torsdag 10. januar 2019

Tove Bøygard - Jord


Jeg har hatt en aning en stund om at Tove Bøygard var svanger med et nytt album, og nå på nyåret kom det digitalt. Hennes forrige fullengder, "Blåe drag" var ei rett ut nydelig skive som havna på 7. plass på min Topp 10-liste over Årets Album i 2017.

"Jord" er ikke stort dårligere, for igjen har vi en artist med en distinkt stemme som forteller viktige historier og maler de inn med sjelfull og vakker musikk. Jeg setter spesielt pris på de fire første sporene, som alle er sjølstendige, sterke sanger med historier fortalt med inderlighet og tydelighet.

Åpningssporet Hjarte kan sjølsagt tolkes som retta til en enkeltperson, men jeg har på følelsen at det er landet Norge Tove Bøygard synger til. Med et budskap om at en før var åpen overfor verden og andre mennesker, men at en nå har lukket døra i frykt for det ukjente. "Kor spora det tå?" er spørsmålet Bøygard stiller. En viktig tekst:

                               

Tittelsporet Jord er om å komme hjem til der en har sine røtter:


Småkårstestament er den vakreste hyllesten til en forelder som jeg har hørt på lange tider. Om faren som bygde opp et småbruk opp i fjellsida som sitt livsverk samtidig som han arbeidet i kommunens hjørnesteinsbedrift. En mann som ikke fikk sett mye av verden med unntak av en tur over dammen for å se stedet der hans far igjen prøvde lykken på 30-tallet, men som likevel bygde seg et helstøpt liv. En tvers igjennom nydelig historie om en av hverdagsheltene som har bygd opp landet, fortalt med ekte kjærlighet og varme:


Så får vi en ode til den trygge og gode kjærligheten i Kjær Leik:


Tove Bøygard har også funnet plass til to coverversjoner, Wagon Wheel, som senest ble en kjempehit for Darius Rucker er blitt til Rokk Ved Meg og Tennessee Ernie Fords Sixteen Tons (også spilt inn av Johnny Cash) er direkte oversatt til 16 Tonn. Tematikken i de opprinnelige tekstene er beholdt og det gjør at de oppleves som autentiske. Spesielt 16 Tonn, om fabrikkarbeideren som ber St. Peter om ikke å hente han hjem ennå fordi sjefen forventer mer blod og svette.

Stilla er en bluesaktig låt der Bøygards sterke stemme kommer virkelig til sin rett. Fjør er albumets mest rocka spor, med en tung beat som river i meg.

Mink er sangen med mest countrypreg, med nydelig strengespill. Tekstmessig så brukes det kommende forbudet om pelsdyroppdrett som en metafor på å at vi sjøl må sette oss fri fra de stengslene vi har skapt i våre egne liv:


Váre Lukka og Ferdamann, der Bøygard mer snakker enn synger avslutter et nytt vakkert album fra Tove Bøygard. Sistnevnte avsluttes med setninga "Me kjem ifrå same jord" og peker da mot albumtittelen og et budskap om at vi må ta vare på og redde jorda vi lever på før det er for seint. Bøygard leverer viktige og nære tekster formidla med ei distinkt og følsom stemme og pakka inn med sjelfull musikk.

Hun gir oss rett og slett den musikken og de tekstene vi som land og folk trenger å høre.

Karakter: 5,5.

PS: Vinylutgaven kom 08.12., altså for en drøy måned siden. Den digitale utgivelsen skjedde nå på nyåret, og det er utifra den at jeg har skrevet denne anmeldelsen.

tirsdag 8. januar 2019

2018 - Noen flere sanger.....


Manic Street Preachers. Foto: Ed Miles/NME

Jeg ønsker med dette alle mine lesere et riktig Godt Nytt (Musikk)År 2019!

Jeg er vel hjemme i gamlelandet etter en deilig jule og nyttårshøytid under Sydens sol. Mens jeg var der kom jeg på flere låter som skulle og burde ha vært med på min liste over låtene jeg husker fra 2018. Den første av de, Manic Street Preachers kom jeg på før jeg reiste og de resterende kom til mens jeg var utenlands. Lærdommen jeg må trekke ut av dette er at jeg må lage meg ei spilleliste på Spotify der jeg fortløpende legger inn sanger som gjør mer inntrykk på meg enn andre i løpet av året. For å unngå at jeg skal utelate noen, noe jeg altså dessverre gjorde ifjor.

Låtene her blir nummerert fra 26 til 36, men hadde jeg hatt de med i betraktninga da jeg laga min opprinnelige liste hadde plasseringene vært annerledes. Men sånn er det, og jeg tar nå som sagt grep for at dette ikke skal skje igjen. Her er dessuten rangeringa også rekkefølgen for når jeg kom på de og la de til min spilleliste over årets sanger 2018.

26. Manic Street Preachers - Liverpool Revisited


En av de korteste sangene på Manics' fjorårsalbum "Resistance is Futile", men den som gjorde mest inntrykk. James Dean Bradfield & co har også i tidligere sanger uttrykt sin støtte til de etterlatte etter Hillsboroughtragedien i 1989, der 96 Liverpoolsupportere omkom på en overfylt tribune like etter avspark av FA Cupsemifinalen mellom Liverpool og Nottingham. Politi og media, med The Sun i spissen skapte et bilde av at det var fansen sjøl som var skyld i tragedien. Men etter over 25 års kamp fikk de omkomne og deres etterlatte rettferdighet ved at skylden ble plassert der den skulle ha vært hele tida, hos politiet som fylte opp tribunen langt mer enn den hadde kapasitet til og for at det var bare én rømningsvei. Denne sangen er en hyllest til de 96 og til deres etterlatte for at de aldri ga opp i kampen for rettferdighet.

27. Ruby Boots - Don't Talk About It


Dette er en låt som først og fremst gjorde inntrykk med videoen, for den formidler teksten på en slående måte. Om at det bak en vellykka familiefasade er drømmer om hvordan livet egentlig skulle ha vært, men at de drømmene blir trykt ned og ikke snakka om for at en skal holde fasaden. Ruby Boots treffer virkelig spikeren på hodet med denne sangen, som i tillegg er meget fengende!

28. Dawn Landes - Traveling


Dette er ikke noe anna en feelgood-sang om det å reise bort uten å ha et definert mål for reisen. Men feelgood-sanger hører også med på denne lista fordi de er med på å sette meg i godt humør. Og dette er en låt som gir meg inspirasjon til å prøve å realisere noen av mine reisedrømmer.

29. American Aquarium - The World Is On Fire


BJ Barham måtte starte fra scratch med helt ny besetning i sitt American Aquarium, men leverte ifjor et knallalbum som slo det meste av all annen sørstatsrock og countryrock ned i støvlene (jeg ga de 5,5). Åpningslåten The World Is On Fire er Barhams tanker etter Trumps valgseier i november- 16 og det er en sterk tekst der han sier at han ikke kjenner igjen det landet hans bestefar kjempa for, men at han kjenner igjen det hatet han kjempa imot. Dessuten at han er bekymra for den verden som hans da ufødte datter skal vokse opp i. En sang og en tekst som MÅ høres med andektighet.

29. Dumdum Boys - Tilgi Oss Aldri


Dumdum Boys tok nasjonen på senga med nytt og vitalt album der spesielt avslutningslåten Tilgi Oss Aldri satte spor hos meg. Prepple & co har vel aldri vært spesielt politiske i sine tekster, men her tar de et bitende oppgjør med hvordan deler av det norske samfunnet har utvikla seg, der egoet er i sentrum og der hensynet til andre mennesker som ikke er så heldige som oss blir tilsidesatt. Den beste norske teksten ifjor og jeg fatter bare ikke hvordan jeg kunne glemme den da jeg satte opp min opprinnelige liste....

31- Hardhaus - To Meter Onna


Telemarksbandet Hardhaus debuterte ifjor med heftig sørstatsrock med solid trøkk og mange hardtslående låter. Men det var den klart mest neddempa sangen som gjorde mest inntrykk på meg, da den fortalte mye av det jeg kjente på i forbindelse med samlivsbruddet jeg var gjennom ifjor sommer.

32. Di Derre - Det Går Fint


Di Derre kom med sitt første album på 20 år og med denne låten da jeg var midt i det samlivsbruddet jeg nevnte over. Derfor følte jeg meg veldig igjen i denne teksten, men det var også en låt jeg var veldig ambivalent til da det stod på som verst. Nå har jeg et mer reflektert forhold til det som skjedde da og jeg har et godt forhold til min tidligere samboer, hun var endatil med meg og min søster og hennes familie på Sydenferien nettopp. Sjukt fengende melodi, og nå er dette blitt en låt som får opp humøret.

33. Bad Luck - Neko Case


Jeg har aldri vært noen heldiggris, jeg er mye nærmere Donald enn Fetter Anton for å si det sånn. Og derfor kan jeg nikke gjenkjennende til denne sangen fra Neko Case. En sang hun skrev etter at hun under et opphold i Europa fikk tlf. hjemmefra om at huset hennes var brent ned i en av de mange storbrannene som har ramma USA. Hun bruker andre eksempler enn denne brannen i teksten, men det var den som inspirerte henne til å skrive låten. Jeg konstaterer forresten at videoen ble lasta opp til YouTube på bursdagen min ifjor...

34. AWS - Hol Voltal?


Fantastiske AWS topper låtlista mi med det mest fenomenale Eurovisionbidraget siden Vicky Leandros i 1972. Og de kom med et album i høst som blåste fletta av meg. De synger konsekvent på morsmålet ungarsk, men ved å oversette låttitlene og se videoene skjønner jeg en god del av hva sangene går ut på og hvilke budskap AWS har med sangene sine. Hol Voltal? er i så måte et strålende eksempel. "Hvor var du?" betyr tittelen og her ser vi en anklagende vokalist Örs Siklósi som stiller dette spørsmålet til flere figurer i videoen. Dette er metal av ekstremt høy klasse, og jeg har fått et nytt elskband innen metal takket være Eurovision Song Contest!

35. Sibyl Vane - Thousand Words


Var AWS min store åpenbaring i 2018 så var indierockbandet Sibyl Vane fra Estland det i 2017 med sitt helt enorme sjøltitulerte album som de ga ut da. Med Helena Randlaht i spissen var de ifjor med i Eesti Laul, Estlands uttaking til Eurovision Song Contest, der de ble nr. 4 med denne deilig fengende låten. Jeg var lei meg for at Estland ikke sendte Thousand Words, men istedet en operalåt som ga meg null og niks. Men uansett, denne elsker jeg!

36. Rolandz - Fuldans


Til slutt en fengende sang som er bare moro og blott til lyst. Komiker Robert Gustafsson med sitt Rolandz beskyldes av mange for å parodiere hardtarbeidende danseband som reiser land og strand rundt for å underholde folket. Men samme hvordan man ser det så er dette utrolig artig. Rolandz kom til finalen i Melodifestivalen med denne, og det var mange svensker som pusta letta ut over at de ble nr. 10 og ikke skulle representere landet i Eurovision.

Med dette regner jeg meg endelig ferdig med musikkåret 2018, ihvertfall her på bloggen. Og jeg er allerede godt i gang med 2019, et album som kom ut i årets første uke går på repeat om dagen og vil plutselig få sin omtale her.

torsdag 20. desember 2018

Årets album 2018


Så skal jeg kåre de beste albumene jeg har hørt i 2018. Meninga var at det skulle være en Topp 10, men jeg endte opp med Topp 12. Jeg hadde ikke lyst til å la noen av de stå unevnt, derfor tillot jeg meg å utvide lista til 12 album som hver på sin måte har vært skjellsettende for meg. Hver på sin måte har de imponert meg, overraska og forbløffa meg, henført meg og ikke minst gleda meg.

Jeg kommer til å skrive litt om hvert album og det er link til opprinnelig anmeldelse. Jeg vil også legge ut én sang for hver plate.

12. Pistol Annies - Interstate Gospel

Utifra de to tidligere albumene til denne trioen, bestående av Miranda Lambert, Ashley Monroe og Angeleena Presley så ble jeg totalt forbløffa over det de kom med her. Her var de uptempo gladlåtene så og si fraværende. Istedet var det et alvor over skiva og over musikken. Det var tydelig at disse tre stjernene, som hver seg har suksessrike karrierer ønska å markere kvinnenes stilling innen mainstreamcountryen, en sjanger som er heftig mannsdominert. De ønska tydelig å gi et budskap til kvinner om at de kan stå på egne bein og skape sin egen lykke.

Dette klarte Pistol Annies med vakre melodier, de fikk fram budskapet samtidig som de ga meg en stor musikkopplevelse. Det er stort sett rolige, jordnære låter, men med en nerve som tar meg. Mest av alt merka jeg det i Best Years Of My Life:


11. Whitey Morgan & the 78's - Hard Times and White Lines

Whitey Morgan er en hardtarbeidende artist som i skyggen av mainstreamcountryen har bygd seg opp en stor fanskare med sin dønn ærlige outlawcountry. Han kompromisser ikke, men vet etter mange år på veien hva som skal til for å skape seg en fanbase og holde på den. "Hard Times and White Lines" er full av sterke låter med ærlige historier fra det virkelige liv. Musikken er tett og heftig fra et samspilt band, og låtene fenger.

Whitey Morgan er en mann det er verdt å lytte til om du vil ha countryen røff og upolert. What Am I Supposed to Do? er låten jeg tar med her, dedikert til bilfabrikkarbeiderne i Michigan, som nå har tøffe tider.


10. Ginger Wildheart - Ghost In the Tanglewood

Ginger Wildheart, eller David Leslie Walls som han egentlig heter, har i mange år vært en villblomst og en rebell i den engelske musikkverdenen. Jeg hadde ikke hørt om han før jeg kom over dette albumet der han tar ut sin fascinasjon for country. Og det som møter meg er en musikk fylt av livsglede. Men det er også et alvor i noen av sangene. Wildheart er åpen om at han har gått gjennom tøffe tider psykisk og det er tema i noen av sangene her. Jeg har sjøl vært der og det er noe av grunnen til at jeg er blitt så glad i denne plata og den livsbejaende musikken og ditto tekstene.

Jeg får inntrykk av en inkluderende person som ønsker å være en artist for de som ofte føler seg glemt av storsamfunnet. Det viser han i videoen til Playing It Forward som jeg posta i går som en av sangene på min Topp 25-liste over årets låter, som er spilt inn sammen med en gruppe psykisk utviklingshemmede.

Jeg poster et liveopptak fra ei platesjappe i Wales. Både sangen Golden Tears og dette opptaket viser hvilken flott type Wildheart er:


9. Marius Danielsen - Legend of Valley Doom Part 2

30. november kom grunnskolelæreren Marius Danielsen fra Molde ut med del 2 av sitt mektige Legend of Valley Doom-prosjekt. Intet mindre enn en powermetalopera i tre deler, der også hans bror Peter er aktivt med i det kreative arbeidet og som gitarist. Samboer Anniken Rasmussen er dessuten med på vokal på en av komposisjonene, så en kan trygt kalle dette et solid familieprosjekt. Jeg hadde del 1 på 4. plass i 2015, at del 2 kommer på 9. plass i 2018 betyr ikke at den er dårligere. Det er rett og slett bare fordi det er så mye bra musikk som jeg har hørt på i år.

Jeg elsker powermetal, den driven og intensiteten som er i den musikken fanger meg helt. Og etter at tre av de fire første sporene på denne skiva er av det mer rolige, fortellende slaget så braker det for alvor løs med heftig musikk som blåser meg rett i bakken. Det er stort og det er mektig og at Danielsen har klart å samle det laget med stjernevokalister og musikere er ikke anna enn imponerende. Mest av alt når han har fått med Michael Kiske (ex-Helloween) som briljerer i Angel of Light. Det er så jeg ikke kan vente til siste del kommer.


8. Passenger - Runaway

Passenger, eller Mike Rosenberg har jeg ikke hatt et anna forhold til enn at jeg har hørt han på radioen og trodd det var et band med en kvinnelig vokalist med dyp stemme typ Anne Grethe Preus. Men det er altså en engelskmann som har laga et konseptalbum ut fra en roadtrip rundt i USA, hvor hans far ble født og vokste opp etter at familien av jødisk avstamning kom dit som følge av 2. verdenskrig.

Det er blitt ei nydelig plate med stemningsbilder fra hva som møtte Rosenberg på dette som fortoner seg som en pilegrimsreise tilbake til sine røtter på farsida. Det er blitt fengende låter, og det er rolige låter. Fellesnevneren er at de alle er behagelige og nydelige å høre på. Rosenberg formidler sine inntrykk med ydmykhet og varme. Ikke minst på Ghost Town som er en vandring rundt i det som var en stor by for bilproduksjon, Detroit.


7. Waylon - The World Can Wait

Waylon, eller William Nijkerk er nederlenderen som har laga et countryalbum som går utenpå det meste av det som kommer fra USA om dagen. Jeg ble først oppmerksom på han da han i 2014 sammen med Ilse De Lange ble nr. 2 i Eurovision Song Contest som The Common Linnets, med den sobre countryballaden Calm After the Storm. I år var han tilbake i Eurovisionsirkuset med den røffe og kompromissløse countryrockeren Outlaw In Em'. Samtidig ga han ut et album som altså forbløffa meg ved at det var så autentisk og så bra laga at det altså slår ut det meste av det som kommer fra karer som Luke Bryan, Blake Shelton og Jason Aldean, som er noen av de største stjernene i den såkalte brocountryen, eller mainstream.

Dette er låter laget av en artist som vet hva han holder på med, og at han har Waylon Jennings som sitt store forbilde er lett å skjønne. Her er fullt av tøffe, solide outlawlåter, men det er samtidig framført med følelse og innlevelse. Et av de beste countryalbumene utgitt i 2018 er min dom.

Et av de mange helstøpte sporene på skiva er Highway Of Heartache:



6. Cody Jinks - Lifers

Cody Jinks er også en som har levert et røft og helstøpt countryalbum i år. Jeg visste at han har et navn i den alternative countryen, men at det var så gjennomført bra, det ante jeg ikke. For dette er en samling med meget sterke låter som tar meg fra første tone. Cody Jinks har rett og slett skutt innertier med denne skiva, og dette er musikk som jeg aldri kommer til  bli lei av. Det er også så heftig, men samtidig følsomt framført at jeg ikke kan skjønne anna enn at Jinks blir stor.

Desert Wind er rett og slett en formidabel låt:


5. AWS - Fekete Részem

Og her er min største musikalske åpenbaring dette året, ved siden av skiva og artisten som er nr. 1. Det ungarske metalbandet AWS tok meg med hud og hår med sitt mesterverk Viszlát Nyár i årets Eurovision Song Contest. Det ble årets låt for meg, og jeg utbroderte dens storhet i innlegget over årets sanger i går.

Jeg var veldig spent på albumet jeg skjønte måtte komme i år, deres fjerde i rekken. Og som AWS leverer! Dette er årets metalalbum for meg, og sjøl om jeg i utgangspunktet skjønner lite av tekstene så har jeg fanga opp en del gjennom å oversette sangtitlene, samt at det verserer noen videoer der enkelte av sangene er oversatt til engelsk. AWS er dessuten et band som ønsker å nå ut med viktige budskap i sangene sine. Her er mye frustrasjon, mye desperasjon, og det blir framført på en dønn ærlig måte. Musikken tar meg og slår meg i bakken. Jeg simpelthen elsker det AWS kommer med på denne skiva.

Spesielt sterk er Hol Voltál (Hvor var du?). Videoen sier mye om hva sangen handler om. AWS spilte på Wacken Open Air i år og sjøl om de synger på morsmålet så bør de ha alle muligheter for en internasjonal karriere.


4. Jordan Mogey - Love Loving You

At årets countryalbum skulle komme fra en nordire som høres ut som han har en kjølig distanse til låtmaterialet hadde jeg ikke trodd. Men det er noe med hele denne plata, noe med atmosfæren og musikken som bare gjør at jeg elsker den. Jeg har den mest rocka av de, Rockin' At the Nursing Home på 9. plass over de beste låtene jeg har hørt i år. Den er bare så heftig, og den er til å bli i perlehumør av.

Musikken er enkel og tekstene er som man kan forvente av ei countryskive. Men jeg er altså blitt helt forelska i den uten at jeg helt klarer å forklare hvorfor. Det er ikke pga. vokalen, for Mogey høres nesten uinteressert ut. Men jeg har på følelsen av at det er helt bevisst, og at det på en måte er hans varemerke. Likevel synes jeg dette er et blinkskudd av ei plate med mange herlige sanger.

Jeg poster åpningssporet, men kunne tatt hvilken som helst sang fra dette tvers igjennom herlige countryalbumet. Dette er ekte og ærlig country framført av en ung artist som vet hva han holder på med:


3. Hjerterknekt - Det er ennå tid

Så er vi inne på pallen, og først til et av mine største norske favorittband Hjerterknekt, som leverer på hvert eneste album. Enten de går røft til verks som på  "Lang natts ferd mot dag" i 2011 eller neddempa som på "Spor" i 2013. Fellesnevneren er åpne og ærlige tekster om livets realiteter, som brudd og de forskjellige konsekvensene av det og om å stake ut kursen for en ny epoke i livet. Henning Klevmark er i så måte en av de ypperste sangforfatterne vi har i Norge, ferdig snakka!

"Det er ennå tid" er en nydelig samling sanger med mye av de temaene jeg har nevnt over. Det er vart og nært fortalt og det er rett og slett en avslappende nytelse å høre på dette albumet. Det er gode fortellinger, men alltid med et håp. Det er en optimisme over mange av tekstene som gjør meg glad. Musikken er trygg Hjerterknektmusikk, men det er en stil som jeg er veldig glad i. Derfor er dette ei skive som det er enkelt å like. Det Lille Livet er herlig enkel og nydelig livsfilosofi:


2. Hjerteslag - Nattseileren

Bergensbandet Hjerteslag tok meg med storm med sitt 2. album "Vannmann68" i 2016. Jeg var derfor spent på nr. 3 som kom nå i november og jeg ble langtfra skuffa. Dette er en innertier av moderne, norsk rock anno 2018. Musikk som sitter tvert og med mange gode tekster. Jeg har sett både  kjempeskryt og noe mer forbeholden omtale av "Nattseileren", men for meg så står denne skiva som ei påle og som det beste som et norsk band har gjort i år. (Av det jeg har hørt ihvertfall!).

Robert Eidevik er en rockevokalist av høy klasse. Han har den følsomheten som skal til for å formidle tekstene på en troverdig måte, jeg tror virkelig på det han og bandet ønsker å formidle med sangene. Det Raymond Sa omtalte jeg i går som det beste jeg har hørt på norsk i år, og det er flere sanger her som tar meg og som forteller levende historier. Sangene er stort sett meget fengende, men de som ikke er det har også en skjønnhet som tar meg. Et rett og slett herlig album dette! Her er uhørt fengende og deilige Skyggesiden:



1. Shawn Williams - Motel Livin'

Denne lista er veldig maskulin, det er bare menn fra 2. til 11. plass. Men på topp har jeg en amerikansk kvinne som har laga det albumet som har forbløffa meg mest, ikke bare i år, men på mange, mange år. Det Shawn Williams gjør på "Motel Livin'" må jeg beskrive som en fantastisk reise i musikkens mange fasetter. For her er det variasjon, her er det country, her er det rock, her er det vaudeville/cabaret, her er det blues, men alt dette og mer til håndterer Shawn Williams på en måte som henfører meg totalt.

I går hadde jeg med på lista over årets sanger countrymesterverket Desert Baby på velvoksne 7:34 og den uhyggelig triste, men akk så vakre To See You, som omhandla en venns sjølmord. Men alle de 12 sangene på denne skiva er mesterverk og sjelden har jeg hørt en artist som til de grader lever så opp til det Gram Parsons kalte "Cosmic American Music". Dette er kosmisk musikk i ordets rette forstand og jeg er trygg på at Gram hadde applaudert heftig hadde han hørt dette.

Åpningssporet Leave har en start som får meg til å tro at det er en gitarist innen klassisk musikk jeg hører på før den ruller over i et eventyr av en mektig sang:


Du har rocka Touch, Love, 'n', Rub, du har Chop som har den vaudeville/cabaretvibben som jeg nevnte over, du har den bluesaktige perlen Secrets Unknown, en ny vakker countryballade i Be Mine Tonight, hysterisk lekne og samtidig rocka Get Some More, enkle, men likevel dramatiske Best of Me, Dreams, som med sin trekkspillstart gir meg franske assosiasjoner, heftige Buried Alive og til slutt det mektige tittelsporet Motel Livin'.

Skal jeg tro Spotify så er jeg én av bare 70 månedlige lyttere av Shawn Williams' musikk. Det er i tilfelle ufortjent alt for lite. For dette er musikk som fortjener all den utbredelse den kan få. Her har vi et musikalsk multitalent som har levert et så sterkt album at jeg helt har sluppet opp for superlativer.

Om ikke amerikanerne skjønner hvilken musikalsk størrelse de har i sin midte så må norske konsert- og festivalarrangører kjenne sin besøkelsestid og få Shawn Williams over hit. Sjølsagt vet jeg ikke hvordan dette materialet funker live, men jeg kan ikke skjønne anna enn at det vil bli konserter det vil gå gjetord om i mange år, typ "Jeg var der da Shawn Williams spilte fletta av publikum!".

Jeg avslutter med Buried Alive:



Dett var dett, men jeg kan nevne de som lå i vannskorpa, som også leverte knallsterke album i år, men som ikke nådde helt opp: Farmer Boys, Willy Nelson, Colter Wall, Steve Forbert, Lindi Ortega, Rosanne Cash, Aaron Lee Tasjan, Roger Græsberg & Foreningen, Gretchen Peters, Lordi og Martha L. Healy. Ikke artister å kimse av akkurat!

Da skal jeg resten av året kose meg med det beste av 2018's musikk mens jeg nyter Sydens sol!

Til slutt vil jeg ønske alle ei riktig God Jul og et Godt Nytt (Musikk)År 2019!

onsdag 19. desember 2018

Årets sanger 2018


Tida er kommet for å oppsummere musikkåret 2018. Jeg begynner med de 25 sangene som har berørt meg mest i 2018. Det kan være pga. teksten, det kan være pga. musikken, men som regel er det en kombinasjon som gjør at jeg faller for en sang. Så da er det bare å sette i gang:

25. Rune Rudberg Band - Vill Indianer


I denne sangen beskriver Rune Rudberg hverdagen til et mobbeoffer. Det er noe jeg dessverre kan relatere til. Jeg fikk sjøl føle på kroppen hvordan gutten i denne sangen har det. Derfor er dette en sang som har fått en spesiell plass i hjertet mitt.

24. Waylon - Outlaw in Em'


Røff outlawcountry var noe av det siste jeg hadde forestilt meg i Eurovision Song Contest. Men det kom Nederland og Waylon med i år, og jeg ble blåst av banen.Ble ingen topplassering, men jeg ble solgt! Denne fenger meg som bare fy!

23. Courtney Marie Andrews - I've Hurt Worse



"A sarcastic love song" kaller Courtney Marie Andrews denne sangen. Og det det egentlig handler om er vold i nære relasjoner. Får klumpen i halsen av denne.

22. JP Harris - Lady in the Spotlight


JP Harris er mannen som fnyser av begrepet "Americana" og som sier at han spiller country, punktum. Jobber som tømrer i tillegg til artistkarriera. Dette er en sang med en dyp tekst, harmoniene er bare helt nydelige.

21. Martha L. Healy - Woman with No Shame


Så skal vi til Skottland. Martha Healy med en vakker sang der en kvinne som "lever livet" stiller seg spørsmålet om det egentlig er verdt det.

20. Steve Forbert - I Ain't Got Time


En av mine ungdoms favoritter Steve Forbert rir igjen og har gitt ut ei plate som er umiskjennelig Steve Forbert. Dette er den mest fengende sangen på plata der alt som kjennetegner en god Forbertsang er med.
'
19. Donna Taggart - Guiding Light 


Så skal vi til Irland, og dette er den eneste sangen på lista som ikke er del av et album. Men jeg fant denne sangen på YouTube ved en tilfeldighet, den er utgitt i år, og den er bare helt nydelig. Bl. a. er koret helt magisk i tillegg til Donna Taggarts nydelige stemme. Ren gåsehud!

18. 8 Gods of Harlem - Rosanne Cash feat. Kris Kristofferson & Elvis Costello


En sterk sang om den tragedien masseskytingene som til stadighet skjer i USA er for enkeltmenneskene som blir ramma. Sett fra perspektivene til tre artister med stor integritet.

17. Hjerterknekt - Nytt Kapittel


Hjerterknekt er et av mine største favorittband i Norge. Henning Klevmark er en av våre beste låtskrivere, med mange tekster som gjør inntrykk. Dette er åpningssporet på albumet de ga ut tidlig i år, "Det er ennå tid". Handler om å finne en ny vei etter at en epoke i livet er over. En tekst som treffer meg.

16. Mall - Eugent Bushpepa


Tilbake til Eurovision og Albanias Eugent Bushpepa som imponerte meg med en mektig rockeballade på morsmålet. Jeg skjønner ikke hva han synger om, men han gjør det med en intensitet som tar meg. Og for en stemme! Kom fortjent nok på øvre halvdel (11. plass). Denne videoen har jeg funnet i dag og sangen er i sin fulle lengde, i Eurovision må den jo kortes ned til 3:00.

15. Ginger Wildheart - Paying It Forward


Ginger Wildheart er en mangeårig rebell i den engelske musikkverdenen. Men en mann med et stort hjerte og hans album i år "Ghost In the Tanglewood" er en nydelig skive med flere livsbejaende sanger, men også om det å kjempe mot depresjon. Dette er en låt jeg har forelska meg helt i, fullt av livsglede og med video der inkludering av alle mennesker inn i en verden av musikkglede er sentralt.


14. Passenger - Why Can't I Change


Mike Rosenberg, aka Passenger ga i år ut et helstøpt roadtripalbum fra en reise rundt i sin fars hjemland USA. Mange meget lyttbare sanger og jeg har falt helt for denne her. Og med et spørsmål jeg også har stilt meg sjøl, og som jeg er sikker på at mange har stilt til seg sjøl.


13. Shawn Williams - Desert Baby


  
Shawn Williams, "Motel Livin'" er et skjellsettende album og en av de sterkeste sangene er noe så uhørt som en countrysang på velvoksne 7:34. Men dette er så fenomenalt framført at jeg helt glemmer lengden. Ren nytelse og en monumental sang rett og slett!

12. Whitey Morgan & The 78's - Around Here


Saftig og god countryrock fra Whitey Morgan og bandet. Tekstene er også røffe. Jeg har falt spesielt for denne her.

11. Rotlaus - Siste Song 


Vi har bra countryrock i Norge også, og sunnmøringene i Rotlaus har i år kommet med det som for meg er den nydeligste countryrocksangen på norsk som jeg har hørt. Så várt og nydelig framført.

10. Cody Jinks - Lifers


Dette er en herlig hyllest av sliterne på gølvet som får samfunnet til å gå rundt. Tittelåten på et fremragende album fra Cody Jinks.

9. Jordan Mogey - Rockin' At the Nursing Home


En aldeles herlig sang fra den nordirske countrysangeren Jordan Mogey. Det er sånn jeg vil ha det hvis jeg skulle havne på sjukehjem den siste tida av livet! Dette er rett og slett en sang til å bli i perlehumør av :)

8. Marius Danielsen - Visions of the Night 


Denne komposisjonen fra Marius Danielsen's Legend of Valley Doom Part 2 er rett og slett den beste powermetalkomposisjonen jeg har hørt. Dette er så heftig og rått og det gir meg mye energi. Bare herlig! Og når videoen i tillegg viser mektig Romsdalsnatur så blir det fullkomment!
 
7. Amanda Shires - Wasn't I Paying Attention


En sang som det gjør vondt å høre på. Sjukt fengende musikk, men dyster tekst om et grufullt sjølmord.
 
6. Madame Monsieur - Mercy


Eurovision igjen. Madame Monsieur med en sang om flyktningejenta Mercy, født på overfarten til Europa. Var ikke fagjuryens favoritt i Frankrike, men ble stemt fram som landets Eurovisionlåt av seerne. Gripende og nydelig og godt at Eurovision også kan brukes til å fortelle historier som dette.

5. The Coral - Reaching Out For A Friend


Denne sangen fra Merseybeatbandet The Coral kom som en real humørpille da jeg trengte det som mest på sensommeren/tidlig høst. Flott tittel og musikk som bare er til å bli i godt humør av!

4. Shawn Williams - To See You 


Shawn Williams eneste artist med to sanger på lista, fra et helt ekstraordinært album. Igjen en sang om sjølmord, og inntektene fra denne sangen går til American Foundation for Suicide Prevention. Når så musikken er helt nydelig så blir dette en sang som virkelig tar meg og som gjør inntrykk.

3. Hjerteslag - Det Raymond Sa


Så har jeg kommet til min pall, og først ut er min høyestrangerte norskspråklige sang i 2018. Hjerteslag fra Bergen ga i november ut sitt 3. album, med flere sanger som fenga meg. Mest av alt denne her, om gutten som var ute seint og tidlig fordi hans mor måtte jobbe vettet av seg for å skaffe mat på bordet til seg og gutten. En gutt som mest av alt ønska å bli ropt inn som de andre i nabolaget. Gjør virkelig inntrykk denne sangen, og jeg ser for meg Raymond der han alene sparker fotball på kvelden, og jeg ser for meg kompisen som skal legge seg og som hører kameraten der ute.

2. Ermal Meta & Fabrizio Moro - Non Mi Avete Fatto Niente


2018 var et Eurovisionår med mange sanger som gjorde uutslettelig inntrykk, og med viktige budskap. Som også denne fra Italia. Med en beskjed til terroristene om at de aldri vil klare å ødelegge vår sivilisasjon og vår levemåte. For som det heter i teksten: Lyden av et barns latter gir alltid håp. Dette er en sang som gir meg gåsehud og klump i halsen, og den er så ekte og ærlig framført. 3. plass ble det, skulle ha vunnet <3

1. AWS - Viszlát Nyár


For dere som kjenner meg så er ikke dette noen overraskelse. For ikke siden 1972 har en Eurovisionlåt grepet meg så med hud og hår som dette metalmesterverket fra AWS og Ungarn.Tittelen betyr "Farvel Sommer" og henspeiler på at det var ifjor sommer at faren til vokalist Örs Siklósi døde. Det er fortvilelse, det er sorg, det er desperasjon. Følelser som Siklósi klarer å formidle på en måte som går gjennom marg og bein. Og så musikken da, som understreker følelsene i teksten. Ja, dette er et mesterverk i mine ører, og egentlig en sang for god for Eurovision. Kom bare såvidt med til finalen der de ble nr. 21, men for meg ble det en sang og en opplevelse som jeg aldri vil glemme. Og for å gjøre det komplett, i høst kom AWS med et forrykende album <3

Det var det, dette er de sangene jeg mest av alt tar med meg fra musikkåret 2018. Men det gjenstår å kåre de 10 beste albumene, og jeg kan love at den oppgaven ikke har vært lett.......

søndag 16. desember 2018

Marius Danielsen - Legend of Valley Doom Part 2


Molde er ikke heldivis ikke bare fotball og jazz, byen der jeg ble født og vokste opp har også fostra en stor komponist og musiker innen heavy metal. Marius Danielsen er grunnskolelærer til daglig, men på fritida lager han stor og mektig musikk og han har også klart å få internasjonale storheter med på laget.

I 2015 kom første del av powermetaltrilogien "Legend of Valley Doom". Året før hadde han da sjølveste Bruce Dickinson gjesta Molde prøvd å få han med på dette prosjektet, men ble høflig avvist. Men han viste ihvertfall at han vågde, og den som våger lykkes som regel. Del 1 av trilogien hadde jeg på 4. plass på min Arets albumliste for 2015, og nå foreligger del 2.

Dette er en powermetalopera, og da er det en handling. Kort fortalt handler det om et land og en konge som har tapt en krig mot en ond hersker og hans menn, noe som var handlinga i del 1. I starten på del 2 flykter folket til et vennligsinnet land og enkelt sagt handler del 2 om å bygge seg opp til det endelige oppgjøret med den onde herskeren som har tatt over deres land. Det handler om å finne noen våpen som symbolsk sett gir stor styrke i det avgjørende slaget. Det er noenlunde slik jeg har forstått det, men vennligst ta forbehold om at jeg kan forstått noe av dette feil.

Det viktigste for meg er uansett musikken, for den er stor, og den er enorm til tider. Og det tar tid. De 12 låtene, eller komposisjonene er vel rettest å si her varer i snaue 1 time og 15. Stian Kristoffersen trakterer trommene på de ti første låtene, Vinny Appice på de to siste. Jeg vil ihvertfall si at begge imponerer, og det å være powermetaltrommis er ingen tur i parken. Det er beinhardt arbeid, og du må ha solid med krefter og kondis.

Albumet åpner lavmælt med King Thorgans Hymn, som er en hyllest til den falne kongen. Så braker det ordentlig løs med Rise of the Dark Empire, og du føler at nå er du inne i noe stort og mektig. Gates of Eunomia er albumets korteste spor på 2:26 om ankomsten til det vennligsinnede nabolandet, en neddempa ballade. Tower of Knowledge er også noe lavmælt og balladeaktig, det er fortellingen om slaget folket tapte mot den onde herskeren og om deres falne konge, symbolet på frihet.

Men så kommer vi til Visions of the Night, og det er nå jeg føler at de store musikalske opplevelsene virkelig starter. Visions of the Night er kanskje den sterkeste og mest enorme powermetallåten jeg noengang har hørt, jeg blir helt slått i bakken. Det er Danielsen sjøl som er på vokal først i denne, og med en video med Romsdalsfjorden og Romsdalens mektige fjell som kulisser:


Danielsen har igjen fått med et knippe vokalister og musikere av internasjonal høy klasse. Jeg har ikke oversikt over hvem som er med på den enkelte komposisjonen, bortsett fra at kanskje den største av de, Michael Kiske, kjent fra Helloween. Okke som så er det tydelig at Danielsen har fått disse internasjonale størrelsene til å tro på dette prosjektet. Crystal Mountains er en hybrid av mye, men er også mektig:


Her er det egentlig bare å poste godbiter, for de kommer nå på rekke og rad. By the Dragon's Breath er intet unntak, med en rolig start før det eksploderer i skrik, rytme, energi og nydelig gitarspill. For de som elsker heftige gitarsoloer så er det plenty av de på dette albumet. Under the Silver Moon er en mektig ballade:


Så får vi Angel of Light med Michael Kiske i full utfoldelse som en av vokalistene, denne er bare herlig:


Neste er Princess Lariana's Forest, og der har også Danielsens samboer Anniken Rasmussen en rolle. Dette er den lengste komposisjonen, på over 9 minutter:


Så til slutt er det Temple of the Ancient God og We Stand Together, som peker mot oppgjørets time, som kommer i trilogiens siste del. Meget solide komposisjoner det også. På CD-utgivelsen er en ekstra versjon av Tower of Knowledge med Vinny Appice på trommer med som et 13. spor, mens på vinylutgivelsen er bonussporet en ekstra versjon av Crystal Mountains, igjen med Vinny på trommer.

Jeg må bare si at jeg er imponert over det Marius Danielsen har fått til med dette Valley of Doomprosjektet. At en vanlig grunnskolelærer fra Molde skal klare å samle et helt kobbel av internasjonalt anerkjente vokalister og musikere og få det til å bli en så mektig enhet som det her er bare et ord å bruke om: Fantastisk! Dette kan umulig være noe overskuddsprosjekt rent økonomisk, men hva det gir av storslåtte musikalske opplevelser kan ikke måles i penger. Og etter å ha hørt dette så har jeg bare et budskap til de som prediker at rocken er død: Ta dere en bolle og hold kjeft!

Her er det bare å glede seg til trilogiens avslutningsdel!

Karakter: 6.

PS: Da må jeg dessverre sette strek for årets plateanmeldelser. Om en uke sitter jeg på flyet til sørlige breddegrader for to ukers jule- og nyttårsfeiring under ganske annerledes temperaturer enn her i Norge. Den siste uka før avreise må jeg bruke til å høre gjennom en del grommusikk og på grunnlag av det sette sammen min Topp 10 av Årets album og Årets låter. Beklageligvis er det en del sikkert flott musikk som jeg har gått glipp av, jeg har flere utgivelser på lista som jeg ikke har fått tid til å høre på, men tida har ikke strukket til.




fredag 14. desember 2018

Pistol Annies - Interstate Gospel


Det er fem år siden Pistol Annies kom med sitt 2. album "Annies Up" og mye vann har rent i havet siden den tid. Denne trioen, bestående av Miranda Lambert, Ashley Monroe og Angaleena Presley har alle velfungerende solokarrierer. Miranda Lambert er en av mainstreamcountryens superstjerner, og en av de få innen det segmentet som til tider leverer det jeg vil kalle skikkelig country. F. eks. var det bare hun og Alan Jackson som stod for det som i mine ører var countrymusikk under Country Music Awards ifjor (2017).

Mye har altså skjedd siden forrige album, bl. a. har Lamberts ekteskap med en annen superstjerne, Blake Shelton gått i stykker. Og med låttitler på dette albumet som When I Was His Wife, Got My Name Changed Back og Leavers Lullaby så er det lett å tenke seg at de henspeiler på dette bruddet. Da skal en også vite at Angeleena Presley har gjennomgått det samme siden forrige album, så her er det ikke bare Lamberts erfaringer som finnes i tekstene.

Og en annen ting som slo meg da jeg hørte på dette albumet er at uptempo låtene er i klart mindretall, det er bare to av de. Men likevel er dette et album som jeg har blitt veldig glad i, fordi det er en nerve som gjennomsyrer låtene. Jeg kan ikke helt forklare det nærmere, men Pistol Annies klarer å treffe noe i meg som gjør at jeg omfavner de fleste låtene. Det er tydelig at det er mer alvor over musikken, og tekstene deres enn tidligere, og jeg kan også merke et snev av MeToo. Dette er tre kvinner som er stjerner i en fortsatt mannsdominert bransje, noe som vises ved at det stort sett bare er menn som nomineres til Entertainer of the Year på Country Music Awards, unntaket har vært nettopp Miranda Lambert. Derfor er det tydelig at det er noe mer enn bare musikk til å underholdes av de kommer med her, de har et budskap de vil nå ut med.

Albumet begynner med en intro til tittelsporet, som kommer i sin fulle lengde som nestsiste og 13. låt. Stop Drop and Roll One kommer så, og er en sterk start. Så får vi Best Years of My Life, som slett ikke er en gledessang over de beste årene i ens liv, nei, det er om å bruke ens beste år på et forhold som ikke fungerer. Dette er sterkt, og det er vakkert:


5 Acres of Turnips var det Angeleena Presley som hadde ideen til etter et anfall av hjemlengsel på turné i England, med en natur som minnet henne om hjemstaten Kentucky. Her er det nydelige harmonier:


Så får vi When I Was His Wife, og jeg må her ile til og si at alle låtene på skiva er samarbeidsprosjekt, dvs. at alle har sitt stempel på alle låtene. med unntak av avslutningssporet This Too Shall Pass som Lambert ikke var med på å skrive. Uansett så er dette en sterk låt:


Cheyenne er også en nydelig låt med vakre harmonier som jeg har falt helt for:


Got My Name Changed Back er også en sterk låt om det å komme seg ut av et ekteskap som ikke fungerte og starte på nytt. Sugar Daddy er en av ytterst få låter på skiva der musikken ikke tar meg helt, men teksten er uansett god. Leavers Lullaby derimot er tversigjennom vakker, og igjen en tekst som må lyttes til:


Milkman er også en låt med en dyp tekst der det beskrives en mor som var tro til sin mann og sin datter, men der datteren stiller seg spørsmålet om hun hadde dømt henne hvis hun hadde hatt en affære med melkemannen. Det er aldeles nydelig koring på denne låten:


Commissary er om å en rusmisbrukers pårørende som har kjempa lenge for å få personen på fote, men som til slutt må sette en grense for ikke å gå til grunne sjøl. Masterpiece er tilbake til brudd, henspeila på at der vi henger på veggen er vi et mesterverk, men nå...... Tittelsporet Interstate Gospel er som tittelen antyder en gospelakrig og livlig låt, mens enda en nydelig låt This Too Shall Pass avslutter et sterkt album.

Jeg har vurdert lenge fram og tilbake hvilken karakter jeg skal sette på dette albumet. Første lytt forbløffa meg, det var ikke den musikken jeg venta, men jeg kjente sterkt en nerve som gjennomsyra låtene, og jeg tenkte en 5-er. Så når jeg gikk dypere inn i materien så tenkte jeg 5,5. Men nå, ja, det er et par låter som ikke tar meg helt musikalsk, men som likevel har sterke budskap. Og sterke budskap, det har alle låtene her. Og dette er tre kvinner som er sterke alene, men som blir en slags urkraft sammen. De vil noe mer enn bare å underholde, de vil fortelle viktige historier, de vil nå ut med et budskap, spesielt til kvinner, om at en er sterk som seg sjøl. En er ikke avhengig av en mann, eller en partner for å kunne være sterk og ha et godt liv. Det gjør at når jeg sitter her og skriver, så ender jeg opp med

Karakter: 6.

torsdag 13. desember 2018

Farmer Boys - Born Again


En skulle tro at når en kaller bandet sitt for Farmer Boys så er en et rotekte countryband fra Texas. Spesielt når deres to første album fra 1996- og -97 heter "Countrified" og "Till The Cows Come Home" og med bilde av en bonde og ei ku på coveret til sistnevnte. Men så er det ikke, tvertimnot så snakker vi om et heavy metalband fra Stuttgart, Tyskland! De hadde sin første storhetstid rundt 2000 med Albumet "The World Is Ours", men etter "The Other Side" i 2004 har det vært stille rundt de på albumfronten. Men på slutten av 2016 kom nyheten om at Farmer Boys satsa for fullt igjen med tre mann fra originalbestninga og to nye.

De tre som har vært med fra starten er Matthias Sayer (vokal), Alex Scholpp (gitar) og Ralph Botzenhart (bass). De nye er Tim Schreiner (trommer) og Richard Düe (keyboard). I starten handla faktisk en del av tekstene deres om landbruk, f. eks. med When A Chicken Cries For Love. Det er ikke så framtredende nå. Musikken er melodiøs heavy metal, og på denne comebackskiva er det mange spennende elementer i musikken, men også i Sayers vokal. Et godt eksempel på begge deler er Fiery Skies, en låt der Matthias Sayer varierer vokalen sin på en måte jeg sjelden hører innen metal. Dessverre har jeg ikke funnet noen video med den.

You and Me derimot er det en video på, en låt der Sayer viser sine følsomme sider som vokalist. Det er også tett og fengende musikk, og er en metallåt helt etter hjertet mitt:


Tears of Joy er en av mine største favoritter på denne skiva, en drivende god låt. Merk grooven i  gitarspillinga til Alex Scholpp her, herlig!


 For ikke å snakke om Revolt, som jeg blir dratt inn i fra første riff. Kan ikke få fullrost denne låten, den nydelige instrumenteringa og Sayers strålende vokal:


Jeg har lest at Framer Boys hører inn under groove metal, og det kan jeg forstå, for det er en flott og eggende groove i musikken ders som gjør at jeg blir revet med. Men når det er sagt så viser de på denne skiva at de kan det med ballader også. Isle of the Dead er en aldeles nydelig ballade med akkurat den perfekte oppbygginga ei god metalballade skal ha. De avslutter også skiva med tre solide låter i balladesegmentet, tittelsporet Born Again, Promises og Flaw.

Det er 14 spor, hvorav to er korte instrumentaler, åpningssporet Cosmos på 2:27 og Mountains på snaue minuttet. Jeg har bare funnet fire låter som er tilgjengelige på YouTube i sin fulle lengde og den siste av de er Faint Lines, som er den åpningssporet går over i:


Ut fra det jeg har lest meg til så er det stor lykke blant fansen at Farmer Boys er tilbake i manesjen, og det kan jeg forstå. For dette er metal slik jeg liker det, melodiøst og med en herlig groove. Bandet er heller ikke redd for å utforske sin musikalitet, noe jeg kan fornemme i flere av låtene.

Så på tampen av året har jeg funnet et par metalalbum som har gått rett hjem hos meg, først AWS og nå altså Farmer Boys. Ikke en eneste låt her som jeg ikke liker.

Karakter: 6.