tirsdag 20. august 2019

Tony Mills - Beyond the Law


Tidligere TNT-vokalist Tony Mills er ute med sitt sjette studioalbum, et album som dessverre ser ut til å være hans siste. Han opplyste i vår at han var blitt rammet av kreft, og at sjukdommen var kommet for langt til at det kunne gjøres noe for å kurere den. Det gjør at denne skiva får et trist bakteppe, men samtidig må det sies at Mills gir seg på topp.

Jeg har hørt skiva mange ganger nå, og musikken har gradvis vokst hos meg. Til å begynne med var det rundt halvparten av de ti låtene jeg likte, men etter at jeg bestemte meg for å skru opp volumet en tanke har flere og flere låter falt i smak. Til slutt så er dette blitt et eminent album fra en knakende god rockevokalist.

The Westside er et meget godt åpningsspor:


Gjennomgående på skiva så er det tette, solide låter. Mills har helt tydelig fått med seg musikere som gir han et musikalsk uttrykk som han føler seg vel med. Han har ei mer enn fabelaktig stemme som gir låtene dybde. Tittelsporet er også tøffe saker:


We Sold Your City er også en hissig og tøff sak:


Avslutningssporet Gunfire er min største favoritt her. Den har alt en røff rockelåt skal ha, og er trygt inne på min spilleliste over Årets låter:


Running Guns, Black Sedan, Crackin Foxy og Code of Silence er også utmerkede låter som fortjener å bli mye spilt. Bonnie's Farewell skiller seg litt ut, den er tanke neddempa i forhold til de andre låtene og har også med en sax i lydbildet. Mills viser her den mer følsomme sida av stemma si, og det løfter en ellers litt anonym låt. F.B.I. er den eneste låten som ellers trekker litt ned, jeg synes den blir en tanke hesblesende.

Men disse innvendingene er egentlig småpirk fra min side, for helhetsinntrykket er mer enn solid. Er dette Tony Mills' musikalske farvel så er det en avskjed han kan være meget stolt over. Det er egentlig bare å si: THANK YOU FOR THE MUSIC!

Karakter: 5.



fredag 16. august 2019

Lonnie Spiker - 5ive


Bilde henta fra Lonnie Spikers artistside på Facebook.

Vi er tilbake til countryen, nærmere bestemt til den tradisjonelle countryen, eller honkytonk som noen kaller det. En del av sjangeren som på mange måter har ligget på sotteseng ei stund fordi den ikke lenger blir sett på som kommersiell nok. Eller som "The Queen of Honky Tonk" Heather Myles så enkelt uttrykker det i en av sine beste låter "Nashville's gone Hollywood".

Som tittelen antyder, dette er Lonnie Spikers 5. fullengder, i ei platekarriere som har vart siden 2002. Og dette er breddfullt av tradisjonell country, med tradisjonelle temaer rundt den store kjærligheten, brutte forhold osv. Jeg synes det fungerer best på det flertallet av låter som det er litt driv i, når Spiker gir seg balladene i vold blir det mer uinteressant. Da klarer han ikke helt å nå fram til meg. Men heldigvis er det bare 1/3 av de 15 låtene som kan plasseres i den kategorien, altså er det en overvekt av låter som jeg liker. Og det hele begynner friskt med Nowhere to Go but Crazy:


Naked in Spanish er som det framgår av tittelen preget av nettopp spanske rytmer:


Beaten Jack and Blue er om han som egentlig ikke er en dranker, men som tyr til whiskyen når den store kjærligheten har forlatt han. Dette er en av mine største favoritter på skiva:


Til All Her Memories Are in Fort Worth har Spiker laget denne videoen:


Når Lonnie Spiker avslutter albumet med western swinginspirerte Right or Wrong så er det med klar beskjed om at den tradisjonelle countryen ikke er død sjøl om den ikke er å finne på hitlistene. At det fremdeles er artister som holder denne delen av sjangeren i hevd er viktig så en ikke glemmer countrymusikkens røtter.


Dette er et album jeg trygt kan anbefale til de som føler seg fremmedgjort av dagens mainstreamcountry.

Karakter: 4,5.

torsdag 15. august 2019

Chaos Magic feat. Caterina Nix - Furyborn


Nå har det vært mye country en periode og da trenger jeg variasjon. Det får jeg her med et band og et prosjekt som i utgangspunktet er totalt ukjent for meg. Det er snakk om chilenere, og dette er deres 2. album innen melodiøs metal. Det er 11 låter, og på fire av de er gjestevokalister med, bl. a. Tom Englund fra Evergrey.

Dette er da også en sjanger innen metal som jeg liker, det er i samme gate som Within Temptation og Nightwish sjøl om det symfoniske ikke er så framtredende her. Men dette er uansett musikk som treffer meg direkte, fengende og melodisø metal med kvinnelig vokalist er akkurat i min gate, og jeg er med fra første låt, som er You Will Breathe Again. Og som en skjønner på tittelen så er dette en låt med en oppløftende tekst.


Tittelsporet, en duett med nevnte Tom Englund er en seigere sak, men med ypperlige vokalprestasjoner og er ei metalballade som sitter. Like Never Before er en sterk låt med herlige riff og igjen så viser Caterina Nix seg fram som en meget kompetent vokalist.


Beware of Silent Waters er ei aldeles nydelig ballade, og er et av skivas høydepunkt.
med en gjesteopptreden fra en kvinnelig vokalist kalt Mishteria:


Som jeg allerede har nevnt så er Caterina Nix en gnistrende god vokalist. Hun har en kraft og en styrke i stemmen som jeg liker, samtidig som hun også har den nødvendige følsomheten som må til. Dessuten er hun flink til å variere. Bandets musikk er tett og kraftfull og i enkelte låter merker jeg også inspirasjonen fra egne søramerikanske musikktradisjoner. At de setter det stemplet på musikken synes jeg også er et stort pluss. I tillegg får de ulike musikerne også muligheten til å skinne og vise sine styrker.

Falling Again er en av de røffeste låtene, og med et fantastisk driv. Her er den andre frontfiguren i bandet, Nasson med på vokal.


Den akustiske balladen som er med på skiva, I'd Give it All skuffer meg litt, den blir litt ensformig og jeg føler ikke at den når fram til meg. Men ellers er dette et veldig bra album og jeg vil til slutt trekke fram avslutningssporet I'm Your Cancer. Ikke særlig hyggelig tekst, men du verden så fengende. Melodiøs metal helt etter mitt hjerte!


Bandets sammensetning er:

Caterina Nix: vokal
Nasson: gitar, vokal, akustisk gitar, bass, produsent
Mario Torres: gitar
Charlie Miranda: trommer
Giuseppe Iampieri: keyboard

Karakter: 5.



onsdag 14. august 2019

The Hollering Pines - Moments in Between


Foto: The Hollering Pines' Facebooskside.

Takket være det engelske magasinet Country Music People blir jeg oppmerksom på mange for meg ukjente artister. De skriver for det meste om artister som er utenfor radaren til mainstreamcountryen, og her er det mye gull å finne. Seneste funn er bandet The Hollering Pines fra Utah som nå er ute med sitt 3. album.

Forgrunnsfigurene i bandet er søstrene Marie Bradshaw og Kiki Jane Sieger. Det er de som står for vokalen og det er Bradshaw som er låtskriver. Og la det være sagt med en gang, dette er et album breddfullt med nydelige countrylåter. Det som slår meg er de uvanlig vakre harmoniene og det at de låter moderne uten at musikken på noen måte er pålessa. På et par låter er de litt rocka, men det er bare en fin variasjon.

Det hele åpner med tung bassgang i He Don't Understand, om et ensidig forhold, der det er den ene parten som gir den altoppslukende kjærligheten mens den andre mer synes det er greit å ta imot.


American Dream er et temmelig nådeløst oppgjør med den amerikanske drømmen. Ikke fullt så country, men likefullt en veldig bra sang:


Out of Dodge er rett og slett en perle av en countrylåt, om å flykte av et feilslått ekteskap. Det blir ikke mer ekte enn dette:


Gave Me Love er også et rett ut nydelig stykke country:


Bad Bad Feeling er musikalsk sett mer røffere i kantene, men likefullt sjelfullt og vakkert.


Jeg kunne med letthet ha tatt med mer av de 11 låtene, for perlene kommer på rekke og rad., som Citrus Heights, Somebody, She Don't Want to be Found og Keep it Light.

The Hollering Pines har rett og slett skjønt hva som skal til for å spille moderne country med den sjelen, ektheten og varmen som sjangeren krever. Det er langt fra alle som kaller seg countryartister som klarer det. Derfor er denne skiva rett og slett en befrielse og en nytelse fra start til slutt.

Bandets besetning:

Marie Bradshaw: vokal, gitar
Kiki Jane Sieger: vokal, bass
Daniel Young: vokal, trommer
Dylan Schorer: gitar, lapsteel
M. Horton Smith: mandolin, gitar

Karakter: 6.

torsdag 8. august 2019

Tyler Childers - Country Squire



Jeg skrev om Tyler Childers forrige album i januar ifjor, da var det musikk i spektret americana/
folk. Nå har han fått en tilknytning til et større plateselskap, RCA, og nå foreligger "Country Squire", og som tittelen antyder, her er det reinspikka country som gjelder. Squire betyr forresten et gods, eller å eie et gods.

Og det er det tittellåta og albumets første spor dreier seg. Drømmen om å kjøpe et lite gods på landet og trekke seg tilbake med sin utkårede der. Dermed er det dobbelt bunn i albumtittelen:


Dette er blitt et skikkelig bra countryalbum i mine ører. Det er enkelt og nært med god instrumentering og fine tekster. Det har i det store og det hele alt ei god countryskive skal ha, og Childers viser med dette at han er en artist som virkelig er å regne med. Det eneste lille jeg har å utsette er at de fleste låtene glir over i hverandre ved hjelp av små mellomspill. Jeg foretrekker at en låt har en distinkt begynnelse og slutt, men i det store bildet så er det egentlig bare småpirk.

Creeker er en låt som skiller seg ørlite ut i og med at den ikke går i fullt så rask takt som de andre, og den er blitt en aldri så liten perle om sjokket det er for en landsens gutt å flytte til storbyen. Her i en liveversjon:


En morsom låt er Ever Lovin' Hand med en original, men likevel naturlig innfallsvinkel til å være en sang om lengselen etter kona når man er ute på turné:


Skivas største høydepunkt er for meg Peace of Mind, historien om en amerikansk gjennomsnittsfamilie. Fortalt med kjærlighet, varme og respekt. Rett og slett en av de aller beste nye countrysangene jeg har hørt i år! Her en liveopptreden fra Grand Ole Opry:


Dette er ei skive med bare ni låter, men jeg er blitt glad i alle som en, det være seg Bus Route, House Fire, Matthew eller de to andre låtene. Tyler Childers er for meg en troverig artist som forteller gode historier til nydelig og ekte countrymusikk. Og det inntrykket bærer karakteren preg av, dette er et av de beste countryalbumene vi vil få i år.

Karakter: 6.

tirsdag 6. august 2019

Aaron Watson - Red Bandana


Texaneren Aaron Watson ble i 2015 den første uavhengige artisten som i sin første salgsuke gikk rett inn som nr. 1 på Billboards countryalbumliste med "The Underdog". En meget sterk prestasjon når vi vet hvor prestisje de store plateselskapene i USA setter på å ha artister på topp på den lista. Jeg oppdaga Watson to år senere da han kom med gjennomført fine "Vaquero", som da den kom ut var det mest nedlastende countryalbumet på den tida. Ei skive som jeg hadde som nr. 10 over de beste albumene i -17.

Nå feirer Watson 20 år som artist med å gi fansen et album med 20 låter, et for hvert år. Det er et meget ambisiøst prosjekt, for da skal du ha mye bra å komme med. Og sjøl om han har nettopp det så sitter jeg med en følelse av at denne skiva kunne vært trimma ned litt. Det er nemlig en del låter her som jeg synes er litt vel mainstream brocountryaktig, og det trekker noe ned.

Men jeg velger heller å fokusere på de låtene jeg liker, og som gjør at dette albumet tross alt ramler ned på den positive sida av skalaen hos meg. Åpningssporet Ghost of Guy Clark er historien til en mainstream countryartist som får passet sitt påskrevet når han rundt en motorhavarert bil møter en veteran som altså setter skapet på plass.


Dark Horse er en herlig uptempolåt, og tittelen passer bra da Watson i dagens countryverden virkelig er en dark horse:


Country Radio er Watsons hyllest til foreldrene og en takk til de for at de introduserte han for musikken som skulle bli hans levevei:


Legends er om alle de legendariske musikerne som Watson henter inspirasjon fra når han lager musikk.


Den nydeligste sangen på dette albumet er for meg Am I Amarillo. Watson sier i et intervju med Country Music People at han skrev den låten etter en aldri så liten krangel med kona. Ikke det at det var aktuelt å gå, men han prøvde å sette seg inn i den situasjonen og tenke over hva det var han i tilfelle ville ha med seg, og det første han kom på var gyngestolen etter bestemora. Musikalsk sett en tradisjonell countrylåt dette, og den gikk til hjertet på meg.


Så vil jeg trekke fram Trying Like The Devil som er moderne country på sitt beste, et av høydepunktene på skiva dette:


Som nevnt, for min del kunne denne skiva gjerne vært trimma ned litt da det er noen låter som blir litt dusinvare. men låtene som er bra er i flertall og det gjør at Aaron Watson beholder sin stjerne hos meg som en av de store innafor den alternative countryen. Enkle Heartstrings og rocka og fengende Kiss That Girl Goodbye er nemlig også låter som virkelig løfter denne skiva. Ei skive som avsluttes med en lavmælt 1-minutts hyllest til de 58 som mista livet under masseskytinga i Las Vegas 1. oktober 2017.


Karakter: 4,5.

onsdag 31. juli 2019

Sabaton - The Great War


Det har vært stille fra meg i ferien da jeg har vært fullt opptatt. Litt musikk har det blitt, bl. a. helaften med Luke Elliot, Gåte og Madrugada på Romsdalsmuseet under Moldejazz. Men ellers har jeg prioritert sønnen min som var drøye to uker på ferie hos meg.

Nå reiste han sist helg og musikk har vært godt å ha for å fylle tomrommet etter han. Og mest av alt er det Sabaton som har fylt øregangene mine de siste dagene. Et band som jeg også har et følelsesmessig forhold til, all den tid det var favorittbandet til min daværende stesønn som døde i ei meningsløs trafikkulykke 31. mars 2017. To dager før spilte Sabaton på Studentersamfundet i Trondheim og meninga var at billett til den skulle være min bursdagsgave til han. Men siden han var under 18 gikk det fløyten. Jeg opplevde så Sabaton på Trondheim Rocks ifjor, og det ble rimelig emosjonelt, det var jo en som skulle ha vært med meg da.

Nok om det, nå er disse svenske powermetalrockerne med forkjærlighet for tema fra krigshistorien ute med nytt album. Ei skive som er et konseptalbum rundt den 1. verdenskrig, fra skuddene i Sarajevo og til slutten. Og bandet har virkelig slått på stortromma her. For i tillegg har de gitt ut albumet i en Soundtrack Version og i en History Version. På sistnevnte er det en kvinnestemme som forteller om bakgrunnen for låtene før vi så får de slik de er på det originale albumet. Soundtrackversjonen er dels med Floor Jansen fra Nightwish på vokal, eller som instrumentallåter.

Jeg har etterhvert foretrukket å høre på History Version for å lære mer om hva det synges om på låtene. Og uten at jeg kjenner gangen i 1. verdenskrig i detalj så virker det på meg som det er en kronologisk rekkefølge her. Det begynner da også med The Future Of Warfare, og spinner rundt det at dette var den første krigen med det vi kan kalle moderne krigføring. Og jeg har stort sett valgt å poste låtene fra History Version:



En utenforstående kan forledes til å tro at et band som har valgt en såpass snever tematikk for sine tekster fort tørker inn tekstmessig. Men Sabaton har gjennom hele sin karriere vist at det ikke er noe problem for de, de evner å finne stadig nye vinklinger og de besitter da også enormt med kunnskaper om krigshistorie. Det viser de til fulle på dette albumet, og det er mange sterke låter og mange låter der jeg lærer noe nytt om 1. verdenskrig. Et eksempel på det er 82nd All the Way, om en krigshelt fra Tennessee, USA:


Lawrence of Arabia har sjølsagt fått sin egen låt i Seven Pillars of Wisdom, og The Attack of the Dead Men er også en fascinerende historie, om en kan kalle noe som helst i en grufull krig for fascinerende da:


Musikalsk opplever jeg Sabaton som en tett og meget samspilt enhet. Dette er powermetal etter mitt hjerte, det er den energien jeg ønsker når jeg hører på ei skive med de. Samtidig er Joakim Brodén en fremragende vokalist med en autoritet i stemma som virkelig passer både til musikken og tematikken i tekstene.

Sjøl om en del av låtene er om heltemodige dåder under 1. verdenskrig så opplever jeg ikke at dette er en glorifisering av krig. Sabaton kommer også inn på hvor ekstremt grufullt krig er generelt, og denne krigen her spesielt. Noe vi kan høre i tittelåten, som er en av de mektisgte på skiva:


The End of the War to End All Wars henspeiler også på det at krig er grufullt. Mange trodde at denne krigen var krigen som gjorde slutt på alle kriger. Historien har ettertrykkelig vist oss at så ikke er tilfelle, noe som også blir bemerka i denne låten. Krig er fortsatt bestialsk og grusomt og fører til enorme menneskelige lidelser:


Dette er mektig musikk som gir meg mange sterke opplevelser. Koringen er kraftfull, musikken er så fengende og hardtslående som power metal skal være. I det hele tatt så har Sabaton gitt meg en av mine beste rockeopplevelser på skive i år.

Karakter: 5,5.