mandag 18. november 2019

Unnveig Aas - Young Heart


Jeg er ikke særlig stolt av at jeg ikke har tatt mye notis av Unnveig Aas før, ei heller etter at hun fikk strålende kritikker for sitt debutalbum "Old Souls" fra 2017. Men jeg er ihvertfall glad for at jeg nå har lytta en del til oppfølgeren "Young Heart", og jeg må si at første lytt var en spesiell opplevelse.

For i starten ble jeg møtt av låt etter låt som rett og slett bergtok meg. Jeg var totalt uforberedt, jeg visste egentlig ikke hva som venta meg, men at det var så bra som de fire første låtene rett og slett slo meg til bakken. Det var nærmest en musikalsk utavmegsjælopplevelse. Det begynner med tittelsporet:


Dette er en sang som er fengende som fy rett og slett. Jeg ser på videoen at Roger Græsberg fra Roger Græsberg og Foreningen er med og både han og Aas er representanter for en rekke med unge norske musikere som setter americana på dagsorden. Da jeg var hjemme i Molde hos mine foreldre forrige uke leste jeg en artikkel i Klassekampens musikkbilag (min far abonnerer på Klassekampen) der de hadde en stor artikkel om dette fenomenet som blir kalt Norwegicana eller Nordicana. Spesielt er det flere unge kvinnelige artister som går i bresjen for denne bølgen som også blir lagt godt merke til internasjonalt. Unnveig Aas er en av disse, og det var denne artikkelen som sporet meg til å høre på hennes nye skive da den kom nå fredag 15. november.

Biggest Love ga meg også en spesiell opplevelse. Da jeg på slutten trodde at låten ikke kunne bli vakrere så ble det den nettopp det ved hjelp av en nærmest himmelsk bakgrunnsvokal (av Unnveig Aas sjøl?). Dette er ren gåsehud:


Så har vi Right From the Start. Det er en rytme her som jeg bare elsker. Og musikken er også her rett ut vakker og sjukt fengende:


Jeg må også ta med den siste av denne kvartetten med nydelig fengende låter som gjorde starten på denne skiva til en ren nytelse. Her er November, noe som gjør at jeg ikke tror at november var tilfeldig valgt som utgivelsesmåned:


Beskrivelsen min av albumets fire første sanger kan sjølsagt få en til å tro at de resterende seks andre ikke er så bra. Det er i tilfelle feil, sjøl om Aas da skifter litt stil og blir mer neddempa. Men dette er også låter som gir meg mye og som gir meg anledning til å roe ned og nyte på en annen måte. Det er låter som jeg måtte bruke mer tid på å fordøye, men som vokste for hver eneste lytt. Og det jeg tenker om dette stilskiftet er at Unnveig Aas mestrer denne overgangen på en aldeles utmerket måte, og jeg blir kjent med hennes musikk på en annen måte, Derfor er Seasons Change, Restless And Relentless, Darkness Descends og Everything Unsaid vakre på hver sin måte. Så avsluttes skiva med My Man som har et vakkert refreng og If I Could Write That Song som jeg tar med som siste smakebit fra et førsteklasses album. Merk spesielt starten på låten, jeg aner ikke hvilke instrumenter som er brukt for å få til det spesielle lydbildet i starten, men spennende og nydelig er det:


En kan trygt si at jeg har oppdaga Unnveig Aas litt seint, men godt. For dette er en meget spennende artist som med denne skiva gir meg eksepsjonelle musikalske opplevelser. Det er en sårhet, en ekthet og en nærhet som virkelig tar meg. Og på tekstene er det tydelig å høre at dette er en stor poet, Aas har da også et par diktsamlinger bak seg.

Jeg sier bare: Takk Unnveig Aas!

Karakter: 6.



fredag 15. november 2019

Morganway - Morganway


Morganway fra Norwich, East Anglia, England ble dannet av tvillingene Callum (vokal, gitar, bass) og Kieran Morgan (gitar og backingvokal) etter at de iflg. omtalen på Spotify ikke fant seg musikalsk til rette i noen av prosjektene de først var med på. For rocka for folk, for popete for indie, for indie for country. Istedet for å kompromisse starta de altså Morganway for å følge sine musikaske instinkter.

Med seg fikk de SJ Mortimer (vokal), Nicole Terry (fele), Matthew Brocklehurst (keyboards) og Ed Bullinger (trommer). Og 2. august kom debutalbumet som jeg ad omveier kom over her om dagen. Og dette er spennende musikk! Koringa på åpningssporet My Love Won't Save You bringer meg rett tilbake til Mamas and the Papas og California Dreamin':


Kult med et band som henter inspirasjon fra 50 år tilbake, men som likevel klarer å gjøre lydbildet til noe som er moderne. Jeg synes at Morganway lykkes med det i stor grad på denne skiva, og jeg vil trekke fram den andre hovedvokalisten SJ Mortimer, som på Hurricane viser at hun har en helt rå stemme. Dette er min største favoritt på skiva:


Det som appellerer til meg med Morganway er at de utforsker sine musikalske talenter og ikke holder seg til et spor. Med andre ord så varierer de sitt musikalske uttrykk, og det er noe jeg setter stor pris på. Som på In A Dram (Coming Home), som er en herlig og heftig låt:


London Life er også en herlig låt, men om et ungt ekteskap som ikke går så bra:


Som en skjønner så er Morganway et band som gir deg doser med både rock, folk og country og det er blitt en deilig miks som jeg virkelig har falt for. At de har henta en del inspirasjon av Fleetwood Mac er heller ikke galt i min bok. Det er rett nok to balladelåter som ikke helt fungerer for meg. Jeg hører at Frozen In Our Time er mektig, men likevel når den ikke helt inn til meg. Men det gjør ikke all verden for totalinntrykket, for dette er et band med talentfulle musikere som har en musikalitet og et humør som smitter over på meg. Siste eksempel på det er Let Me Go, med en bittersøt tekst, men som gir meg rockefot. Igjen en mektig vokalprestasjon av SJ Mortimer:


Summa summarum så er dette et strålende debutalbum fra Morganway, og jeg har allerede begynt å glede meg til fortsettelsen!

Karakter: 5,5.



onsdag 13. november 2019

Luke Combs - What You See Is What You Get



Luke Combs er The Big Deal i mainstreamcountryen for tida og har vært det siden debuten med "This One's For You" i 2017. Nesten et år på toppen av countryalbumlista ble avløst av 50 nye uker på topp med en DeLuxeutgave av samme skive og delt rekord med Shania Twain før han sjøl sørga for at han ikke fikk rekorden alene med denne skiva her. Ei skive der han egenhendig har stått for coveret:

Og det er en form for gigantomani som oppleves her, og Combs er ikke alene om det innen country. Der de fleste andre legger seg på rundt 10 spor når de lager album går Combs for 17 og vi får 1 time musikk. Det er ihvertfall en håndfull låter for mye. For sjøl om det er mye bra her, så er det også noe jeg ville kalt listefyll hvis det vi sammenligner med politiske lister til valg. En samling testosteroncountry og temmelig intetsigende låter som stamper på stedet hvil og går ingensteds. Hadde låter som Beer Never Broke My Heart, Refrigerator Door, Even Though I'm Leaving, Moon Over Mexico og Blue Collar Boys for å nevne noen blitt sjalta ut så hadde jeg omtrent bare hatt godord å si om dette albumet.

For lyspunktene finnes, og heldigvis akkurat nok til at denne skiva lander ned på den positive sida hos meg. Det er nemlig når Combs drar opp tempoet at jeg får godfot. Som med Lovin' On You, for her er det drivet jeg vil ha:


Det røsker også godt når han i "drikkevisa" 1,2 Many får med veteranene i Brooks & Dunn:


Reasons er en av de få litt roligere låtene der jeg synes Combs lander fjellstøtt fordi her varieres lydbildet i forhold til de låtene i samme dur som blir stående og stampe. Det er en variasjon i instrumenteringa her som gjør dette til en meget bra låt:


Reasons starter et beite med meget fine låter fra låt 9 t.o.m. låt 15 på skiva. Det er disse sangene som redder hele albumet for meg, for her viser Combs at han har et talent som gjør han er verdt å høre på til tider. Nedpå Dear Today er faktisk en liten perle, om morradagen som svipper innom for å fortelle dagen i dag at han ikke må bli tatt for gitt. Litt enkel livsvisdom som vi alle bør stoppe opp og reflektere over hva innebærer for livene våre:


Does To Me får Combs med seg Eric Church og dette er en småherlig låt der jeg igjen liker den variasjonen i lydbildet som jeg dessverre ikke hører på de låtene som går inn det ene øret og ut det andre:


Rockeren Angels Workin' Overtime er den herligste låten på hele skiva:


I tillegg har vi godlåter som Every Little Bit Helps, All Over Again og tittelsporet som gjør at denne skiva altså akkurat ramler ned på den positive sida hos meg. Hadde la oss si sju låter vært luka bort hadde vi sittet med ni kremlåter og en så där og det hadde bare vært godlåt fra meg. Men når det dessverre i mine ører er en del daukjøtt med så blir det

Karakter: 4.

mandag 11. november 2019

Emily Mae Winters - High Romance


Det kommer som alltid mye god musikk fra de britiske øyer og denne gang gjelder det Emily Mae Winters,  en ung engelsk artist som er ute med 2. studioalbum. Debuten "Siren Serenade" kom forøvrig i 2017.

Dette er fascinerende musikk. Deter  stort sett et noe dunkelt lydbilde, men det er fylt med drama og Winters har en mørk og spennende stemme. Det er bare et par låter som faller i kategorien fengende, likevel er dette utrolig spennende og mangefasettert musikk. Rett og slett gull for øregangene til tider. Åpningssporet Come Live In My Heart & Pay No Rent gir tydelige signaler om hvilket spor musikken på dette albumet følger:


This Land er også en nydelig låt, og jeg blir slått av hvilken fabelaktig stemme Emily Mae Winters har og hvordan den passer så fremragende til denne type musikk. Dette er noe som virkelig treffer meg. Dessuten elsker jeg dramaturgien i denne sangen, hvordan den sakte bygger seg opp til en mektig opplevelse:


Wildfire var visst den første singelen fra skiva og skiller seg musikalsk ut ved at den er fengende og litt lysere i uttrykket, men likefullt en låt som passer godt inn på denne skiva:


En annen sang jeg har forelska meg i er How Do You Fix a Broken Sun. Her også blir jeg slått av bredden i Winters' stemmeregister. Også her en fortryllende oppbygning av låten:


 Flaming Rose er den andre låten som har et fengende preg;


Would the World Stop Turning? er en besnærende låt med en spennende tekstmessig historie. Closer har litt rockelementer og der bandet bidrar med fascinerende bakgrunnskoring.

I det hele tatt så er spennende stikkordet for denne skiva. Ofte så er ikke dunkel musikk det som tiltaler meg, men Emily Mae Winters har en særegenhet i sin uttrykksmåte og en så sterk stemme at jeg likevel er blitt glad i det jeg hører på denne utgivelsen. Jeg håper virkelig at konsertarrangører også i Norge er oppmerksom på Winters åpenbare talent slik at de bringer henne til scener også her til lands. Interstate 20 - Oslo Americana Weekend førstk. januar ville f. eks. vært en perfekt anledning for et norskt publikum til å bli kjent med Emily Mae Winters og hennes musikk.

Karakter: 5,5.


fredag 8. november 2019

Ags Connolly - Wrong Again


Ags Connolly er en engelskmann som er ute med sin tredje fullengder, og her snakker vi om det vi kan kalle "old school" country. Denne skiva her ble faktisk kåra til "Månedens Album" i oktoberutgaven av det engelske magasinet Country Music People, og dermed var interessen min vakt.

Og joda, dette er enkel og grei countrymusikk som jeg virkelig kan like. Uten særlig med staffasje, men der fela og steelen er høyst tilstede. Åpningssporet I'll Say When gir tydelige signal om hva lytteren har i vente de neste 37 minuttene:


Tekstene er egentlig ganske typisk country, om tapt kjærlighet, om barbesøk og livets små nederlag. Favorittsporet mitt er Say It Out Loud, om et barmøte med en trubadur som har sett ekteskapet sitt gå fløyten og som har behov for å snakke om det, ikke bare snakke, men snakke HØYT. Dette er skikkelig bra country:


Jeg har også funnet ut en akustisk liveversjon av en av låtene, Wrong Again (You Lose A Life) der Connolly tar et uttrykk fra gamingverdenen og plasserer det inn i en historie om tapt kjærlighet


Det er kjekt å oppleve en artist som er såpass tradisjonstro som Connolly, og som klarer å lage såpass levende musikk som han gjør. Han har også noen tekstmessige gullkorn som i Indian Sign, som er en nydelig sang om det å være annerledes og likevel bli til noe, men til en pris. "I became someone, but I lost in love every time".

Jeg synes Connolly er klart best når han befinner seg i det musikalske landskapet jeg har gitt eksempler på i disse tre videoene. Balladen Lonely Nights in Austin tar ikke helt av hos meg. Den andre balladen Then and Now er noe bedre, det skal sies. Ni av ti låter er sjølskrevne, unntaket er en litt spesiell cover av klassikeren Early Morning Rain som han kjører litt mer balladeprega enn originalen. Den satt ikke hos meg til å begynne med, men på tredje lytt merka jeg detaljer som gjorde at den vokste på meg.

Connolly avslutter plata med den herlige honkytonksaken Sad Songs Forever, som altså er mye mer livat enn hva tittelen skulle få en til å tro:


Jeg har etterhvert skjønt at countryen lever i beste velgående på de britiske øyer. Min begeistring for My Darling Clementine har jeg skrevet om flere ganger og ifjor lot jeg meg fascinere av nordiren Jordan Mogey. Ags Connolly føyer seg fint inn i rekken og gjør at britisk country absolutt er verdt å følge!

Karakter: 5.

onsdag 6. november 2019

Miranda Lambert - Wildcard



Miranda Lambert er den av de store stjernene i mainstreamcountryen som jeg synes er mest country. Og så er hun også eneste kvinnelige innslaget. For ellers er det menn opp og menn i mente, og det de kommer med har jeg raljert med såpass mange ganger på bloggen her at jeg ikke skal utdype mer denne gangen. Men jeg kan si såpass at da NRK TV forleden sendte fra årets Country Music Festival i Nashville så var det bare Lambert og Midland jeg følte var country av de som ble vist. Ifjor kom forresten Lambert som en del av Pistol Annies (sammen med Angeleena Presley og Ashley Monroe) med et kanonalbum som jeg hadde på lista over de 12 albumene som stakk seg ut for meg ifjor.

Så når Lambert nå kom med nytt album valgte jeg å teste det ut. Dette er hennes andre skive siden bruddet med en annen superstjerne Blake Shelton, men verken på det forrige eller på dette albumet er det særlig med hint til det. Sant å si var det vel mer et par drypp vedr. det bruddet på Pistol Anniesskiva, men Lambert er tydeligvis ikke en Taylor Swift som lar eksene få gjennomgå musikalsk, sjøl om hun tidlig i karriera hadde revansjelåter som "Kerosene" og "Crazy Ex-Girlfriend". Hun har da også funnet lykken igjen med en politimann fra New York, så da er kanskje ikke behovet for revansje så stort.

Jeg må innrømme at jeg etter første lytt av denne skiva satt med inntrykket av en jevnt over svak 1. halvdel og en desto sterkere 2. halvdel. Men jeg ga det en ny sjanse og nå kan jeg vel si at det er bare to av de 14 låtene som ikke gir meg noe særlig. Holy Water er ett rimelig mislykka forsøk på countrygospel og Fire Escape er bare marginalt bedre, sjøl om den har et par fine øyeblikk.

Det begynner med et par litt seige countryrocklåter som har meget gode refreng. Mess with My Head er en av de:


Det er flere låter her som er av det rocka slaget, ingen mer enn Locomotive som er en låt en ung Bruce Springsteen kunne ha funnet på å spille inn. Men her er også mer rolige og følsomme låter, som Settling Down:


Den av de mer nedpå sangene som jeg er blitt mest glad i er How Dare You Love, som har en del nydelig instrumentering:


Her viser Lambert sin følsomme side, det er da jeg synes at hun er på sitt beste, og hun virker troverdig på meg. En evne få, om noen av de andre mainstreamstjernene i sjangeren har. Hun viser også at hun har humor med en låt som Way Too Pretty for Prison hvor hun har fått med seg Highwoman Maren Morris. En låt som omhandler en drittsekk av en mann som behandler sine damer dårlig og som gjerne kunne ha fortjent en dose arsenikk, men han er ikke verdt å havne i fengsel for. Så Lambert og Morris tar den altså ikke helt ut som Dixie Chicks gjorde i Goodbye Earl.

Jeg nevnte at det er mange meget gode låter på andre halvdel av skiva, spesielt kommer de på rekke og rad helt på tampen. Tequila Does er en av de. Denne videoen er vel strengt tatt alkoholreklame, men jeg lar det stå til :)


Til slutt fengende Track Record:


I starten syntes jeg dette albumet var en svak 4-er, men dette er musikk som har vokst på meg og det beviser at en ikke skal la seg forlede av første lytt. Gir man ei plate flere muligheter så er sjansen der for at en kan innse at dette er jevnt over meget bra likevel. Slik er det med denne skiva og derfor synes jeg Miranda Lambert lander fjellstøtt med sitt Wildcard.

Karakter: 5.

mandag 4. november 2019

8Kids - Blüten


8Kids er en posthardcore-trio fra Darmstadt i Tyskland, bestående av Hans Koch og Jonas Jakob på vokal og gitarer og Emma McLellan på trommer. De debuterte med "Denen Die Wie Waren" i 2017 og er nå ute med oppfølgeren "Blüten".

Jeg ble oppmerksom på posthardcore-sjangeren innen metal ifjor da ungarske AWS slo meg til bakken med sin eksplosive Viszlát Nyár i Eurovision. Jeg skjønte at dette var en type musikk som fenga meg med sin energi, men også sin melodiøsitet. Så da jeg ble oppmerksom på 8Kids bestemte jeg meg for å høre nærmere på dette albumet.

Og joda, dette er meget bra. Jeg kan høre at dette er litt i samme landskap som AWS beveger seg, bl. a. vokalmessig. Men noen forskjeller er det. 8Kids blander litt rap inn hist og her, og faktisk blir det ikke så galt fordi de overdriver det ikke. Det er akkurat passe dose, som Wir Bleiben Kids der rapperen Swiss er med:


Platas største høydepunkt er Dein Zuhase der trommis Emma bidrar med en utsøkt bakgrunnsvokal, og dette er til tider bare vakkert, den alvorlige teksten til tross:


At 8Kids synger på morsmålet synes jeg er glimrende, tyskspråklig musikk har jeg altfor sjelden latt meg bli eksponert for, så det må bare bli bra. Min skoletysk er ikke allverden, så det er mye jeg ikke forstår, men ved hjelp av enkeltord og videoene skjønner jeg en del. Og jeg får med meg at her er tunge ting som klima, nazisme, avmakt og håpløshet blant ingrediensene.


Spiegelbild får vi den punkete desperasjonen som jeg ofte finner i musikken til min døråpner for hardcoresjangeren, AWS. Dette er et stykke musikk som virkelig river i meg:


Kan også nevne WTF som har den samme desperasjonen og intensiteten i seg. Om en verden som går til helvete uten at de fleste bryr seg:



Jeg nevnte melodiøsiteten, og den er gjennomgående i 8Kids' musikk, et element jeg setter stor pris på. Halt Dich Fest an mir er et godt eksempel på det. Samt at dette er en låt som har en type koring som jeg sjelden hører i denne typen musikk:


Wir sind die Angst er også fylt med både desperasjon og melodiøsitet mens Ich Gehöre dir Nicht er en sterk avslutning av et meget spennende album. Dette er musikk som gir meg energi og som jeg vil høre mye på. 8Kids gjør at jeg blir ikke mindre interessert i å utforske post hardcoresjangeren.

Karakter: 5,5.