Det er ikke mye jeg vet om Arne Thelin, annet enn den infoen jeg har fått i et presseskriv. Han er tidligere vokalist i en del band som jeg ikke har hørt om, som Cosmic Dropouts, Lust-O-Rama og Kwyet Kings og har tydeligvis en tilknytning til Montenegro og hovedstaden Podgorica. Albumet er så og si i sin helhet laget der i 2023, i et år der Thelin knapt nok bevegde seg utenfor bygrensa grunnet depresjon og mørke tanker. Og at musikken her nærmest er terapien for å komme seg gjennom og ut av denne mørke tida.
Musikalsk vil jeg kalle dette garasjerock, det er en mørkhet over musikken, men jeg synes egentlig ikke den er så framtredende. For dette er stort sett melodiøse låter med god rytme og god framdrift. Så musikalsk synes jeg ikke dette er har et så veldig dystert preg. men sjølsagt, tittelen på åpningssporet, Fucked Up and Stupid er jo et signal om at temaet ikke er av det lystige slaget.
Dette er drivende god rock med mye energi, og det er det som gjør at skiva rent musikalsk ikke framstår som spesielt mørk i mine ører. Men jeg hører jo på tekstene at her er det snakk om et menneske som strever med å finne lyspunktene i livet. Noe også Can't Take It Anymore er et tydelig signal om. Det kan jeg høre ikke bare i teksten, men også i måten Thelin synger på. Den stemma er det mye desperasjon i.
Losing My Cool har også denne gode kombinasjonen av drivende, energisk rock med en tekst og vokal preget av desperasjon:
No Satisfaction (Jos ne Svice) er en interessant låt med en barnestemme som synger på det lokale språket mens Thelin bidrar med engelsk vokal. Også dette en desperat låt, og jeg merker den desperasjonen mest hos dette barnet (gutt?) som synger. Det er denne sangen som river mest i meg, for det er litt hjerteskjærende å høre barnets sang, sjøl om jeg ikke forstår det som synges.
Så ja, dette er et album som gjør inntrykk. Med et driv i musikken som jeg elsker, men med dystre tekster om det å leve i depresjonsmørket. Heldigvis har ikke Thelin falt for fristelsen til å gjøre musikken depressiv. Det hardtslående drivet i musikken er nok også et tegn på desperasjon, men jeg kan tenke meg at det å gjøre musikken så hardtslående er god terapi.
Ti låter er det her, bare én av de får jeg ikke helt tak på. Men det rokker ikke ved inntrykket av at dette er et drivende godt, energisk og hardtslående rockealbum som fortjener å bli hørt. Og ikke minst, dette opplever jeg som særs ekte og ærlig. Kanskje kan vi også kalle det terapirock?
Jeg var begeistra for girl in red's debutalbum i -21, og jeg kan likegodt avsløre at jeg har den begeistringa i behold etter å ha hørt en del på oppfølgeren, som kom for ti dager siden. Dagens moderne pop fenger meg ikke i særlig grad, ihvertfall ikke det som topper listene. Men Marie Ulven, aka. girl in red er i høyeste grad unntaket som bekrefter regelen, fordi det hun kommer med er organisk og spennende pop som jeg nyter å høre på. Her er ikke en eneste låt som jeg ikke kan like, bedre kan det ikke bli.
Livsbejaende I'm Back åpner ballet, en låt og video som oser av livsglede, samt det å si nei til all negativitet som måtte komme ens vei. En låt som vi trenger akkurat nå!
Igjen vises det en spennvidde i musikalsk uttrykk som jeg digger. Tittelsporet DOING IT AGAIN BABY er musikalsk sett røffere i kantene enn åpningssporet, men er likefullt en knallgod låt. Mye lyd, men det fungerer godt. Med et positivt budskap i teksten også her.
Too Much er kanskje den nydeligste låten på denne skiva, om frustrasjonene en kan oppleve i et forhold, og om usikkerheten som har begynt å bre seg inni en om dette er det rette å satse på. Jeg elsker alt ved denne låten, som f. eks. skiftene i toneart som jeg synes fungerer meget godt for å understreke de motstridende følelsene vi finner i teksten.
Den siste jeg tar med er New Love, som jeg vil kalle en god gammeldags popbanger. Den er litt retro i snittet og viser den lekenheten som preger girl in red, og som gjør at hennes pop er så interessant. Denne låten her gir meg bare gode vibrasjoner.
Ti låter er samla på snaue 28 minutter, noe som er et tegn i tiden, låter kan fint være korte (dvs. under tre minutter) og likevel være meget godt musikalsk håndverk. Det viser girl in red på denne skiva, det er vellyd fra start til slutt. Og et bevis på at sjøl vi som er i moden alder kan like en del av dagens pop. For de seks låtene jeg ikke har nevnt her er også de popmusikk fra øverste hylle.
Svenske Smash Into Pieces ble jeg for alvor oppmerksom på i anledning deres deltakelse i Melodifestivalen ifjor med Six Feet Under, som ble min store favoritt der. De endte opp på 3. plass, noe de også gjorde i år med Heroes Are Calling. Også det en sterk låt, men svenskene er så bundet av sin Eurovisionsuksess med mainstreampop at det gjør at artister fra andre sjangre ikke har sjanse til å vinne. Trist, for også Sverige kunne hatt godt av å prøve noe helt annet av og til.
Nok om det, jeg kan ihvertfall si at jeg liker det jeg hører på denne skiva. Men der mange metalband ofte har lange låter kjører SIP stort sett med 3 - 4 minutters låter. Kjennemerket deres er at det er melodiøst, og at de så og si fra start går rett inn i essensen i låtene, og vi kommer fort til refrenget. Som her i åpningssporet Trigger:
Noen vil kanskje peke på at det blir for lettvint, men hvert band har sin stil og at SIP velger å kjøre med såpass kompakte låter synes jeg fungerer godt. Likeså som jeg kan like andre band som har lengre låter, gjerne med omfattende instrumentalpartier. For meg fungerer begge deler.
Afterglow har en litt sår tekst som kretser rundt det faktum at vi alle bak det ytre vi viser har ulike sår som vi bærer på. En litt saktere oppbygging her, men det må til med en slik tekst, det underbygger de følelsene som ligger i den:
Jeg tar ikke med de to MF-låtene her. Vil presisere at jeg digger de også, men de er nok kjente for det store publikummet.
Flow er en intens låt som er en av mine største favoritter her. Jeg liker intensiteten og energien, samt den herlige rytmen som ligger i denne låten her:
Vokalist Chris Adam Hedman Sörbye har en intens og insisterende vokalstil som passer meget godt til SIP's muaikk. Han er også en perfeksjonist, venner fra ESC Norge som var og dekket finalen i MF ifjor kunne fortelle at han benytta enhver anledning til å terpe på sin vokal. Som f. eks. mens han gikk i gangene, eller til og fra scenen i forbindelse med prøver og opptredener.
Let It All Out er også en intens låt, og viser at man kan få til god rock sjøl med låter på godt under tre minutter:
Apocalypse DJ sin inntreden i bandet i 2015 førte til at bandet fikk et mer elektronisk drag over musikken. Jeg er stort sett ingen fan av EDM, men jeg synes det funker bra her fordi det alltid er rocken som er i førersetet musikalsk. At man da tilfører litt synth eller annen EDM er da mer for å krydre gryta for å si det sånn.
Jeg kunne egentlig valgt hvilke som helst låter, for jeg synes alle er skikkelig gode, som f. eks. Venom, Out Of Here og Sleepwalking. Men jeg ender opp med avslutningssporet Bleed, som jeg også synes er en kremlåt:
Jeg har fint lite å utsette på denne skiva. Smash Into Pieces tar meg med på en 38 minutters reise som jeg får lyst til å bli med på mange ganger. Nevnte jeg at jeg digger at det er melodiøst? Vel, da er også det tatt med!
Jeg aner ikke hvordan jeg ble oppmerksom på Lovebugs, men jeg har ihvertfall begynt å følge de på Spotify, og derfor fikk jeg varsel om nytt album fra dem sist fredag. Det første siden debuten i 2007. Og nysjerrig som jeg er måtte jeg sjølsagt høre på hva dette var for noe.
Jeg vet ikke mer om dem enn det jeg har sett på Facebook og det lille jeg har kunnet hente ut av Spiotifykontoen deres. Men etter det jeg kan se består bandet av Alis Lund-Johansen, Christina Amundsen, Live J. Bruseth, Monica Amundsen og Silje Stubø Solstad.
Og jeg kan ikke si annet enn at jeg har kost meg med denne musikken de siste dagene. Noen av låtene er blant de kuleste jeg har hørt i år, enkelt og greit. Som åpningssporet Circus, som har en fin lekenhet over seg. Det er en sterk vokal kombinert med en nydelig koring som gir låten en ekstra dimensjon
Den lekenheten jeg nevnte vises egentlig over hele albumet fordi dette er et band som leker seg med flere sjangre og musikalske uttrykksmåter. Mange av låtene er dessuten skikkelig melodiøse, noe jeg setter stor pris på. I så henseende er Kick en gromlåt som jeg er blitt ordentlig glad i.
Warrior er en låt vi får i to tapninger. Den første er med et mannlig vokalt innslag på spansk, og da jeg fikk opp videoen lærte jeg hva denne låten egentlig handler om. Lovebugs driver nemlig en innsamling for kvinnegruppen Fanm Djanm i Amigitos i Den Dominikanske republikk, der videoen også er spilt inn. For å sitere fra innsamlingens Facebookside, så er "denne gruppen et samlingssted hvor de lokale kvinnene lærer om alt fra prevensjon til ferdigheter som kan gi de inntekt". Låten er en hyllest til de kvinnene som kjemper denne kampen for likeverd og for å kunne sjøl bestemme retningen for sine liv.
Helt til slutt i albumet får vi høre hvordan låten var fra starten av, altså det første opptaket. Før de dro til Den Dominikanske republikk og fikk laget den om til slik den er i videoen. Så man kan nok si at dette er den bærende låten på dette albumet.
Men jeg er også blitt glad i den livsbejaende og bekymringsløse feelgoodlåten If I Go South. Her får jeg faktisk en liten følelse av country, både over musikken, stemninga og teksten:
Den musikalske inspirasjonen som Lovebugs har fått gjennom sin forbindelse med Den Dominikanske republikk merkes også i den fengende breakuplåten Leaving. Også her en nydelig koring som setter en ekstra spiss på det hele.
Det er også mange flere kule låter på dette albumet, som Troubled, Devil, Queen og tittelsporet OverLoved. Låter som viser den musikalske lekenheten dette bandet har. Det er en variasjon i musikken her som gjør dette til et spennende album.
Det var bare tilfeldigheter som gjorde at jeg oppdaga at Mark Knopfler slapp dette albumet sist fredag. Og siden da har jeg hørt mye på det, for Dire Straits var sentrale i min musikalske "dannelse" og Knopfler har alltid vært en artist og person jeg har hatt stor respekt for. Også han trekker på årene og fyller 75 i august. Men han viser på dette albumet at han fortsatt har evnen til å lage nydelig musikk, og han har den litt underfundige sangstemmen sin i behold.
Two Pairs Of Hands åpner det hele, og det var gjennom videoen til den at jeg ble oppmerksom på albumet. Denne låten er så typisk Knopfler og så typisk Dire Straits, slentrende, og med utsøkt gitarspill fra maestroen sjøl. Tekstmessig fikk Knopfler inspirasjonen ved å vandre i Nashvilles gater og tenke på alle musikerne som spilte der hver kveld på alle store og små barer, puber og andre spillesteder. Låten er en hyllest til de.
Min største favoritt på dette albumet er Smart River. Kanskje er det fordi Knopfler her også leker med country med en duvende steel som setter et ekstra spiss på en fra før nesten fullkommen låt. Jeg bare nyter denne her:
Janine er litt i samme stilen, en oppmuntringslåt til et tydeligvis vakkert menneske. Og jeg blir slått av tanken på at stemmen til Knopfler ikke har forandra seg stort siden 70-/80-tallet. Og han forteller fortsatt historiene på den særegne og slentrende måten som egentlig er bare hans:
Before My Train Comes er låten der Knopfler tar innover seg sin egen mortalitet, og han gjør det sjølsagt med stil. Også her en fin smak av country, noe som passer meget godt til en tekst som dette.
Tittelsporet One Deep River avslutter dette tolv låter store albumet, den er neddempa og vakker. En låt som du bare må lene deg tilbake og ta inn over deg samtidig som du glemmer alt annet. Det er fire vel anvendte minutter spør dere meg!
Av andre perler her vil jeg trekke fram også neddempa Black Tie Jobs, og Tunnel 13, om tre brødre som livnærte seg som kriminelle. Rimelig hardbarkede også, det gikk med liv under deres ransferder gjennom livet. En dramatisk historie, men heller ikke her hever Knopfler stemmen. Han er den samme, rolige, betraktende historiefortelleren.
Det er ikke mye å trekke her, bare det at det kanskje kan bli vel rolig og vel slentrende til tider. Men det er flisespikkeri, for dette er et nær utsøkt album fra en av de største i min/vår generasjon, vi som fikk vår musikalske dannelse i siste halvdel av 70-tallet og første halvdel av 80-tallet.
For fire år siden ble jeg tatt på senga av at The Yum Yums fortsatt eksisterte da ga ut sin første skive på sju år. Fire år er altså gått og jaggu meg er ikke Morten Henriksen & co her igjen med 14 bekymringsløse låter, stort sett om den store kjærligheten til unge, vakre damer. Det virker som tida har stått stille for Henriksen & co for i en alder av rundt 60 synger han og bandet på som om de var en gjeng på slutten av pubertetstida. Jeg får assosiasjoner til tegneserien Archie, om den bekymringsløse tilværelsen til amerikanske, pene collegeungdommer når jeg hører på denne musikken her.
Og jeg liker det fortsatt! Hvorfor skal all musikk være dønn seriøs? Misforstå meg rett, dette er et band som er dønn seriøse i det de holder på med. Her går de ikke på akkord med musikken de er tro mot, og dette kan de, det oser kvalitet midt oppe i det bekymringsløse og ungdommelige. Men noe musikk skal bare være underholdning, og tusen takk for at The Yum Yums har skjønt det og leverer i forhold til det! Og med låttitler som Baby Doll, Whole Lotta Kissin', Candy, Everybody Loves My Baby og Sweeter Than You skjønner en at det ikke er denne plata en skal gå til om en vil ha en løsning på utfordringene verden står i.
Over til musikken, her er Got Me Good:
Whole Lotta Kissin' er også bare rett ut herlig:
Candy har fått plass på spillelista der jeg nominerer låter til min "Årets sanger"-kåring. Hvorfor? Fordi den er den herligste låten på denne skiva! Merk også den deilige koringa!
Everybody Loves My Baby er også bare så fengende og god:
Til slutt tar jeg med Sweeter Than You, og jeg registrerer med det at jeg har tatt med nesten alle låttitlene jeg nevnte tidligere her som eksempler på hva for type sanger du får på dette albumet:
l
La gå med at dette ikke er et band som finner opp kruttet, og at enkelte av låtene er litt enklere i snittet enn de jeg har presentert her. Det viktigste er at Morten Henriksen og hans kumpaner i The Yum Yums gir meg glede og humør i en verden preget av dystre nyheter på alle bauger og kanter. Jeg vil påstå at mer enn noen gang er slik musikk viktig. Ikke i "opium til folket"-øyemed, men for at vi skal få litt pause slik at vi kan klare å hanskes med det som skjer i en mer og mer gal verden.
Søstrene Laura og Lydia Rogers er ute med oppfølgeren til Saturn Returnfra 2020, som jeg falt pladask for. Og igjen kommer de med flere nydelige låter som forskjønner øregangene mine.
Rolige, drømmende Space åpner det hele. Dette er en låt å bare lukke øynene til og å la seg sveve inn i en nydelig musikalsk atmosfære. Tekstmessig handler det om å gi en partner rom til å være seg sjøl, og å være der som en god støtte.
Paperweight er fengende og er lett å nynne til. Tema her er også det nære forholdet til en partner, noe som gjennomsyrer dette albumet. Det virker som at de begge er i harmoni i sine ekteskap, og det er litt godt at de gir oss låter om det gode de opplever i hverdagen.
Men søstrene ser også utover sin egen tilværelse og If the World Was a House er en meget tankevekkende og utrolig godt laget tekst der de sammenligner konfliktene som er i verden med konfliktene som kan forekomme i et hus, mellom familiemedlemmer. En av de aller beste tekstene jeg har hørt i år og sjølsagt inn på min Årets sanger-spilleliste for 2024.
På All the Way har de med Ray LaMontagne på vokal, og det er blitt en nydelig kjærlighetssang med skikkelig vakre harmonier:
Til slutt tar jeg med Bear With Me som har en dyp tekst med mange lag. Det er om kjærlighet, men det kan også tolkes som å føle seg fremmed i sin egen kropp og en bønn til partneren om å holde ut med en mens en finner ut av seg sjøl.
Av de elleve låtene er det et par som jeg føler blir vel stillestående for meg, men likefullt er dette et nytt, sterkt album fra The Secret Sisters der de igjen slår meg med sin musikalitet og evne til å bringe fram nydelige harmonier. Dette er definitivt musikk som en kan bruke til å ta en pause fra verden utenfor, noe som i høyeste grad trengs om dagen!
