det nyeste albumet til Mary Chapin Carpenter som har fylt øregangene mine disse tre første dagene. Dette er en artist som hadde sin kommersielle storhetstid på 90-tallet under bølgen av kvinnelige artister som preget countrymusikken det tiåret. Carpenter vant mange priser, bl. a. 5 Grammies og hadde store hits som He Think's He'll Keep Her, Passionate Kisses, I Feel Lucky og Down at the Twist and Shout. Etter det endret hennes musikk seg, også tematisk, da hun ble mer opptatt av sosiale og politiske forhold.

Nå under coronatiden har Carpenter med jevne mellomrom postet "Songs From Home"-videoer på YouTube fra sitt landlige hjem i Virginia der hun har spilt sanger fra hele sin karriere. Gjerne med sin hund Angus eller sin katt i umiddelbar nærhet. En serie som har vært god å følge og som har vært en oase i denne krevende tida vi nå lever i.

Men nå sist fredag slapp hun nytt album med 11 nye låter. Og dette er ikke musikk som brøyter seg fram for å si det sånn. Dette er rolig musikk som er balsam for ens indre. Carpenter hever ikke stemmen, likevel får hun budskapene tydelig fram. Farther Along and Further In åpner det hele:

It's Ok to Be Sad opplever jeg som en sang til trøst i denne tiden vi nå lever i. Med et budskap om at det er helt greit å være lei seg, det er helt greit å føle seg alene og forlatt i den underlige tilværelsen vi har fått dette året. Og jeg føler på meg at Carpenters stemme gir meg en trøst jeg har behov for, gir meg håp om at verden etterhvert vil komme i vater igjen.

Det er altså en del stillferdige låter på denne plata. Og ankepunktet jeg ofte har mot slike album er at det blir for stillestående, det blir for lite variasjon. På et par sanger kjenner jeg litt av det, men på den annen side så trenger vi også slike plater som bare roer oss helt ned, som gir oss tid og rom til bare å nyte den roen musikken gir oss. All Broken Hearts Break Differently er en slik sang og med en tekst som jeg kan relatere til:

I American Stooge får vi observatøren Carpenter. Første tanken var at dette er en låt om Trump, med setninger som "to hell with the truth, I'm sucking up with the dude", men det er vel mer en ramsalt kritikk og beskrivelse av politikertyper som Trump og den skade de kan gjøre på et samfunn.

Secret Keepers er om de av oss som bærer på hemmeligheter vi ikke klarer eller ikke ønsker å få ut. Som f. eks. om hen som ikke kommer seg ut av skapet og ikke får levd ut den en egentlig er, eller om en person som bærer inni seg at hen er blitt seksuelt misbrukt. "Spread a little kindness when you meet someone/You never know what they are carrying around".

Jeg vil også trekke fram musikerne Carpenter har med seg på dette albumet. Her er det rett og slett mye knallgod instrumentering å glede seg over. Som det i utganspunktet rolige avslutningssporet som albumtittelen er hentet fra: Between the Dirt and the Stars. Gitarspillet her er en ren nyelse.

Dette er kort og godt musikk å finne roen til. Sjøl på de låtene der Mary Chapin Carpenter biter fra seg tekstmessig beholder hun roen og inderligheten. Det gjør bare låtene ennå sterkere, og dette er musikk verden trenger mer av nå.

Karakter: 5,5.

lørdag 8. august 2020

Shawn Williams - The Fear of Living. the Fear of Loving.

 

Hva gjør du som artist når du sitter med et knippe låter du vil ha ut, men verken har penger til studiotid eller musikere? Jo, du spiller inn og mikser musikken ved hjelp av mobilen din, og du spiller alle instrumentene selv. Det er virkeligheten for artisten som i mine ører stod bak Årets album i 2018 med "Motel Livin'", New Orleansbaserte Shawn Williams.

Jeg abonnerer på nyhetsbrev fra henne og etter å ha lest om mislykkede forsøk på å få finansiert studioinnspillinger var det en stor overraskelse da hun for en uke siden sendte ut et nyhetsbrev med beskjed om at nytt album ville komme 7. august. Spilt inn hjemme, spilt inn med bare henne som musiker der hun måtte gi seg i kast med instrumenter hun hadde liten eller ingen erfaring med.

Og det å lære dette albumet og dets musikk å kjenne har vært en reise. Fra å spørre meg ved første lytt "Hva i all verden er dette"? og jeg likte bare de to siste låtene, til at jeg nå omfavner hele albumet.

Hvorfor ble det sånn? Jo, fordi musikken her er så kompleks at jeg måtte ta meg tid til å la den synke inn. Dette er ikke musikk som er umiddelbar, og som på "Motel Livin'" er dette mangefasettert. Men det er enda råere i kantene enn det forrige albumet, det føles ennå mer ekte og nært og jeg hører at dette er en artist og en musiker som er i stadig utvikling. For å si det sånn, du får det ikke mer indie enn dette, for dette er et eget produkt fra begynnelse til slutt.

Åpningssporet Take Me er rått, det er flere skifter av toneart og det er nakent. Så kommer en av de monumentale låtene her, Lost My Mind. Det er ikke bare musikken, det er også en tekst som viser hvilke poetiske talenter Shawn Williams også har. Her er ordspill av sjeldent høy kvalitet. Om et indre i full oppløsning:

I wake up in the evening

And I'm like

Oh My God, Oh My God, Am I God?

Caus' who's that sleeping next to me?

Must have lost my virginity

Again, again, again                                                           

Så en dramatisk oppbygd og rocka musikk med gitaren i sentrum til vi etterhvert kommer til følgende på slutten:                                                                                                

Wake up in the morning in my own grave 

What did I drink? Where did I stray?  

I wake up in the morning in my own grave 

What did I drink? Where did I stay?

På mange måter er dette soundtracket til hva det fortvilte året 2020 er blitt for verden:

Down er om å bli sviktet av en person en i utgangspunktet setter høyt, og om hva det gjør med en:


En annen monumental låt er tittelsporet. Igjen om ikke å ha det godt i livet, det å ha en frykt for å leve, en frykt for å elske, en frykt for å miste alt. En følelse som jeg kan kjenne meg så godt igjen i etter å ha vært gjennom perioder i livet med totalt mørke og uten håp. En gåsehudsang der musikken bygger usedvanlig godt opp om stemningen i teksten.


Everythings's Just Wrong er den eneste sangen på plata som jeg vil kalle melodiøs, men her er det også livets mørke sider som er i sentrum. Om å ha en ladning med piller tilgjengelig, om å være stuptrøtt, men ikke få sove, ha tilgang på alkohol, men ikke på en pistol......
 
 
Så avsluttes dette mesterverket med enda en monumental låt, Change:

I don't wanna change you
 
And I don't wanna change
 
I don't wanna break you
 
And I don't wanna break
 

Something's got to give
 
As I don't wanna give up
 
I don't wanna change it
 
 
Og igjen er musikken så mesterlig bygd opp og jeg føler at jeg blir sugd inn i en låt som er så mektig at jeg bare blir sittende og lar den ta meg med hud og hår. 

Jeg har ikke nevnt de tre midterste sangene på albumet, Anymore, Afterall og I Can Dream, men det er også mektige låter som viser en artist som er moden, som er kompromissløs i forhold til sin musikk, som ikke lar seg diktere, men som gir ut den musikken hun kjenner seg igjen i her og nå.

Shawn Williams har tatt steg siden "Motel Livin'". Hun er ennå mer rå, hun er ennå mer naken og hun er ennå mer ekte. Og det fra et album som hadde alt og som var perfekt i mine ører. 

Så hva skal man si? Shawn Williams fortjener så uendelig mange flere enn de 67 månedlige lytterne hun pr. nå har på Spotify. Hun fortjener verdensherredømme med sin musikk, hun fortjener så uendelig mye mer enn å spille for maten i New Orleans! 

Når koronahelvetet er over må norske konsertscener for svarte få henne over dammen! Få henne til Rockefeller, få henne til Moskus i Trondheim, få henne til Bergen, få henne til huskonserter i Sunnfjord for den del. Om ikke USA skjønner hvilken musikalsk storhet de har gående for lut og kaldt vann i New Orleans så er det vår fordømte plikt her på denne siden av Atlanteren å gjøre noe med det når verden er i vater igjen!

Karakter: 6.


fredag 7. august 2020

Åse Kleveland - På frihjul

Jeg fulgte konserten "Aldri Mer Hiroshima" på NRK1 i går kveld og der ble jeg grepet av Åse Klevelands framføring av Kaldt Regn, en norsk versjon av Bob Dylans Hard Rain's Gonna Fall. Og ved å søke etter den sangen fant jeg jo albumet Kleveland ga ut i juni. Jeg har nok hørt om det i forbifarten, men jeg glemte å notere det ned og det gikk i glemmeboka. 

Men nå har jeg hørt en del på det og det er så forfriskende godt å høre en sånn kapasitet som Åse Kleveland gi ut ny musikk, som stort sett er hennes versjoner av andre artisters sanger. Det uendelig godt å høre på, og når det åpner med det som vel må sies å være oss humanisters eneste salme, Anne Grete Preus'  Vrimmel blir det bare lekkert. Kleveland har i høyeste grad gjort låten til sin egen, og som tidligere styreleder i Human-Etisk Forbund er det tydelig at dette er en sang som ligger hennes hjerte nært. Samtidig har hun klart å beholde den nerven som Preus ga låten, slik at vi i bunn og grunn har to unike og deilige versjoner av en av Preus' nydeligste låter:                                                         


Jeg Spiller For Livet er en livsbejaende låt med sterke folkemusikkislett og som jeg virkelig er blitt glad i:

Det var altså Hardt Regn som fikk meg til å dykke ned i dette albumet, Bob Dylans kraftige protest mot atomvåpen og som også på norsk er blitt et sterkt manifest som passa godt inn når vi skulle markere 75-årsdagen for den fryktelige atombomben over Hiroshima 6. august 1945. Dessverre ligger ikke den opptredenen ute på YouTube ennå, for den var sterk! Åse Kleveland er en artist med en unik tilstedeværelse på scena og framføring, budskap og dramatikken i musikken gjorde at jeg fikk skikkelig ståpels.

Klevelands band på denne plata er The Salmon Smokers, som består av Freddy Holm, Eivind Kløverød, Finn Tore Tokle og Omar Østli. Haldenseren Østli er en artist jeg har skikkelig sansen for og han og de andre i bandet gjør sangen ekstra levende. Her vil jeg også trekke fram Korallbeltet som er en dramatisk oppbygd låt, også her med en tekst til ettertanke. Dette er den eneste låten på skiva som ikke har vært utgitt før.


Dollarglis er en helt annerledes, men likefullt kul norsk versjon av David Lindleys 80-tallshit Mercury. Åse Kleveland har sansen for stilige biler, så at hun ga seg i kast med denne hyllesten av en god, gammel Mercury burde ikke være noen overraskelse:


Sjølsagt har Kleveland også funnet plass til 2020-versjonen av Intet Nytt Under Solen, sangen som ga henne en råsterk 3. plass i Eurovision i 1966. Og den er virkelig god som ny! Vil også trekke fram en sang fra livets skyggeside, Prøysensangen Skaff Meg En Synder, med gitarspill i starten som gir meg Django Reinhardtvibber. Og En Sang Til Håpet er en perfekt avslutningslåt, musikk av Händel, tekst av Klaus Hagerup. For dette er ei plate med mye håp og musikalsk glede. Sjølsagt må jeg sparke meg sjøl for at jeg ikke fant fram denne før nesten to mnd. etter utgivelsen, men bedre sent enn aldri!

Karakter: 5,5.


onsdag 5. august 2020

Taylor Swift - folklore



Også for superstjernen Taylor Swift har 2020 blitt et helt annerledes år enn det som var planlagt. Alle konserter avlyst, inkl. i Oslo 26. juni. Så hva gjør man da? Jo, for Swifts del betød det å lage nytt album og å gå litt tilbake til røttene.

Ikke til countryen, som var sjangeren der hun skapte seg et navn. Men ikke så veldig langt unna all den tid dette er ei minimalistisk plate. Det er akustisk og lite igjen av den energiske popen hun har gitt ut fra "Red" og fram til nå. Dette er blitt ei plate der vi møter en mer musikalsk naken Taylor Swift. Det merkes også i tekstene. Fortsatt er det sterke ord og tanker i enkelte av låtene, men jevnt over synes jeg å merke enn mer jordnær artist også her.

I tillegg er dette et velvoksent album på litt over en time og med 16 spor. Da er faren større for at det skal bli mer ensformig for lytteren når hun går så minimalistisk til verks som her. Men jeg synes hun løser det på en fin måte, og det er blitt ei skive der jeg holder interessen albumet ut. Et par låter er litt stillestående og kunne med fordel ha vært luka ut, men i det store bildet så er det egentlig ikke anna enn småpirk.

Alt er med små bokstaver her, også albumtittel og låttitler, og det er noe jeg har valgt å respektere her. Og etter åpningssporet the 1 som en skjønner er en kjærlighetslåt får vi cardigan, en låt med en drømmende atmosfære, som mange av låtene på dette albumet.


Så i the last great american dynasty får vi obervatøren Taylor Swift. Hvem hun observerer her, bl. a. en person som er sin bys mest skamløse får bli opp til enhver sin tolkning. Men uansett er dette en låt som bekrefter hvilken kapasitet Swift har som låtskriver. Jeg synes rett ut at dette er en knakende godt skrevet tekst.


Nå skal det sies at Swift ikke har komponert alt sammen alene, hun har med seg The Nationalgitaristen Aron Dessner og Jack Antonoff, kjent fra Bleachers og Fun. Og på exile har hun med Bon Iver på vokal, og han gjør en solid jobb her. Et av de fineste sporene på skiva er det blitt:


Perfeksjonisten Swift får vi se når seven er den sjuende låten og august er den åttende. Og igjen to sterke, drømmende og nydelige låter. I det hele tatt er dette blitt ei plate som en trygt kan bruke til å roe ned og ta en pause fra de urolige hverdagene vi lever i nå.


Låten som gjør størst inntrykk er mad woman, og her er tekstforfatteren Swift litt ute med klørne sine igjen. Jeg tolker det som et angrep på hets og hat hun er blitt utsatt for, bl. a. pga. sine klare standpunkter når det gjelder likestilling og mot Trump og hans måte å styre USA på. Hennes svar til haterne og hetserne, presidenten inkludert, som sjølsagt har uttalt seg negativt om henne. Likefullt beholdes det minimalistiske lydbildet, og her blir den rolige musikken og den sterke teksten noe som går perfekt hånd i hånd. En låt trenger ikke være dramatsik og med mye lyd for å være slagferdig:


Til slutt vil jeg trekke fram betty, som også er en av de sangene som gjør sterkest inntrykk. Med en tekst som kan tolkes på mange måter. Og musikalsk sett en av de nydeligste, med bl. a. et sobert munnspill.


Jeg har lenge hatt stor respekt for Taylor Swift. Hun er en eminent låtskriver og hun er ikke redd for å ta standpunkt i viktige saker. Og med denne plata øker respekten for henne. Hun tør nemlig å gjøre noe helt anna enn det som forventes av henne, hun tør å lage et minimalistisk album og på en måte gå litt tilbake til sine musikalske røtter. Tittelen på albumet er dessuten spikeren på hodet, dette er rett og slett et sterkt folkpreget album. Og jeg elsker det!

Karakter: 5,5.

fredag 31. juli 2020

Courtney Marie Andrews - Old Flowers


29. mars 2018 skrev jeg at jeg fant gull i Courtney Marie Andrews og hennes album "May Your Kindness Remain", og når nå oppfølgeren "Old Flowers" foreligger så står jeg ved min påstand. For Andrews river igjen ned mitt utgangspunkt, at fengende låter faller best i smak hos meg. For fengende kan en ikke kalle Andrews' musikk, men du verden hvor mye ekthet, nærhet og varme det er her. Det er mye melankoli, vanligvis steiler jeg hvis det blir for mye av det. Men her er det bare stemningsfullt, og jeg blir grepet.

Men dette er et typisk voksealbum, der jeg de par første lyttene ikke klarte å få alle låtene inn under huden. Men jeg ga meg ikke, og etterhvert har hver av de 10 sangene fått sitt eget liv og jeg har mer og mer kjent på ståpelsen og godfølelsen.

Courtney Marie Andrews har virkelig gått til røttene her, det er ikke mye elektrisk. Låtene har enten kassegitaren eller pianoet som sitt bærende instrument, støtta opp om av diskré, men høyst tilstedeværende slagverk samt en klagende steel som forsterker stemninga i en del av sangene.

For det er mye melankoli her, i sanger som stort sett handler om de vonde og såre elementene ved den store kjærlighetene. Åpningssporet Burlap String er en av de vakreste på plata og rett inn på min liste over Årets låter for 2020. "Burlap" betyr strie eller jute, "jutestreng" kan da tittelen oversettes med.


Også her får jeg trøbbel med å velge hvilke av de mange store opplevelsene jeg skal dele og hvilke jeg skal la deg som leser utforske. Men av de pianobaserte må Together or Alone med. Jeg blir grepet av stemningen, jeg blir grepet av de følelsene som Andrews klarer å frambringe i meg. Jeg lever meg inn i sangen og den blir en 4 minutters vakker reise:


Jeg kan fornemme at denne, som den forrige skiva er enkelt spilt inn. På Break the Spell såpass enkelt at jeg får en følelse av å høre lyder fra et barn i et tilstøtende rom. Det kan være innbilning, det kan være musikken som gjør at jeg får den assosiasjonen, men uansett forsterker det inntrykket av den ektheten og nærheten som preger denne skiva:


It Must Be Someone Else's Fault er eneste sangen der tempoet skrus ørlite opp, men uten at det går ut over atmosfæren og nærheten. Totalopplevelsen av denne sangen og videoen med sin manifestasjon av sisterhood er rett og slett magisk:


I anmeldelsen av forrige album oppfordra jeg norske konsertarrangører, blant dem Moskus i Trondheim til å booke Andrews. Moskus tok opp hansken og gjorde det, men dessverre var konserten der i begynnelsen av september ifjor utsolgt da jeg ble oppmerksom på den. Trist, for jeg er sikker på at de som var der fikk en musikalsk opplevelse de sent vil glemme.

Vil ellers trekke fram Carnival Dream, pianobasert og med slagverk som lager en spennende smådramatisk stemning i låten. Guilty og tittelkuttet Old Flowers er også vakre pianolåter som sitter sterkt hos meg. Den samme smådramatiske stemninga er det en eminent traktering av gitaren som sørger for i If I Told.

Som lytter er du inne for en monumental musikkopplevelse hvis du tar deg tid til å lytte og leve deg inn i sangene på denne skiva. Det snakkes så mye om at musikk blir konsumert og ikke lytta til nå, at albumets tid er forbi, folk har ikke tid til å lytte i 30+ minutter på et helt album. Men da går en glipp av mange store opplevelser, som her. For meg er fortsatt albumet helt essensielt, det er det som gir meg den totale bredden i hvor en artist til enhver tid står musikalsk. Og slik vil det fortsatt være. Derfor er det viktig at vi har unge artister som Courtney Marie Andrews som fortsatt ser verdien i det å gi ut album.

Karakter: 6.

tirsdag 28. juli 2020

Achille Lauro - 1990


Som faste lesere sikkert har fått med seg ble jeg bergtatt av multitalentet Achille Lauro under årets San Remofestival første uka i februar. Egentlig vet jeg ikke helt hvor jeg skal begynne, men han gjorde sine opptredender den uka til et helhetlig kunstverk, utkledd som historiske personer hver gang. Jeg har ikke fått tak på hvem han spilte de to første kveldene, men coverkvelden var han David Bowie/Ziggy Stardust da han sammen med artisten Annalisa framførte en kvinnefrigjøringssang Mia Martini stilte med i San Remo på begynnelsen av 90-tallet. Jeg skjønte ikke teksten, men framføringa var som et lite teaterstykke der budskapet kom krystallklart fram. Så under finalekvelden var han dronning Elizabeth I og jeg stod på stuegolvet og rådigga framfor TV-en.

Det er noe Gram Parsons over Achille Lauro. En som tør å gå sine egne musikalske veier, som er innovativ, som er kunstner til fingerspissene. Etter San Remo kom han i april med låten 16 Marzo som omhandla et brudd og like etter en bok med samme tittel med tekster knytta opp mot temaet i låten.

Og nå album med artistens fødselsår som tittel (ifjor kom han forøvrig med et album som het 1969). Med egne versjoner av sju 90-tallslåter som har betydd mye for Achille Lauro på hans vei som artist. Han formelig leker seg med disse sju låtene, der Eurythmics-hiten Sweet Dreams er den mest kjente for meg, her er før nevnte Annalisa med:


Albumet er gitt ut i to versjoner, en med bare de 7 låtene som tils. varer i drøye 24 min., og mange vil nok da bare kalle det for en EP. Men det er også gitt ut i en DeLuxe-utgave der det er en liten intro til hver låt, og det er der jeg skulle ønske at jeg kunne italiensk, så jeg helt forstod budskapet i både introene og låtene. Introene og låtene heter:

FM 19.90 - Amore in Pillole (Kjærlighet i piller) - 1990 (Back to Dance)
FM 90.91 - 3 Ore a Notte (3 timer pr. natt) - Scat Men
FM 92.93 - Dissonanza Emotiva (Emosjonell dissonans) - Sweet Dreams
FM 94.95 - Re Della Misere (De fattiges konge) - You and Me
FM 96.97 - Ave O Maria - Summer's Imagine
FM 98.99 - Il Banco degli Imputati (Den tiltalte bank) - Blu
FM 20.00 - Non e Shakespeare (Det er ikke Shakespeare) - I Wanna Be an Illusion

Som sagt, jeg skulle så gjerne kunnet italiensk så jeg hadde skjønt budskapene bedre, men det jeg ihvertfall skjønner er at vi har å gjøre med en artist som ønsker å frambringe følelser hos folk med musikken sin. Og det klarer han til tross for at jeg ikke forstår språket. For musikken er nydelig, stemmen til Achille Lauro er både følsom og arrogant på samme tid, en blanding som virkelig tiltrekker meg. Det virker som han prøver å bygge opp en kjølig distanse til det samfunnet og den verden han portretterer. Låten i San Remo, Me Ne Frego, som betyr "Jeg bryr meg ikke" tolker jeg som et budskap om å være den en vil hele tida, uansett. Han fikk mye kritikk for den låttittelen, for det var et begrep mye brukt av fascistene under Mussolinis styre. Men kritikk som Lauro tydeligvis heva seg over, med et ønske om å ta tilbake det uttrykket og bruke det slik det skal og er ment.

Musikk er universelt, og språkbarrieren til tross blir jeg dratt inn i stemninga til hver låt. Her åpningssporet som er deilig fengende 90-tall:


Achille Lauro har med seg mange artister på sine prosjekt, også på denne skiva. Han er kontroversiell, men samtidig en som andre italienske artister tydeligvis ønsker å samarbeide med. På Scat Men har han med Ghali & Gemitaiz. Og en video som er et kunstverk i seg sjøl:


Til slutt har jeg lyst til å ta med Blu som også er en nydelig låt. Artisten som er med her kaller seg Eiffel 65, og var den som ga den ut originalt og fikk en hit med den. En låt der Achille Lauro får fram den unike følsomheten som ligger i stemmen hans:



Vil også nevne You and Me som er så reinhekla EDM som det kan bli. Noe foraktelig har jeg hengt meg på Åge Steen Nilsen når han kaller EDM for Elektronisk drittmusikk. Men som med alle sjangre så finner jeg gullkorn også innen EDM. Låten Rein Alexander deltok med i MGP i år er et godt eksempel på det, men jammen er You and Me det også. Med Achille Lauro, Alexia (sang) & Capo Plaza (rap) blir låten et mesterstykke som viser meg at også EDM kan gi meg låter som berører.

Me Ne Frego og 16 Marzo er ikke med her, det er heller ikke en annen kremlåt Lauro ga ut nå like før albumet, Bam Bam Twist.  Fordi de er nyskrevne låter mens det på albumet altså er 90-tallslåter som er tema. Og at disse tre låtene jeg nevnte her mer er enkeltstående prosjekt. 16 Marzo er jo som nevnt både låt og bok og er en enhet i seg sjøl.

Uansett så er dette så helstøpt at jeg ikke er i tvil om hvilken karakter jeg skal gi. OK, jeg innrømmer glatt at jeg er blodfan, men når skiva tilfredstiller mine forventninger 100% så blir det sånn:

Karakter: 6.



mandag 20. juli 2020

The Chicks - Gaslighter


Dixie Chicks er historie, som bandnavn, men bandet er ikke historie. Etter de siste månedenes fokus på den systematiske rasismen som gjennomsyrer det amerikanske samfunnet ble Dixie fjerna fra bandnavnet da det henspeila for mye på sørstatenes bokstavelig talt svarte historie hva rasisme angår.

Det er 17 år siden Natalie Maines sa de berømte ordene om daværende president Bush og den kommende Irakkrigen på en konsert i London som gjorde at de mista sin status som USA's største countryyndlinger. Majoriteten av countryfansen er konservative politisk og var i harnisk, bandet ble utsatt for umenneskelig hets, noe som ble dokumentert i dokumentaren "Shut Up And Sing". Hevnen kom med albumet "Taking The Long Way" i 2006 som gjorde rent bord på Grammy med fem av fem priser, bl. a. "Årets album" og "Årets låt" for revansjlåten Don't Ready To Make Nice, med en av de sterkeste musikkvideoene jeg noengang har sett.

Og nå, etter 14 år uten ny musikk, men med en del turnévirksomhet (jeg var f. eks. på deres utsolgte Spektrumskonsert i mars- 14) er nå The Chicks ute med album. Og igjen sparer de ikke på kruttet. De fleste av de tolv låtene er sentrert rundt Natalie Maines' høyprofilerte skilsmisse fra skuespilleren Adrian Pasdar, som etter to år i rettssystemet ble sluttført sist desember.

Det hele åprner med tittellåten, som kom som singel i mars. Gaslighter er i USA et uttrykk som beskriver en person som prøver å manipulere en annen person til å tro at det er noe feil ved deres dømmekraft og virkelighetsoppfatning, med mål å få den personen til å føle seg underlegen. Natalie Maines beskylder altså sin ex for å være nettopp en slik person. Men hun skal ha gitt uttrykk for at hun ikke har noe imot at USA's 45. president blir tolka inn i teksten:


Sleep at Night er også hardtslående, bl. a. med følgende verselinje: “My husband’s girlfriend’s husband just called me up/How messed up is that?” Der kommer også historien om da ektemannen tok med elskerinnen på konsert med konas band og ble introdusert for henne, sterke saker.....



De to andre, søstrene Emily Strayer og Martie Maguire har også opplevd sitt med skilsmisser og det er helt tydelig at de er en sterk enhet sammen med Natalie Maines. De er bestevenninner, de støtter opp om hverandre i tykt og tynt og det er en slags rød tråd at mange av ekteskapene de har vært igjennom har starta med å møtes i en av de andres bryllup. det var slik Maines møtte Pasdar f. eks., noe som er tema i My Best Friend's Wedding.

En låt som jeg føler utvikler seg til platas anthem er For Her, som jeg tolker som en oppfordring til kvinner om å stå opp for medsøstre som sliter og som står i stormen. Ikke en låt jeg festa meg med mer enn de andre ved første lytt, men som har vokst og vokst:



Adrian Pasdar prøvde å få albumet stoppet, men mislyktes. Og en kan forstå hvorfor han prøvde på det, for han levnes liten ære gjennom denne skiva. Og når en lytter på musikken så skal en ha i bakhodet at det alltid er to om en skilsmisse, det er minst to historier her og han har ikke vært offentlig med sin versjon bortsett fra i rettsprosessene i kjølvannet av bruddet. Og en kan også stille spørsmål ved hva deres to sønner på 16 og 19 tenker om denne offentlige skittentøyvasken. For som barn er de jo glad i begge sine foreldre, og barn vil gjerne slippe å ta parti i sine foreldres konflikt. Maines kommer sønnene i møte på Young Man, som er et brev til en av sønnene, og der hun ber han ta med seg det beste fra faren:



Musikalsk er dette mer pop enn country, men Marty Maguires fele og Emily Strayers banjo er høyst tilstede også på dette albumet. Kanskje er Maguire mer en folinist enn felespiller her, men det får så være, dybde gir hun til låtene uansett. Musikken er også til tider mer neddempa enn på "Taking The Long Way" og et par av låtene oppleves som noe stillestående. En jeg har hatt problemer med er March March, som kom som singel i juni sammen med nyheten om navneskiftet, og med en video med klipp fra demonstrasjoner for likestilling, for miljø, mot rasisme m.m. Men også dette er en låt som har vokst. Budskapet er såpass sterkt at musikken ikke må overdøve det:



Som lytter har jeg måttet jobbe med dette albumet. For utenom  åpningssporene Gaslighter og Sleep at Night er det få umiddelbare låter her. Det er musikk som må synke inn og du må la den få vokse. En eller to lytt er ikke nok for å danne seg et riktig bilde av albumet, dette er musikk som krever noe av deg som lytter. Og du må ta stilling til låtene, budskapene. Noen vil føle at dette er for utleverende og at det er en part her som ikke har fått kommet til orde, og jeg ser den.

Samtidig er det kunstneres privilegium å få kunne bruke sin kunst til å ta et oppgjør med ting, hendelser og personer som de føler har trykket de ned. Det synes jeg Natalie Maines og The Chicks klarer på en aldeles utmerket måte, og for meg er dette en historie om revansje, om samhold og om å komme videre.

Karakter: 5,5.