fredag 15. oktober 2021

The Wild Feathers - Alvarado

The Wild Feathers er et band jeg oppdaget gjennom nyhetsbrev jeg får fra deres plateselskap New West Records. Det er et selskap som har mange spennende artister i stallen, derfor var jeg ikke sen om å sjekke ut albumet de kom med for en uke siden. Dette er deres 4. studioalbum og vi snakker her om countryrock av den melodiøse sorten, og et band som er fra Nashville.

Bandet har produsert albumet sjøl, og det er spilt inn i en hytte utenfor Nashville. Tittelsporet Alvarado er en låt de først spilte inn for åtte år siden uten at den ble gitt ut. Den er nå fornyet og er blitt en melodiøs og fin låt der jeg spesielt liker en nydelig rytmegitar-solo.

Over the Edge viser The Wild Feathers at de også er et band som er opptatt av samfunnet rundt de, og dette er en låt med et kritisk blikk på situasjonen i USA nå med en sterk polarisering.


The Wild Feathers består av Joel King, Ricky Young, Taylor Burns, Ben Dumas og Brett Moore og framstår for meg som en tett og samspilt enhet. King, Young og Burns var da også blant grunnleggerne av bandet i 2010 og når så mange av de som startet bandet fortsatt er med så er det ikke så rart at de er så samspilte som de er.

Det er tolv låter på albumet og det er bare et par av de som jeg ikke helt har fått under huden. Ellers er dette countryrock av meget høy klasse. Spesielt liker jeg de fire låtene som avslutter albumet. Top of the World er en rolig og nydelig låt med en stemning som gir meg gåsehud. Og så er vokalen hinsides bra!


Flashback utmerker seg med en deilig rytme, den er dessuten melodiøs og fengende, noe jeg liker meget godt.

Avslutningssporet Another Sunny Day er en nydelig allsanglåt som jeg er sikker på blir en hit live. Også her en rytme og en instrumentering som jeg bare elsker.

Andre låter jeg liker er rocka Side Street Shakedown, den mer nedpå men likevel melodiøse Off Your Shoulders og Midway Motel, som er countryrock av høy klasse.

The Wild Feathers er rett og slett et meget hyggelig bekjentskap med musikk som er midt i hjertet av hvordan jeg vil ha countryrock. 

Karakter: 5,5.

tirsdag 12. oktober 2021

Manic Street Preachers - The Ultra Vivid Lament

For to dager siden oppdaget jeg ved en tilfeldighet at Manic Street Preachers kom med nytt album for en måned siden, 10. september. Bare det er nærmest utilgivelig av meg, men la nå det ligge. For det jeg har opplevd de to siste dagene når jeg har hørt på dette albumet er helt eksepsjonelt. For jeg føler på en måte at jeg hører på det helt perfekte album, et album som sprenger skalaen. Akkurat som en ung Nadia Comaneci gjorde under turn-EM i Skien i 1975.

Hver eneste låt er ren og pur nytelse, jeg finner absolutt ingenting å sette fingeren på. Albumtittelen forteller at vi har å gjøre med en ytterst levende klagesang. Og på flere av tekstene så kan jeg absolutt forstå at her er et band som roper at alvorlig varsko. Og samtidig er musikken så majestetisk som det bare går an.

Åpningssporet er Still Snowing in Sapporo. Sapporo er en japansk by jeg forbinder med vintersport, så tittelen kan jeg derfor relatere til. Faktisk har jeg mine første OL-minner fra Sapporo og vinter-OL i 1972, som jeg så da jeg var knapt 9 år. Erik Håker som ramla fra storslalåmgull, Pål Tyldum som vant 5-mila og polakken Fortuna som hadde fruen med det samme navnet på sin side da han blåste ned til gull i normalbakken. Denne tittelen trodde jeg hadde et klimaperspektiv gitt tittelen om at det forsatt snør i Sapporo. Men jeg skjønte fort at det dreide seg om bandet Manic Street Preachers, eller Manics og deres første år. Med Richey Edwards, før han forsvant 1. februar 1995. Verselinjen som får meg til å skjønne det er:

We put our bodies on the line 

Built a mountain we could never climb 

How could four become so strong 

Yet break and leave too soon

Det sier noe om spenningen som var i bandet disse første årene etter debuten med "Generation Terrorists" i 1992. Og så:

It’s still snowing, snowing in Sapporo


Still breaking in my heart


It couldn’t last without the hurt - without the hurt


Det er en energi og et drama over musikken på denne plata som jeg bare elsker. Men jeg føler også at det er en desperasjon som ligger tjukt utpå musikken her. Det virker som det er et band som vil si fra, som har tydelige beskjeder og som viser det gjennom denne nevnte desperasjonen i musikken. Og tekstmessig er det ikke mye optimisme over en låt som Orwellian. En skjønner jo bare ved tittelen at her er det ikke hyggelige temaer som tas opp. Om en klode på ville veier der sannheten blir til en ødelagt løgn, der fremtiden er i krig med fortiden, der bøker brennes, om en apokalypse. Og igjen denne desperasjonen i musikken, en desperasjon som bare tar meg med hud hår og river gjennom hele kroppen. Og Manics er seg sjøl lik når den desperate musikken også er fengende.

Manics har gjort det til en vane å ta med seg en medvokalist på minst en låt på hvert album. I år har de to, Julia Cumming og Mark Lanegan. Cumming, amerikansk politisk aktivist og bassist i bandet Sunflower Bean bidrar på The Secret He Had Missed. Og jeg kan ikke fri meg for tanken om at det er Richey Edwards som er tema for også denne låten. Det virker som at de tre gjenlevende bandmedlemmene aldri blir ferdig med han, og det kan jeg jo forstå også.

Don't Let The Night Divide Us bærer faktisk med seg et budskap om håp, et håp om seier over de kreftene som bryter ned samfunnet med hat, propaganda og løgner. Det kan ikke sies klarere enn dette hvor Manics står: Don't let those from Eton / Suggest that we are beaten - no,no,no.

Jeg nevnte Mark Lanegan. Han skrev jeg om så langt tilbake som i 2013 etter at en av platene jeg fikk i 50-årsgave av en kompis var med han. Han bidrar på Blank Diary Entry, og hans litt dystre stemme passer godt med denne teksten. Musikken er ikke fullt så desperat, men klarer likevel å understreke at dette ikke er en lystig tekst.


Avslutningssporet heter treffende nok Afterending og har heller ingen festlig tekst. Setninger som We enter a night of nothingness, Sail into the abyss with me og Progress is a comfortable desease bærer klare bud om det.


Ja, det er helt tydelig på dette albumet at James Dean Bradfield, Nicky Wire og Sean Moore er alvorlig bekymnret over tilstanden i verden akkuart nå, og at de ønsker å gi en beskjed om at noe må gjøres for at kloden ikke skal gå fullstendig av hengslene. Og så gjør de det med musikk som er sjukt fengende, alle 11 låtene er det. Det er nesten som en blir litt forvirret over det paradokset, men bare nesten. For det å lage fengende musikk til dypt alvorlige tekster er en kunst som er få forunt å mestre. 

Manics mestrer det noe så til de grader. Ja, på en slik måte måte at jeg for første gang har stilt meg spørsmålet om det er det perfekte albumet jeg har hørt. Det skal jeg ikke ha sagt, for det finnes det sikkert like mange meninger om som det finnes musikkelskere. Men jeg kan ihvertfall si at dette er det albumet jeg har hørt som har kommet nærmest. For det har alt: Fengende deilig musikk, uventede musikalske vendinger, en egen nerve som varer fra start til slutt, Og så er det så gjennomført vakkert.

Og ja, dette albumet sprenger skalaen min. Jeg har gitt noen 6-ere i det siste. Dette er bedre, og hva skal jeg gjøre når ei plate sprenger skalaen på denne måten her? Jeg må utvide den. Som dommerne i turn-EM i 1975 ikke klarte......

Karakter: 6,5.

PS: 6,5 blir definitivt ikke en vane, men denne gangen bare måtte jeg.

PPS: Dette er innlegg nr. 800 siden jeg startet bloggen for 10 år og 1 måned siden. Jubileet er ikke blitt markert, men at jeg runder 800 en måned etter er verdt å nevne! Takk til dere som har vært med alle disse årene og til dere som har kommet til. Jeg håper dere fortsatt finner glede i mine betraktninger om musikk jeg liker, og at dere derfor vil følge meg videre. 

Og legg gjerne igjen kommentarer, det setter jeg pris på!




søndag 10. oktober 2021

Vanilla Ninja - Encore

 

Når et band jeg har et nært og kjært forhold til gjør comeback så får jeg en vanskelig oppgave når jeg skal skrive om det albumet. For faren for at det blir altfor mye det at jeg er fan som kommer fram er stor i forhold til å skrive saklig om de musikalske kvalitetene og eventuelle mangler. Så derfor er dere advart, rett og slett fordi dette er et comeback og ei plate som betyr veldig mye for meg.

For å ta bakgrunnen. Vanilla Ninja fra Estland tok meg med hud og hår da de deltok for Sveits med Cool Vibes i Eurovision Song Contest i Kyiv i 2005, en låt som er nr. 3 på min private Topp 100-liste over tidenes Eurovision-låter. Jeg fikk etterhvert tak i alle deres album på engelsk, men de gikk i dvale etter "Love Is War" i 2006 og bandmedlemmene gikk hver til sitt. Men jeg fortsatte å høre på musikken deres og jeg fulgte hovedvokalist Lenna Kuurmas solokarriere hjemme i Estland. 

Forståelsen av hvor stort navn de er i Estland fikk jeg med at jeg i 2016 på et hotellrom i Tallinn fikk se Lenna i en episode av estisk "Hver gang vi møtes" og da jeg et år etter kjøpte en Vanilla Ninja-is, også det i Tallinn. Og i 2018 da jeg gikk gjennom en livskrise og var innlagt på psykiatrisk og hadde et panikkanfall under oppseiling og en sykepleier rådet meg til å finne noe musikk som betød mye for meg å ha på øret så var det Vanilla Ninjas album "Blue Tatoo" jeg tydde til. Panikkanfallet ble kvalt av musikken og siden har jeg ikke hatt et slikt anfall.

Nyheten om Vanilla Ninjas comeback som kom før jul ifjor kom ut av det blå for meg ihvertfall, og i hele år har jeg sett fram til dette albumet. Fire singler har kommet på sensommeren og høsten og bar bud om et band som både hadde beholdt den kjente og kjære VN-sounden, men som også vågde å utforske nye musikalske landskap gjennom et par mer nedstrippa og nærmest akustiske låter.

Første singel Gotta Get It Right som også åpner albumet er det gode gamle Vanilla Ninja-lydbildet som jeg ble så glad i. Med bassist Triinu Kivilaan som hovedvokalist forsikret den oss fans om at de hadde beholdt sitt karakteristiske lydbilde,

Så kom akustiske og likevel så fengende No Regrets, en av mine største favoritter på albumet. Skrevet utifra et kvinneperspektiv, men som likevel taler rett til meg. Som sier til meg som en mann på 58 at ja, det er lov å drømme stort. Og du skal ikke la deg dupere av de som sier at store drømmer bare er for dumminger. Jeg er i en fase av livet der et budskap som dette treffer meg, og jeg sier bare takk for dette budskapet av empowerment (beklager engelsken, fant ikke et egnet norsk ord i farten).


Så har vi The Reason Is You som musikalsk er tilbake til mye av det vi kjenner med Vanilla Ninja. Fengende pop med en sterk edge av rock. Og en låt der Lenna får fram sine klare styrker som vokalist, en følsom stemme som nettopp med den følsomheten klarer å formidle emosjonene som ligger i låten og teksten. Om tilgivelse for at ektefellen har hatt et sidesprang og om det å se framover sammen. Ved utroskap er det i noen tilfeller ikke rom for å tilgi, mens noen finner at de klarer det og å gå videre som par. Det er det siste alternativet denne sangen forteller om, og som Lenna med sin vokal altså klarer å formidle på en for meg førsteklasses måte.


Incredible var den siste singelen før albumslipp sist fredag og er også en mer nedpå låt. En fin kjærlighetserklæring, verken mer eller mindre. Og en låt og en video som sier meg at dette er et band som er fylt av glede og energi over å være sammen igjen og lage musikk sammen igjen. Denne gleden synes jeg gjennomsyrer videoene, og jeg synes ærlig talt at de klarer å gjenspeile den gleden i musikken sin også.


Så var det de åtte andre låtene, og jeg må bare si at jeg er blitt skikkelig glad i alle. Det er ikke musikk som revolusjonerer verden, men det er musikk som fenger meg, det er musikk som gjør meg glad, det er musikk som jeg videre i livet kommer til å ty til når jeg trenger å få opp humøret og til å motivere meg til å gå videre og møte de utfordringene livet gir meg. 

Waterfalls er albumets lengste og mest monumentale låt, og som også har med seg et av de elementene som gjorde Vanilla Ninja så spesielle for meg, et sakralt kor. Et element som var framtredende på tittellåten på "Blue Tatoo"-albumet, som gjorde at den låten virkelig stod ut som en av de mektigste i bandets katalog. Det koret er tilbake her og det løfter en allerede mektig rockeballade. Og Lenna briljerer vokalmessig her, dette er en type låt som passer henne aller best. En følsom stemme i møte med monumental musikk. En vokalprestasjon som berører meg såpass at jeg får en klump i halsen.

Dette albumets tittellåt Encore er låten der VN også våger å gå ut i et EDM-landskap. Dere som har fulgt denne bloggen vet nok at det er en sjanger jeg ikke er overbegeistret for, men ingen regel uten unntak. Det er noen perler der også, og for å være helt ærlig synes jeg at VN kommer heldig ut fra det. Ja, det er den låten jeg brukte lengst tid på å få under huden og like. Men så er jeg blitt glad i rytmen og atmosfæren i låten, og da går også den hjem hos meg. Her er det Triinu som har hovedvokalen.

De seks andre låtene er fem, i mine ører fine sanger i grenselandet mellom pop og rock samt balladen It Ain't You som på en god måte avrunder albumet. Av disse har jeg valgt The Look In Your Eyes, som har et av de nydeligste refrengene på plata.

Dette er et album som fyller meg med glede på mange plan. Glede over at et band som jeg er veldig glad i er tilbake med ny musikk, gleden over at jeg liker musikken og finner den oppløftende, gleden over å ha et album jeg vet jeg kommer til å høre mye på, spesielt når jeg trenger en oppkvikker. Og så er det gleden jentene viser over å være tilbake som band igjen. Den gleden rører meg faktisk. Og så vil jeg framheve keyboardist Katrin Siska. Det har gått opp for meg hvor viktig hun er for det spesielle VN-lydbildet som jeg er blitt så glad i. 

Så jeg vil rett og slett rette en stor takk til Lenna, Piret, Triinu og Katrin: Takk for at dere er tilbake igjen, takk for at dere gir meg musikk som løfter meg opp i hverdagen!

Karakter: 6.




 




torsdag 7. oktober 2021

Brandi Carlile - In These Silent Days

Dette er første gangen jeg tar for meg et soloprosjekt med Brandi Carlile. Jeg har vært innom henne før, som medlem av The Highwomen, og som produsent for The Secret Sisters. Hun var også produsent for Tanya Tuckers kritikerroste comebackalbum som vant Grammy for fjorårets beste countryalbum.

Så det er absolutt en merittert artist vi har å gjøre med, og jeg må si at denne reisen hun har tatt meg med på her har vært meget interessant. Ærlig talt så gjorde ikke dette albumet særlig mye av seg de par første lyttene. Men så skjedde det noe, for jeg la merke til en verselinje i en låt som jeg i utgangspunktet syntes var litt kjedelig musikalsk: Someone strong enough to love you even when you're wrong. Det er en så uhørt vakker setning at jeg begynte å høre ekstra etter. Og da åpnet skjønnheten seg, både i den låten og i de andre låtene på plata. Nå vil jeg si at denne sangen og ikke minst denne setninga er hjerteskjærende vakker:

Utifra den type musikk jeg har blitt vant med fra Brandi Carlile gjennom The Highwomen og hennes produsentjobber så er det mange låter her som overrasker meg, som viser en annen Carlile enn jeg forventa. Som den såre og råe åpningslåten Right on Time. Også her en helt hinsides god formulering: It wasn't right, but it was right on time. Det forteller meg at vi har å gjøre med en ordkunstner, en låtskriver og tekstforfatter som har det lille ekstra for å fange lytterens oppmerksomhet.

You and Me On The Rock er mer slik jeg forventa, en rett ut vakker kjærlighetssang og melodi. I don't need your money, just you and me on the rock. Nydelig formulert igjen.

This Time Tomorrow er litt i samme leia, skikkelig vakker den også. Broken Horses derimot er en låt med både en aggressiv og fortvilt atmosfære. Kanskje den låten som har hatt vanskeligst med å gå under huden på meg, men den vokser den også. Mama Werewolf er også en sang med mye fortvilelse i seg, det er bare å høre på teksten så skjønner en det. Men også en låt som tar meg med hud og hår.

Så har vi den ytterst dramatiske Sinners, Saints and Fools som i dramaturgi og oppbygging minner meg om Reba McEntires The Night The Lights Went Out In Georgia, om en mann som ble uskyldig hengt for drapet på hans kone og hennes elsker. Han beskyttet den egentlige skyldige, som var hans søster og elskerens forlovede, og dommeren, som også hadde en affære med den drepte kvinnen ville ikke høre på noen annen sannhet. Teksten her er om en gudfryktig mann som levde bokstavelig etter bibelens lover og som avviste alle som ikke gjorde det, uansett hvilken desperat situasjon de var i. Noe han fikk gjengjelde for da han selv ville inn perleporten.....


Letter To The Past, Stay Gentle og avslutningssporet Throwing Good After Bad er alle rolige, vakre sanger og spesielt sistnevnte har en sårhet i seg som virkelig tar meg.

Så et album som jeg ikke tok spesielt notis av de par første gangene jeg lyttet til det er nå helt der oppe blant det aller beste jeg har hørt i år. Takket være en sober setning som fanget min oppmerksomhet og som ga meg et signal om at her burde jeg lytte bedre. Et skoleeksempel på å ikke skue hunden på hårene, for gir du ei plate flere sjanser så kan du komme til å oppdage at det du lytter til er pur vakker musikk som berører deg langt der inne. 

Karakter: 6.

 


søndag 3. oktober 2021

The Wandering Hearts - The Wandering Hearts

 

The Wandering Hearts er en folk/americana-trio fra Norwich, England som nå er basert i London. Opprinnelig var de en kvartett, men Tim Prottey-Jones forlot bandet i 2019, et år etter deres kritikerroste albumdebut "Wild Silence". Trioen består av Francesca "Chess" Whiffin (vokal, mandolin), A.J. Dean (vokal, gitar) og Tara Wilcox (vokal). Jeg oppdaget debutalbumet deres for seint til å skrive om det i 2018, men ble så glad i musikken at jeg har venta med lengsel på dette nye albumet.

Det kom ut 6. august og er sjøltitulert. Og jeg må si at min kjærlighet til denne trioen og deres musikk bare er blitt forsterket gjennom dette albumet. Jeg får en følelse av litt Fleetwood Mac, og jeg ser også at First Aid Kit er nevnt som artister å sammenligne med. Men når det er sagt så står The Wandering Hearts på egne bein, og det gjør de fjellstøtt med låter med nydelige harmonier og vakker vokal.

Jeg begynner med Build A Fire, som er herlig fengende og med et mektig kor.


 I Feel It Too er mer neddempet, og er aldeles nydelig. Jeg elsker vokalene til Chess og Tara her, og her hører jeg at de har hentet litt inspirasjon fra søstrene i First Aid Kit.


Gold er det A.J. Dean som har hovedvokalen, og dette er en av låtene som kom som singel i oppkjøringen til albumslippet. At de skifter på hvem som har hovedvokal er meget bra, for da får de fordelt sine vokale styrker på de låtene som passer den enkelte best. Også her et kor som er førsteklasses.

Albumet er spilt inn i selveste Woodstock i begynnelsen av 2020, og The Wandering Hearts har faktisk skaffet seg et navn i USA. Countrylegenden Marty Stuart har lagt sin elsk på de og det har åpnet døerer som har gjort at de har åpnet for størrelser som nå avdøde Justin Townes Earle, Lukas Nelson og Larkin Poe i USA og Stevie Nicks i England. Stuart bidrar da også på Dreams, som er blitt min største favoritt på denne skiva. Ikke bare fordi det er en vakker melodi, men også fordi jeg er i en periode av livet der det er viktig for meg å fortsatt å ha drømmer, og at de er en viktig bestanddel for å beholde optimisme med tanke på framtida.


On Our Way er også mektig vakker, og med en slik positiv atmosfære, om det å snu om tilværelsen fra tristhet til håp om at vi er på vei til noe bedre.


Men dette albumet er så mye mer. Vi har det musikalsk litt mystiske åpningssporet Hammer Falls, der vokalene til Chess og Tara er direkte forførende. Den største singelsuksessen Over Your Body er det noe eggende vakkert over og tankene leder fort hen til Fleetwood Mac i refrenget. Men som jeg allerede har nevnt så er dette et band som trygt står på egne musikalske bein, likevel er det fint å høre hvor de henter sine inspirasjoner fra. Never Too Late med det positive budskapet om at det aldri er for sent å drømme, noe  som er balsam å høre for en 58-åring. 

Stardust må også nevnes som enda en låt der vakre harmonier og den nydelige korvokalen som er blitt The Wandering Hearts kjennemerke er framtredende. Og vi har stillferdige Dolores, som er en liten perle.

I det hele tatt tør jeg love at du ikke blir skuffet når du hører dette albumet. Denne musikken smører øregangene dine med lykke, intet mindre. Det er musikk til å bli glad av rett og slett.

Karakter: 6.







fredag 1. oktober 2021

Jesse Malin - Sad and Beautiful World

Jeg oppdager stadig nye artister. Noen av de er kun nye for meg, som Jesse Malin, en kar som gjennom sin karriere har samarbeidet bl. a. med Ryan Adams, Bruce Springsteen og Billie Joe Armstrong fra Green Day.

Nå for en uke siden kom han med sitt 9. studioalbum, som vinylmessig er et dobbeltalbum. På Spotify er det blitt en utgivelse på 54:35. 15 låter med et variert musikalsk uttrykk og med en artist med en tydelig følsomhet i stemmen som gir en ekstra tyngde til tekstene vil jeg si.

Åpningssporet Greener Pastures er en vakker, litt slentrende sang med et budskap om håp. Den er faktisk så vakker at jeg får en klump i halsen.

State of the Art begynner som en pianorocker og utvikler seg til å bli en riktig så fengende rockelåt.


Låten som gjør mest inntrykk, ihvertfall tekstmessig er Lost Forever som er et bitende oppgjør med en forelder som aldri var tilstede i sitt barns liv. En sterk beretning om savn, skuffelse og sinne.

Dance on My Grave er den fengende sangen med den lett absurde setningen Won't you write me a letter / While you dance on my grave. Slik lek med ord og setninger har jeg sansen for, og det gjør at dette er en låt som stikker seg ut.

Så er jeg blitt ekstra glad i de to låtene som avslutter dette dobbeltalbumet. Dance with the System er blitt den råeste rockeren her, en låt som skikkelig river i..... ja, systemet!

Denne musikalske opplevelsen slutter omtrent som den begynner, med en slentrende og nydelig låt. I'm all fucked up in the USA gir Jesse Malin klar beskjed om på Saint Christopher.


Det er bare én av de femten låtene som ikke helt når under huden på meg, Crawling Back to You er litt stillestående. Men det skal sies at det som hever låten er at Malins følsomme stemme kommer spesielt godt til sin rett her.

Men altså, dette er musikk til å bli glad i. Before You Go oppfatter jeg som et innlegg i klimadebatten med benevnelser som plastic ocean og the beach is burning. En låt som har et eggende hook. Tall Black Horses er en fin låt som jeg kan tenke meg har allsangpotensial live. Og så har vi Almost Criminal som tittelen til tross er en uskyldig feelgood-låt.

Som sagt, dette er musikk jeg er blitt skikkelig glad i. For meg er det perfekt anvendelse av tid å bruke nesten en time på et så gjennomført bra album som dette. 

Karakter: 5,5.





tirsdag 28. september 2021

Summer Dean - Bad Romantic

Summer Dean er en tidligere barneskolelærer som er ute med sitt debutalbum. Dette er honky tonk-country av godt merke og Dean er enda et eksempel på at det gror meget godt i Texas hva country angår.

Åpningssporet Picket Fence er en grei aperitiff før Summer Dean slår til med en duett med ingen ringere enn Colter Wall i You're Lucky She's Lonely. Faktisk synes jeg det er litt vel mye steel her, men vokalprestasjonene er førsteklasses og jeg forstår at denne ble valgt som første singel fra skiva. Du fanger folks interesse når du får med deg en størrelse som Wall som duettpartner.

Can You Hear Me Knocking handler tydeligvis om forsøket på å få seg et navn i musikkindustrien, her eksemplifisert ved å banke på dører i Nashville og New York. En fengende låt med et herlig countrygitarriff.

Tittelsporet Bad Romantic er en smektende sak med en spansk atmosfære som setter en ekstra spiss på det hele. En behagelig låt rett og slett.


Ingen countryalbum uten en skikkelig breakup-låt, og det gir Summer Dean oss i A Thousand Miles Away. Det kan ikke meldes tydeligere at det ikke er mer å bygge på med setninga: I wouldn't sing about you anymore.

Av de 11 låtene på skiva er det avslutningssporet Dear Caroline som er blitt min største favoritt og som har funnet plass på min "Årets sanger"-spilleliste. Jeg har ikke helt fått tak på teksten og det at datoen 17. april nevnes tre ganger med forskjellige årstall, 1928, 1932 og 1935. Men jeg skjønner at det er noe mektig over det, om noe som nesten er høyere enn livet selv. Og musikken, med de nydelige harmoniene bidrar til at dette er en låt som står ut. Og en verdig avslutning på et meget bra debutalbum. Her har jeg funnet en akustisk versjon som jeg likevel synes får fram storheten i sangen.

Ellers vil jeg trekke fram albumets eneste cover, Yes Ma'am, He Found Me In A Honky Tonk, mest kjent med Leona Williams. En litt klassisk countrylåt som jeg synes Dean bestalter på en utmerket måte.

Som sagt, dette er solide saker. Det er honky tonk-country slik det skal være, og godt å høre på for oss som synes at denne typen country er bedre enn nye annet som faller inn under denne paraplyen. Summer Dean skal bli spennende å følge framover!

Karakter: 5.