søndag 17. mars 2024

Chris Norman - Junction 55

Smokies første vokalist Chris Norman holder koken og har i en alder av 73 et nytt album ute. Han finner ikke opp kruttet, men det er likefullt et album verdt å høre på, og jeg må si at han holder stemmen sin godt. Det er jo snart 50 år siden Smokie hadde sin storhetstid, noe som er smått utrolig å tenke på for en som var barn og og tenåring det tiåret.

Man altså, jeg liker mye av det jeg hører her. Det er fengende og god gitarpop, slik både Smokie var og Norman er kjent for. Sjøl om det ble en del synth på andre halvdel av 80-tallet da han var under vingene til Modern Talking-Bohlen og hadde sin største kommersielle suksess som soloartist. Devil In Your Heart er i så måte en god og rimelig typisk Normanlåt:

Både Smokie og Norman har vært inspirert av country, og det kan merkes her i starten av Tears Will Fall. En låt som har en koring som er umiskjennelig Smokie.

Norman har aldri vært noen barrikadestormer med musikken sin, så det er litt uvant han å levere en låt som Crazy, der han bekjentgjør sin bekymring for tingenes tilstand i verden. Det er så jeg tenker at når sjøl Norman er bekymret for det som skjer på kloden vår, da er det alvor. Og jeg forstår han, han har barn og barnebarn og tenker nok som mange andre i 60+-generasjonen på hvilket liv får våre barn og barnebarn får når vi er borte, på en klode der mye går den veien høna sparker. Crazy kom ut som singel ifjor og kom med på min "Årets sanger"-liste for 2023:

De låtene jeg har falt mest for er de første og de siste av de i alt tolv låtene. Nestsist er 16 Miles From Home som er en fengende og sterk softrock-låt som gjør det vanskelig å sitte stille. Min største favoritt på skiva dette!

Battle Of The Sexes er en sterk avslutning på et solid album fra Chris Norman, en artist som viser at alder er ingen hindring når det gjelder å servere fengende og god musikk.

Jeg er ihvertfall fornøyd med det jeg hører på denne skiva, her er det ikke mange dødpunkter.

Karakter: 5/6.

lørdag 16. mars 2024

Jesper Lindell - Before The Sun

Svenske Jesper Lindell oppdaga jeg på en uvanlig måte, noe jeg beskrev i omtalen av hans strålende album fra 2022, Twilights. For to uker siden slapp han ny fullengder, og da jeg så at han skal spille på Moskus i Trondheim 18. april var jeg ikke sen med å sikre meg en billett.

Rett nok synes jeg dette albumet er litt mer ujevnt enn det forrige, men på sitt beste er dette spennende musikk, ja, jeg vil kalle den frodig. Lydbildet er igjen mangefasettert, og fortsatt er det spor av både jazz og blues. Lindell er glad i å bruke blåsere i musikken sin, og det gir låtene en ekstra fylde. Som på åpningssporet One Of These Rainy Days:

En låt jeg er blitt meget glad i er Good Evening, en livlig og leken sak som har en del tradjazz i seg. Dette er en låt som Ytre Suløen fint kunne hatt på repertoaret, og jeg har da også sendt den inn på min "Årets låter"-spilleliste. Jeg håper at Lindell har med fullt band på Moskus, da vil det garantert bli hæla-i-taket stemning av denne her!

Som på forrige skive har Lindell med en duett og denne gangen har har han som duettpartner Kassi Valazza, en spennende artist som hører til i Portland, Oregon. Og det er en god harmoni mellom Lindell på Velazza på A Strange Goodbye. Velazza har en sterk stemme som jeg håper å høre mer av framover, mens Lindells vokalstyrke ligger i følsomheten.

At Lindell henter mye inspirasjon fra over dammen skinner igjennom i musikken hans, og Honesty Is No Excuse har både litt New Orleans og litt cabaret over seg.

Nå er ikke alle låtene her like umiddelbare som på det forrige albumet, derfor er dette ei plate jeg har måttet bruke mye mer tid på å få inn under huden. For en del av dette er musikk jeg ikke hører så veldig mye på til vanlig, og det blir litt stillestående her og der. Men jevnt over er dette likevel et prima album, og jeg ser virkelig fram til konserten på Moskus om en måned. For dette er musikk som først og fremst trengs å nytes live.

Karakter: 4,5/6.

fredag 15. mars 2024

Douwe Bob - Where Did All The Cool Kids Go?

Douwe Bob er den nederlandske artisten som fanga oppmerksomheten min under Eurovision 2016 med den kule countryaktige låten Slow Down, som han ble nr. 11 med. Jeg skrev om hans 4. album The Shape I'm In i 2018, og denne skiva her kom ut 14. februar, altså på Valentinsdagen. Dette er hans 6. album, og med unntak av 7. plassen til debutalbumet har han hver gang nådd Topp 5 på den nederlandske albumlista, én gang nr. 1. 

Tittellåten åpner skiva, og den er en fin og kul poplåt med betraktninger fra ungdomstida og om forandringene som har skjedd i byen og området der han vokste opp.

Chase My Heart Away (Hero) er mye mer country i stilen. Douwe Bob har tre barn, og når jeg hører teksten kan det godt være at låten er til de, eller en av de.

Step Outside er også sterkt countryinspirert, og kan også tolkes som en fars sang til sitt barn. Her et liveopptak som utifra datoen ser ut til å ha være fra releasekonserten.

This World Is Our Home kom ut som singel ifjor og er en fin og enkel hyllest til livet. Her er et fengende sing-along-refreng som jeg tror gjør dette til en populær låt live:

Siste låten jeg tar med er Nothing To Lose, som også er en fengende godlåt i mine ører:

Det er også noen låter her hvor Douwe Bob tar det helt ned, og hvor han får fram en fin følsomhet i stemmen sin. Jeg tenker da spesielt på Light Of My Life og avslutningssporet Nothing At All.

Jevnt over er dette et solid album som er lett å bli glad i. Jeg liker hvordan Douwe Bob varierer mellom pop og country, noe som er en styrke. Det er mye positivitet og humør her, og det virker som vi har å gjøre med en artist som har funnet roen i livet.

Karakter: 5/6.

onsdag 13. mars 2024

The Northern Belle - Bats in the Attic

Jeg skrev om The Northern Belles 3. album We Wither, We Bloom i 2020, og jeg husker ennå den glimrende konserten deres på amerikanafestivalen Interstate 19 på Vulkan i Oslo i januar-19. Utgivelsen med sju låter i -21 fikk jeg ikke på radaren, men nå har de kommet med en ny fullengder som jeg har hørt mye på de siste dagene. Og med en albumtittel som maner fram et heftig barndomsminne da jeg sommeren før jeg begynte på skolen våkna midt på natta hos min mormor av en flaggermus som fløy over hodet mitt. Min mormor visste råd, hun klarte å fange flaggermusa i potta som stod under senga (og som heldigvis for dyret var tom ...) og fikk den ut av vinduet.

Dette er til tider deilig og behagelig amerikana, eller popcountry. Uansett er det lett å bli glad i denne skiva, som er en fin blanding av rolige låter og mer melodiøse. Det begynner med den neddempa perlen Astral Plane:

Merchant Navy Hotel er av den lekne sorten, og er en låt med vakre harmonier. Denne tror jeg blir en hit live framover, full av humør og musikkglede som den er.

Our Own Frequency har en fin rockegitar i lydbildet, og den lager en ekstra spiss på låten som jeg liker. Med det viser The Northern Belle igjen den musikalske lekenheten som er et varemerke for de.

Japanese er en deilig, akustisk låt der Stine Andreassen briljerer vokalt. Hun har en stemme som er som skapt for låter som dette. Det er bare å slappe av og nyte denne lille perlen på 1:41.

Til slutt tar jeg med Hell & Back som også er en perle, eller diamant av en låt. Denne gangen er det gitarpop, og det er en livlig låt som jeg bare må bevege meg til.

Må også nevne gode Treat Yourself Better som er et råd til en venninne om å kvitte seg med en type som ikke er god for henne, der ordet Better blir "hamret" inn på en mild og bestemt måte i refrenget. Og i klassen for kule låttitler er Even Dylan Can't Make This Right høyt oppe på lista.

Rett og slett et behagelig til tider nydelig album fra The Northern Belle der de befester sin posisjon som noe av det fineste vi har på amerikanafronten her til lands.

Karakter: 5/6.

tirsdag 5. mars 2024

4 sterke norske album!

Det utgis mange flere gode album enn jeg klarer å få skrevet om, så derfor finner jeg det nå riktig å skrive om fire norske album i et innlegg. Rett og slett fordi de skal få den oppmerksomheten som jeg synes de fortjener. Det er godt mulig at jeg vil gjøre det med noen utenlandske album også, for det er flere som ligger på lyttelista mi som jeg ikke har fått høre på ennå. Og den lista blir forlenga hver torsdagskveld ved midnatt ...

Øyvind Holm - Paradox of Laughing 

Denne skiva kom 26. januar, og Øyvind Holm har jeg skrevet om før, da han ga ut det prima albumet The Ureliable Narrator for snart to år siden.

Og Holm følger opp her med et nytt solid album som begynner melodiøst og godt med Between Two Stations. Og igjen viser Holm at han er flink til å variere lydbildet sitt. CCTV er en tanke skranglete, men likefullt en fet og sugende låt med fine rytmer:


Paper Tigers er en rolig perle, men Files On The Window Sill er nydelig med strykere som hever låten:


Jeg vil også trekke fram Distant Lover, som har en fet gitar sentralt i lydbildet. Så igjen er konklusjonen at Øyvind Holm har levert et solid album som fortjener en stor lytterskare.

Karakter: 5/6.


Ingvild Hammer - Kan se stjerner (EP)


Vanligvis omtaler jeg ikke EP-er, men ingen regel uten unntak, og strengt tatt burde jeg vel gjort det mer. Ingvild Hammer er et nytt navn for meg siden jeg bor et stykke fra hovedstaden, men hun har vært en sentral skikkelse i Oslos undergrunnsrock i mange år. Så når hun fra det hun sjøl kaller å leve på siden av samfunnet nå er kommet med en utgivelse med seks låter fattet jeg interesse.

Det begynner da også herlig med den rett fram ståpå-rockeren 1000 mil. Dette er rock helt i min gate, og jeg digger det jeg hører. 


Resten av låtene er av den mer seige typen, og best liker jeg den intense og litt insisterende Ingen lys som blinker:


Jeg savner litt flere rett fram ståpå-låter, men samtidig skjønner jeg at tekstene har såpass dystre tema at det passer bedre med mer seig rock. For det er svik, ensomhet og sorg som det sentreres mye om her, det er mye frustrasjon som skal ut.

Uansett er jeg glad for å ha blitt gjort oppmerksom på Ingvild Hammer og hennes musikk. Dette er en artist jeg definitivt ønsker å høre mer av!

Karakter: 4,5/6.


Fashion Victims - Fashion Victims


Fashion Victims er et ungt band som spiller det vi kan kalle pop-punk. Her er det fullt øs på så og si alle åtte låtene på debutskiva deres. Den varer bare 23 min., og er regnet som et album, mens altså Ingvild Hammers utgivelse som er to min. lengre rubriseres som en EP. Så her er grensene flytende.

Uansett, dette er livat og herlig musikk fra først til siste tone. Never Change er derfor en strålende åpningslåt som forteller meg at dette er et band med mye humør og en fengende musikk som det er umulig å sitte stille til:


Bandet består av: Eivind Dæmring Styve (lead gitar og vokal), Erlend Olsen (trommer), Mathias Jensen Svendsen (gitar og vokal) og Haldor Knutsen (bass og vokal). 

Litt mer variasjon i lydbildet kunne jeg tenkt meg, men det er egentlig flisespikkeri, for dette er musikk til å bli i godt humør av. Og på You Do You er de en tanke mer nedpå:


Rett og slett et spennende tilskudd til den norske bandhimmelen, og jeg ser fram til å høre mer fra disse gutta framover!

Karakter: 5/6.


Gjörme - Vanlige folks retur


Gjörme fra Moss slapp før helga et punkalbum som jeg omfavner. Dette er ti humørfyltr stå på-låter med mye trøkk og energi, og med et heller skjevt blikk på dagliglivet og verden. Tunnelene er et deilig eksempel på hva du kan få fra denne gjengen:


Gjörme består av: Petter Jæger Gravningsmyhr (trommer), Jonas Andersson Kjøniksen (bass), Håvard Nordberg Funderud (gitar) og Marius Holmen (vokal og gitar). På Apati leverer de så det holder, om vanlige utfordringer en får i et samliv:


Dette digger jeg, og dette vil jeg ha mer av! I det hele tatt så viser de utgivelsene jeg her har skrevet om at norsk rock lever i aller beste velgående. For et rockehjerte så er det bare deilig å oppleve!

Karakter: 5,5/6.

torsdag 29. februar 2024

Ida Jenshus - The Grip

Ida Jenshus er en artist jeg har fulgt helt siden hun skapte seg et navn under den eneste sesongen av "Lyden av lørdag" på NRK i 2007, der hun endte opp som vinner. Tre strake Spellemannpriser i countryklassen fulgte og hun har hatt en spennende karriere der hun har utforsket sin musikalitet og ikke vært redd for å eksperimentere. Det har vært en interessant reise å følge med på, noen av stegene hennes har overrasket, men hun har til gode å gi ut et dårlig album. Og den gode trenden fortsetter med denne utgivelsen.

De fire første låtene er alle utgitt som singler, og vi har med det fått gode innblikk i hva vi hadde i vente. Tittelsporet åpner skiva, og det er et alvorspreget spor, om enn ikke alvorstynget. The Grip handler nemlig om noe av det alvorligste som kan skje et menneske, nemlig det å miste grepet om sjølve livet, eller å sitte fast i et grep av håpløshet. You might kill yourself if you don't learn how to loosen the grip. Så dette er ramme alvor, men som jeg skrev, det er ikke en låt som er alvorstynget. Med det mener jeg at låten ikke går i en melankolifelle der det ikke er håp. For håpet, det er der, om at du skal klare å løse opp grepet du sitter fast i og få kontroll på livet igjen. Det løfter låten til å bli vakker i alt sitt alvor.

Leaving You er om et forhold som er blitt forgiftet, en tar medisiner for å lette på de tunge følelsene og harde beskyldninger florerer. Løsningen blir heldigvis og sjølsagt å gå, men det skinner igjennom at det neimen ikke er lett. Og Ida Jenshus klarer å kunsten å beskrive at dette er en hard beslutning å ta, men samtidig at det er det eneste rette å gjøre. Både for en sjøl og for den andre.

Only Kindness Matters er den oppløftende låten midt opp i flere spor med alvor. For det at du har en solid porsjon godhet og ømhet å vise, det er noe av den viktigste egenskapen du kan ha. Og igjen så gjelder det både overfor seg sjøl og overfor de menneskene en har et nært forhold til.

Reasons Why I Lie spinner rundt mye av det samme som Ashley McBryde i Learned To Lie. Der McBryde beskriver en person som har lært å si at "det er helt greit" når ting ikke er det så lyver Jenshus' jegperson fordi partneren venter det beste av en. Egentlig så er det feil begge deler, og til slutt vil det ikke gå, sannheten vil komme opp til overflaten. Men at noen ganger er det det beste for å slippe en stor feide der og da.

Suppression er låten med aller mest alvor, noe som også musikken bærer preg av. Det handler om å ikke komme ut av en tilværelse der en blir vedvarende undertrykt. Det kan høres ut som en sexarbeiders historie, men det kan egentlig være historien til ethvert menneske som lever et liv der en blir undertrykt og ikke aner hvordan en skal komme ut av det. Uansett så er det en låt som gjør et dypt inntrykk.

Til tross for tittelen så er Demons en lys låt som omhandler det mennesket som gir en håp i livet. You make me a better person and that's just what I need / This life is full of ego, possession and greed er åpningen som forteller hvor godt det er å ha en person i livet sitt som hjelper en til å ikke falle ned i håpløshet, og som hjelper en til å fri seg fra sine indre demoner. Noe som gjør at en ønsker å også være en slik person for den andre. Rett og slett en låt som gir håp.


Without Goodbye er en neddempa og rett ut nydelig akustisk låt. Det virker som den er til en venn som en har brydd seg mye om, kanskje en som ikke lever lenger og som en ikke fikk tatt farvel med. Det er vondt, men samtidig forteller Jenshus at det er godt å tenke tilbake på de fine stundene en hadde sammen. Could've Had It All er om det forholdet mange av oss har hatt, forholdet som rant ut i sanden, men som istedet kunne ha blitt noe stort og noe godt. Det hele avsluttes så med et kort pianobasert The Grip Pt. 2, der en klarer å løsne grepet. 

Ida Jenshus formidler disse tekstene på en måte som gjør at jeg klarer å leve meg inn i de. Jeg kjenner på smertene hun synger om, men jeg kan også relatere til håpet som også ligger der. Og det er det jeg tror hun ønsker å formidle. Nemlig at en ikke må gi opp håpet, et bedre liv venter deg hvis du klarer å gi slipp, klarer å løsne grepet håpløsheten og pessimismen har rundt livet ditt. Dette lykkes hun med i så stor grad at når siste tone fader ut så er det det håpet og den optimismen det gir som jeg sitter igjen med. Og da kan jeg ikke si annet enn at Ida igjen har gitt oss et album som vil sette sine spor i lytteren.

Så ja, jeg gleder meg virkelig til konserten jeg har kjøpt billett til på Skuret i Trondheim 31. mai!

Karakter: 6/6.

onsdag 28. februar 2024

Hjerteslag - Betonglandskap

Nytt album med Hjerteslag, og jeg sier det som det er, dette er et band jeg har et sterkt kjærlighetsforhold til, uansett besetning. Men med Robert Eidevik som kontinuitetsbæreren i front, med en følsomhet i stemmen som er få forunt, der han får meg til å male fram bilder i hodet av det han synger om.

Albumtittelen Betonglandskap får meg til å tenke på Tove Nilsens ungdomsroman Skyskraperengler. Jeg har ikke lest den, men jeg kan tenke meg at tematikken i den og tematikken på dette albumet flyter over i hverandre. Det er nostalgi, det er om en oppvekst i en drabantby og asfaltjungel. Jeg kan se det for meg. I forbindelse med praksis da jeg gikk på sosialhøgskolen i Stavanger var jeg i 1986 en del i Bergen og så noe av den drabantbyjungelen som Eidevik forteller om her. Bl. a. var jeg på besøk i en leilighet som lå i 12. og øverste etasje i en blokk i Fyllingsdalen. Jeg glemmer ikke da jeg så ned fra den utendørs korridoren etter at jeg kom ut av heisa. Den følelsen og det suget som kjente på da glemmer jeg aldri. Derfor er dette ei skive som vekker mange følelser i meg.

Det starter med Ond Sirkel, om lettvinte penger og status som en får av å selge narkotika, men også stadige tillegg på rullebladet. Og jeg føler at det underliggende spørsmålet i teksten er: Er det verdt det?


Jeg opplevde Hjerteslag live i Trondheim i november-22, og det er en konsert som jeg fortsatt tenker tilbake på med glede. Det var så mye energi i det lokalet, og jeg koste meg skikkelig. Mulig at jeg med mine 59 år da var blant de aller eldste tilstede, uten at det brød meg. På mange måter føler jeg at Hjerteslag er det bandet jeg savna da jeg sjøl var tenåring i andre halvdel av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. Mods med sitt debutalbum Revansj! i 1981 var nok de som kommer nærmest, men da var jeg 18 og jeg skulle gjerne hatt de et par år tidligere for å si det sånn.

Bipolar er om en oppvekst på 90-tallet der en var midt i mellom de som var på kjøret og de som var streite, og følelsen av at det var ingen som tenkte på akkurat de som var i den limboen. Og som her førte til en diagnose.

Jeg må igjen komme inn på den unike følsomheten i Robert Eideviks stemme. Med den følsomheten klarer han å gjøre det han synger om så innmari ekte, jeg føler en helt spesiell nærhet til disse fortellingene. En nærhet som får meg til å føle en godhet for de menneskeskjebnene det synges om. 

Idiot som meg er om å se ned på seg sjøl og at en derfor føler en likegyldighet til hvordan det går med en. Ingen bryr seg, så da kan en bare leve på randen og se hvordan det går, som f. eks. ved å klatre fra altan til altan med den overhengende faren for å miste taket og falle ned. Når jeg tenker over det så blir det en skikkelig sterk tekst.

På forrige album Tyvens dagbok var det bare én neddempa låt. Her er det flere. Den mest nedstrippa av alle, Kartong City er en perle der hovedessensen er en telefonsamtale med en mor, og der en lengter tilbake til den tryggheten hun skapte i hjemmet der en vokste opp. Krystallpalasset er også en noe neddempa perle med minner fra oppveksten. Om jenta en gikk hånd i hånd med på vei fra skolen, hun som spilte håndball på Vadmyra og som nå har fått to barn. Om to andre som smugrøykte, og som gir meg assosiasjoner til da jeg sjøl gjorde det i tenårene på 70-tallet. Da røyking fortsatt var kult og tøft. Dette er låten fra denne skiva som jeg har satt inn på min spilleliste over nominerte til mine Årets låter for 2024.

Sjøl om dette er et album av 2024 så er det så mye nostalgi inne i tekstene her som jeg kan relatere til. Sjøl om jeg vokste opp i en liten enebolig i en mye mindre by enn Bergen så er det den samme arbeiderklassebakgrunnen som beskrives. De samme drømmene, de samme håpene, men også den samme frustrasjonen og til tider håpløsheten. Og det blir formidlet med en varme og en kjærlighet som jeg omfavner. 

Egentlig er alle låtene her historier som berører, som får meg til å tenke og som får meg til å minnes en oppvekst som jeg kan kjenne meg igjen i til tross for ulikheten i bomiljø. Og så treffer Robert Eidevik meg med den følsomheten i stemmen som jeg kommer tilbake til gang på gang. Når i tillegg musikken er til å bli sugd inn i, begått av dyktige musikere som vet hvordan slike tekster skal pakkes inn, så blir dette igjen et fullendt produkt som jeg ikke klarer å gi annet enn ....

Karakter: 6/6.