fredag 27. desember 2013

Anne Berit Andersen



Bildet er henta fra Anne Berit Andersens hjemmeside, anneberit.com.

Benytter anledninga til å ønske alle en fortsatt GOD JUL!

Og ja, det ble musikk på meg i jula. CD-er med Lucinda Williams og Status Quo som er i hylla mi fra før, men som nå blir turmusikk for meg og kjæresten min i bilen hennes. Juleplate med Hanne Sørvaag, og denne som jeg skal skrive om nå: "Maleri - Utafør Sted Og Tid" med Anne Berit Andersen.

Dette var ei plate kjæresten min fikk kopiert fra søstera si, og vi syntes begge dette var fin musikk av en artist med ei behagelig stemme. Så nå sitter vi med hver vår signerte CD fra artisten :). Det var broren til kjæresten min som ordna det, han tok kontakt med Anne Berit Andersen på Facebook og så var signerte CD-er på plass både til meg og henne. Og min fikk jeg i julegava fra henne, som også inneholdt en flott genser og tre fine T-skjorter.

Anne Berit Andersen er fra Øksnes i Vesterålen, men bor på Jessheim. Dette countryinxspirerte albumet, med countrystørrelser som Ottar "Big Hand" Johansen og Tore Andersen som bakmenn kom i 2010 og er på Øksnesdialekt. Hun hadde da allerede gitt ut en video, "Desert Road" året før, altså i 2009.


http://www.youtube.com/watch?v=aSYJLKG4OaU


Men for å nå ut til et bredere publikum ble originalskrevne sanger oversatt til norsk og med fem nyskrevne sanger i tillegg ble det til "Maleri - Utafør Sted Og Tid".

Tittellåta er den eneste som er på YouTube, en nydelig video tatt opp i naturskjønne omgivelser:

http://www.youtube.com/watch?v=PIGtktwH5Zw

"Desert Road" ble til "Mitt Barndomsland" på skiva.

Som nevnt, Anne Berit Andersen har ei behagelig stemme og den kler musikken godt. Så for de av oss som liker denne typen musikk er dette ei skive jeg varmt anbefaler.




torsdag 19. desember 2013

Omar Østli


Foto: Odd Barbakken/skarnes.vgs.no

Jeg husker ikke hvordan jeg hadde fått haldenseren Steinar Omar Østli (Omar Østli som artistnavn) på radaren da jeg kjøpte hans album "Ingens Mann" for noen år siden. Hvorsomer, så er dette et album jeg setter høyt. Kall det gjerne skranglecountry, men det er musikk med sjel som er spilt inn live i studio. Mange livate sanger, de fleste av tekstene er om en tilværelse på livets skyggeside.

Jeg har funnet bare en av de på YouTube, nemlig "Ville Veier":


At det ikke er flere er synd, for på dette albumet fra 2007 er det mange perler, som tittelsporet, "I Siste Sekund", "Alt Jeg Vil Ha", "Gatelangs" og "Langt Hjemmefra". "Ingens Mann" er et album med hjerte og sjel og jeg anbefaler det på det varmeste.

Omar Østli er en aktiv mann i musikkmiljøet i Halden og er en del av backingbandet til Henning Kvitnes, så jeg så ham på scena da jeg var på Kvitneskonsert i Førde i februar-12. Han har samarbeidet med Paal Flaata og er en del av Spellemannvinnerne Onkel Tuka. Derfor tar jeg med en sang med Onkel Tuka med Omar Østli på vokal:


Ellers er Østli samboer med Hege Brynhildsen, som også er en aktiv musiker med plateutgivelser bak seg. Her er de sammen på scena:

http://www.youtube.com/watch?v=5zB7Pr8p8DM


onsdag 18. desember 2013

Ole Paus


Jeg må innrømme at det er litt spesielt at den eneste utgivelsen jeg har med Ole Paus er den siste. Og når det gjelder Ole Paus så er det den definitivt siste utgivelsen. Han har sagt at nå er det slutt som plateartist og trippelalbumet heter derfor "Avslutningen"og kom nå i år.

CD 1 er Ole Paus i kjent stil der han gir maktmennesker det glatte lag. CD 2 er andre artisters tolkninger av sanger Paus har skrevet, mens CD 3 er nye sanger i tillegg til 3 bonussanger fra starten av 70-tallet.

Her er "Abrakadabra" fra CD 3:



"Den Lange Veien" fra CD 2, med PolkaBjørn, en artist fra min hjemby Molde:

http://www.youtube.com/watch?v=d-K31Te50dU

Fra CD 1: "Festsang Ved Feiringen Av 7-årsjubileet For Oslosenteret For Fred Og Menneskerettigheter". En aldeles prima sang!:



Fra CD 3: "Kom Hjem":

http://www.youtube.com/watch?v=65HKW2mHMPg

"Avslutningen" er et verdig farvel med Ole Paus som plateartist. Han viser at han fortsatt holder mål og vel så det, så det er jo litt dumt at det er slutt nå. Når det er sagt så er det mange artister før som har sagt stopp, for så å komme tilbake noen år senere, men om det gjelder Paus vil bare tida vise. Han virker bestemt på det, og det ermeget mulig at det er han som holder ord med en slik lovnad.

Ole Paus er utvilsomt en av våre mest betydningsfulle artister de siste 40 årene. Mang en maktperson og andre kjendiser har fått sine pass påskrevet av Paus' skarpe tunge. Og han har blitt en slags nasjonalskald. Ikke minst etter 22. juli da "Mitt Lille Land" ble en sang til terapi for et prøvet folk. Derfor må den med når jeg skal skrive om Ole Paus:



Jeg har også en CD-en "Norsk Visesang gjennom 50 år". Der er "I En Sofa Fra IKEA" med:




søndag 15. desember 2013

Olav Larsen and The Alabama Rodeo Stars


Bilde fra musikkbloggen.no/2013/04/olav-larsen-the-alabama-rodeo-stars-memory-lane-2013/

En video med Olav Larsen på Country Jukebox gjorde at da jeg så ei skive med han og hans Alabama Rodeo Stars på den nå nedlagte platesjappa Ti-Ti i Førde så kjøpte jeg den. Albumet heter "Love's Come To Town" og kom ut i 2006. Det var bandets andre album, siden er det kommet to til, det siste ifjor ("Memory Lane", som har fått gode kritikker).

Sant å si visste jeg ingenting om denne Olav Larsen før jeg begynte å lete på nettet nå i kveld når jeg skulle skrive dette. Fant ut at karen er fra Sandnes og er en meget aktiv herremann, han er også med i Hank W. Rodgerson Gospel Experience og Aasland Brothers & Olav Larsen.

"Love's Come To Town" er ei meget bra skive, ei aldri så lita perle som jeg med skam og melde har spilt altfor lite. Mye meget god country her, og jeg synes ærlig talt det er rart jeg ikke har hørt om Olav Larsen og bandet hans. Han leverer vel så god country som mange av de som er nominert til Spellemannspris de siste årene.

Bandmedlemmer utenom Olav Larsen på vokal og gitar: Erlend Aasland (banjo, pedalsteel), Arne Andersen (trommer), Hans Egil Løe (Gitar, med i Skambankt), Johnny Engelsvoll (tangener), Lillian Hodne (fele), Torje Fanebust Ås (bass) og Anita Bekkeheien (vokal).

"Unhappy/Dreamer" (videoen fra Country Jukebox):


Tittelsporet (lyden kunne vært bedre):

http://www.youtube.com/watch?v=l5L8nFM70WI

"May The Sun Always Shine":


Dette er en kar og et band jeg skal få tak i flere skiver av!




lørdag 14. desember 2013

Ofra Haza


Foto:  Reuters Photographer / Reuters/REUTERS. Fra guardian.co.uk

Dette er et innlegg jeg har tenkt mye på og som følelsesmessig betyr mye for meg. Musikk er følelser og det er knapt noen artister som har beveget følelsene mine mer enn Ofra Haza. Den skjønneste, vakreste stemma jeg har hørt. Mange av hennes sanger får meg til å slappe helt av, gir meg fullstendig innvendig ro. Men det var først på seinvinteren 2010, da jeg i oppkjøringa til ESC i Norge holdt en privat nedtelling ved å ta for meg alle finalene fra 1971 og de sangene som hadde gjort inntrykk på meg at det gikk opp for meg hvilken unik atrtist hun var. Jeg hadde såvidt hørt at hun var død av AIDS, og tenkte automatisk at hun hadde levd et utsvevende liv. Så grundig feil kan man ta.......

I 1983 hadde vi en Eurovisionfinale i München med mange fengende og sterke sanger. Vinneren, en kjedelig sentraleuropeisk ballade fra Luxembourg (men som jeg skjønte ville vinne) gikk fort i glemmeboka. Men vi hadde 16-årige Carola med sitt store gjennombrudd med "Främling" og 3. plass og vi hadde den jugoslaviske fløtepusen Daniel som den kvelden smelta alle pikehjertene på Gauldal Folkehøgskole hvor jeg gikk det året, og som ble nr. 4. Og vi hadde Ofra Haza.......

Hun ble nr. 2, seks poeng bak vinneren, med denne:


På dette tidspunktet var Ofra Haza allerede stor hjemme i Israel der hun ble født i 1957 som yngst av ni søsken i en musikalsk familie med jemenittisk opphav. Hun ble med i en teatertrupp i sin bydel i Tel Aviv som 12-åring og det var der hun ble oppdaga av han som skulle bli hennes manager og støttespiller gjennom det meste av karrieren, Bezalel Aloni.

Som 19-åring var Ofra etablert som Israels fremste popstjerne, etter tre album med teatertruppen. Etter obligatorisk militærtjeneste var hun så klar for en solokarriere. Debutalbumet kom i 1980 og mellom 1980 og 1983 ga hun ut fire album som alle solgte til gull i Israel. Det siste av de, "Chai" var det første som solgte til platina og inneholdt Grand Prixlåta over. Veldig symbolsk, med ordene "Israel lever" og i München, 11 år etter massakren av israelske idrettsutøvere under OL.

I denne perioden var musikken til Ofra reinspikka popmusikk. Men så i 1984 ga hun ut et album som forundra hennes fans. "Shirei Teiman" eller "Fifty Gates of Wisdom" var et knippe jemenittiske sanger. Lite spilt på radio, men solgte likevel til gull. Dette ble et vendepunkt i hennes karriere Musikkfolk ute i Europa fikk opp øynene for henne og som et resultat av det kom Ofras første internasjonale album i 1988, "Shaday" med monsterhiten "Im Nin' Alu". Den toppa listene rundt om i hele Europa og sommeren- 88 var dette sangen som slo an også i Norge. I uke 25 vippa hun Prince og "Alphabet Street" ned fra 1. plassen på VG's Topp 20-singelliste, en posisjon hun hadde i fire uker, til norske Tindrum overtok.


Verselinjene i "Im Nin' Alu" ble skrevet av en jemenittisk rabbi på 1400-tallet. Med musikk til var det altså en av de sangene folk nynna nest på sommeren 1988! Den toppa f, eks. singellista i Tyskland i ni uker.

Her er en annen sang fra "Shaday", "Galbi":


"Take Me To Paradise":


I 1989 kom "Desert Wind"

"Wish Me Luck":


"I Want To Fly":


"Fatamorgana":


"Kaddish":


"Kirya" fra 1992 fikk en Grammynominasjon.

"Daw Da Hiya" med Iggy Pop:


"Trains Of No Return":


Ofra Haza var nå en internasjonal stjerne. På Nobelkonserten i 1994 opptrådte hun sammen  med Sinead O'Connor. Hun delte ellers scene med Whitney Houston, Sisters of Mercy, Paul Anka, Paula Abdul og Michael Jackson for å nevne noen.

I 1995 sang Ofra denne under begravelsen til statsminister Yitzhak Rabin:



Albumet "Queen in Exile" ble spilt inn i 1995, men ble aldri utgitt, Ofra var ikke fornøyd med resultatet. Men spor fra dette albumet ligger ute på nettet, og jeg tar med nydelige "Sheherazade":


Ofra var hele tida splitta mellom sin status som superstjerne og forventningene hjemmefra om at hun skulle stifte familie og få barn. Og hun levde et plettfritt liv, det var ingen skandaler, ingen sene kvelder på byen. Og hun beholdt sin jomfrudom til hun tilsynelatende fant lykken i 1997, 39 år gammel. Den utvalgte var forretningsmannen Doron Askhenazi. De gifta seg 15. juli det året, men det skulle bli Ofras tragedie.

Hennes sjøltitulerte album som kom samme år, skulle bli hennes siste. Et strålende album, med så mange nydelige sanger som gir meg slik en innvendig ro. Bare å høre denne vare, klokkeklare følelsesfylte, men likevel så sterke og vakre stemmen er en opplevelse som ikke kan beskrives.

"Give Me A Sign":


"Show Me":


"Amore":


"Sixth Sense":


"You:


"One Day", siste sangen på siste albumet, også her med Iggy Pop:



I 1998 ga Ofra Haza stemme til Yocheved, Moses' mor i Prince of Egypt. Filmmakerne ble så betatt av hennes skjønnhet at de tegna rollefiguren etter hennes utseende. Hun bidro også med "Deliver Us" fra soundtracket:



På dette tidspunktet var samarbeidet med manager Bezalel Aloni over. Han så at Askhenazi ikke var bra for Ofra. Høsten- 99 spilte Ofra inn materiale til nytt album, men det skulle aldri bli utgitt. Hun samarbeida denne høsten også med den finske fiolinisten Linda Brava (Lampelius) som la ut innspillinga av "Tarab" på sin Myspaceside i 2010, det siste opptaket med Ofra Haza. Det har jeg dessverre ikke.

23. februar 2000 døde Ofra Haza og Israel gikk inn i kollektiv sorg og sjokk. Sjokket ble ikke mindre da avisa Ha'aretz etter kort tid offentligjorde at dødsårsaken var lungebetennelse relatert til AIDS. At en artist som hadde levd et så rent liv uten plett og lyte, uten skandaler av noe slag skulle dø av AIDS var noe nasjonen og fansen hadde vanskelig for å fatte. Skylda ble raskt lagt på hennes mann Dorin Askhenazi. Han hadde en fortid med stoff som han hadde skjult for Ofra. Sjøl hevda Askhenazi at Ofra ble smitta ved en blodoverføring på et tyrkisk sjukehus etter en spontanabort. Men konsesus i Israel er at Askhenazi er den som satt med ansvaret, og Bezalel Aloni la heller ikke fingrene imellom på det punktet i sin bok fra 2005 som er en kombinert biografi og en beskrivelse av samarbeidet mellom han og Ofra. Askhenazi døde av en overdose et drøyt år etter Ofras død.

Ha'aretz fikk også kraftig kritikk mot seg, mange mente de hadde invadert Ofras privatliv. Hun følte sjøl en skam over sjukdommen som ramma henne, og hun holdt skjult for offentligheten hva hun gikk gjennom. Men en annen effekt var at Ofras død ga mer åpenhet om HIV/AIDS i det israelske samfunnet, det ble bl. a. mer stuerent å teste seg.

I 1999 leverte Ofra Haza denne strålende opptredenen, sannsynligvis med viruset som tok hennes liv i kroppen. Det er veldig spesielt å tenke på:



Innspillingen ble gjort i forbindelse med Israels 50-årsjubileum og er en hyllest til Jerusalem, noe som er kontroversielt i seg sjøl når vi vet at det er en delt by som også palestinerne gjør krav på deler av. Men vokalen her er så gjennomført vakker og Ofra Haza viser en slik verdighet at akkurat det politiske bryr meg ikke.

Jeg sympatiserer med palestinernes sak og jeg ser på Israel som en okkupant som undertrykker palestinerne. Av den grunn har norske intellektuelle og Palestinavenner argumentert for en kulturell boikott av Israel. Det er jeg ikke med på, for jeg kan ikke unngå å høre på en stemme som gir meg slik en indre ro. Her lar jeg politikken hvile, det Ofra Haza ga verden var en så stor kunst at det kan ikke forbigås i stillhet pga. politikk.

For meg er Ofra Haza den største stemmen, over alle andre jeg har hørt. At en slik artist som bragte så mye skjønnhet til verden skulle møte en slik skjebne som hun gjore er vanskelig å begripe og akseptere. Ingen mennesker fortjener en slik skjebne, og minst av alle Ofra Haza. Hennes musikk og hennes stemme vil leve evig, hun vil aldri bli glemt.

Til slutt: Et norsk blogginnlegg om Ofra Haza.

mandag 9. desember 2013

Odd Nordstoga


Bilde fra last.fm

Jeg var en av mange som lot meg sjarmere av Odd Nordstoga og sangen om "grisen som står og hyler" i 2004, en tonesetting av et Ragnar Hovland-dikt. Vinjebyggen fikk sitt store gjennombrudd, solgte 160000 av albumet "Luring" og ble kåra til "Årets Spellemann".

Nordstoga debuterte i 1997 med bandet Something Odd og ga ut en plate med de og en under navnet Nordstoga. To folkemusikkalbum fulgte, den andre i 2002 sammen med Øyonn Groven Myhren fikk han Spellemann i folkemusikk/gammeldansklassen.

Men i 2004 komdet store gjennombruddet med "Luring", en fin blanding av folkemusikk og populærmusikk. Mest kjent altså "Kveldssong For Deg Og Meg":

http://www.youtube.com/watch?v=WgUqrOVEza8

"Texas":


"Hallo Hallo":


Oppfølgeren "Heim Te Mor" kom i 2006. Her er tittelsporet:


"Frøken Franzen":


"Vandringsvise", altså ikke fra "Luring":


Det er mye bra på disse to albumene, fengende gode sanger og Nordstoga og hans spellemenn viser smittende spilleglede og humør. Han har gitt ut tre album etter det samt juleplate med Sissel Kyrkjebø og ei suksessrik plate sammen med Ingebjørg Bratland i år. Jeg har ikke noen av de albumene og har vel til tross for at det er mye bra på de to jeg har mista litt av interessa for Nordstoga. Men jeg har 2011-albumet "Bestevenn" på iPoden om ikke anna.

torsdag 5. desember 2013

Nordman


Bilde fra last.se, fotograf ukjent.

Nordman er en svensk duo bestående av sangeren Håkan Hemlin og låtskriver og nøkkelharpespiller Mats Wester. De blander folkemusikk, pop og rock og jeg ble oppmerksom på de da de var med i Melodifestivalen i Sverige i 2005 og 2008.

Nordman slo igjennom i 1994 med singelen "Förlist" og det sjøltitulerte debutalbumet der "Vandraren" også ble en hit. Nye album fulgte i 1995 og -97, med Py Bäckman som fast tekstforfatter, men duoen tok en pause i 1998 pga. Håkan Hemlins alkoholproblemer. Nordman gjennoppstod i 2004 etter at Hemlin hadde fått orden på livet sitt. Samlealbumet "Bästa" kom samme år og etter det er fire nye studioalbum kommet, det seneste i år.

Jeg har samlingen "Bästa" som altså er en reise gjennom Nordmans tre første album. Musikken er fin den, det er god rytme og Håkan Hemlin har ei noe raspende, men bra stemme. Men lydbildet blir veldig likt. De fleste av sangene går i den samme duren og gjør de ikke det så er det den samme atmosfæren og lydbildet. Det gjør at det kan bli litt kjedelig i mine ører for etterhvert føler jeg at jeg har hørt alt før.

Nå skal det sies at jeg ikke har hørt sanger fra Nordmans fire seneste album så det er sjølsagt mulig at de der har utvikla seg musikalsk.

Her er gjennombruddslåten "Förlist":


"Vandraren":


"Det Sista Du ser":


"Under Norrskenet":



onsdag 4. desember 2013

Norah Jones


Bildet er fra Farm Aid, 2. oktober 2010, fotograf ukjent.

Norah Jones hadde en strålende konsert på Romsdalsmuseet under Moldejazz 2012. Det gjorde at jeg kjøpte hennes femte album "Little Broken Hearts" som også kom ifjor. Jeg må med skam å melde si at jeg har ingen av de foregående albumene til denne meget begavede musikeren.

Hun har vunnet ni Grammies og har iflg. Wikipedia solgt mer enn 50 millioner album. Debutsuksessen "Come Away With Me" i 2002 solgte 26 millioner og ga Norah Jones fem Grammies, inkl. Årets album. Der blanda hun country og pop med elementer av jazz og det merkes også på det albumet jeg har. Og hun opptrådte da også på Country Music Awards i 2005. Så det er absolutt en artist jeg burde ha kjøpt mer av.

På "Little Broken Hearts" er det spesielt spor 9 - 11 av 12 som jeg liker. Her er "Out On The Road":


"Happy Pills":


"Miriam":


Jeg tar også med tittelsporet:


Jeg kommer garantert til å følge med hva Norah Jones utgir framover!

mandag 25. november 2013

New Jordal Swingers


Bildet er fra rockipedia.no fra v: Svein Finjarn, Eigil Berg, Ivar Hovden, John Kolloen og Håkon Vellesvik.

New Jordal Swingers er et band som gir meg mange gode minner, sjøl om jeg dessverre aldri fikk oppleve de live. Tre jenter fra Kristiansund jeg traff på språkkurs i Brighton i 1978 var hardcore NJS-fans og det var de som gjorde at jeg åpna ørene mine for dette flotte bandet.

NJS, vil jeg påstå, var Norges ledende rockeband ved inngangen til 80-tallet. De hadde da utgitt sitt beste album, "10", med bl, a, kjempehiten "Rock Machine" som ved Norsktoppens 30-årsjubileum i 2003 ble kåra til Tidenes Norsktoppmelodi. "10" er et utsøkt album med et vell av flere andre nydelige sanger også, som "Helpless Girl", "Last Tango In Chicago", "Highway 9", "Mama's Got The Blues" og "Buzz Around Town". Et album der etter min mening den beste norske falsettstemma ever, bergenseren Håkon Vellesvik (kom fra Brødrene Thue) fikk utfolda seg. Dessverre har jeg ikke "10" på CD, men jeg hadde den på LP.

NJS ble danna i februar 1973, opprinnelig som et backingband for rockelegenden Per "Elvis" Granberg, men de ble kjapt et sjølstendig band. De to første albumene, "Hold On" (1973) og "Rock Machine" var kun bestående av coverversjoner av gamle rockeklassikere. Men fra '75-albumet "Let's Boogie" begynte det å komme egne sanger, da hovedsakelig fra hovedvokalist og pianist Eigil Bergs hånd.

Da "10" kom i 1979 var NJS godt etablert som et av Norges mest populære band, med en dedikert fanskare landet rundt. Jeg var også fan, men var vel på den tida enda mer fan av Unit Five. Men sett i ettertid så er NJS et band som virkelig lyser i norsk rockehistorie. På "10" og 1980-albumet "Hot Line" viste de en form for rett fram gladrock som jeg setter pris på. "Hot Line" har jeg klart å få tak i på CD og her er også mange perler:

Her er vakre "Close To Madness":


"The Pain" med Håkon Vellesvik og Svein Finjarn på vokal. Dette var den legendariske rockegitaristen Finjarns (kjent fra bl. a. Beatniks) siste album med NJS:


"Ridin' In The Race":


Så, torsdag 18. februar 1982, dagen før ski-VM starta i Oslo ramma tragedien NJS. På vei til spillejobb i Florø ble bandbussen tatt av et steinras på veien mellom Førde og Naustdal. Bassist Håkon Vellesvik og Svein Finjarns erstatter, Finn John Andresen, samt crewmedlemmene Kurt Adolfsen og Bjørn Terje Dybvik omkom. De resterende fikk tildels alvorlige skader. De hadde stoppa ved en bensinstasjon i Førde og spurt om veien videre var trygg. Hadde de ikke gjort det hadde de unngått raset....... Trommis John Kolloen sa til Firda da de markerte 30 år etter ulykka sa at det var helt tilfeldig hvem som satt hvor i bandbussen og hvem som altså berga livet og hvem som omkom.

Bandets første norskspråklige album "NJS" var nærmest ferdig og ble fullført, men ulykka førte naturlig nok til ei pause og også til et skifte i bandets stil. Tekstene ble dypere og tok opp viktige tema som f. eks. likestilling ("Tornerose"), kjendispressens negative sider ("Eventyr"), det å leve livet mens en har det "(Før Lyset Brenner Ned"), og om å stå sammen, ("Sammen Er Vi Sterke)".

"Movin' On" kom i 1984 med Bjørn Christiansen (Aunt Mary) og Asle Nilsen (Ruphus) som nye medlemmer. På "Graffiti" i 1985 var Nilsen bytta ut med Einar "Wallen" Mjaaland. Her har vi mange flotte sanger, som "Før Lyset Brenner Ned", her med en intro som ikke er på skiva:


 "Sammen Er Vi Sterke":


 "Ikke Se Deg Tilbake":


"New Orleans"


"God Gammal Rock And Roll":


Fra samlealbumet "New Jordal Swingers' beste - 20 Hits På 20 År" (1993), kjempehiten "Rock Machine":


"Ælve-Rock" ("Red River Rock"):



"Railroad Man":


"Helpless Girl":


"1958", fra filmen med samme navn:


"Tornerose" (fra "NJS"):


"Eventyr":


"Songs For The weekend" kom i 1988, det siste albumet "Indigo" i 2001. Vinner Silya Nymoen beveget hele nasjonen med sin gripende tolkning av Bob Dylans "To Make You Feel My Love" i Stjernekamp. På "Indigo finner vi en nydelig norsk versjon: "Min Kjærlighet Til Deg":


"Speilet":


"Fyrige Damer":


"Janus Madame":


Da jeg gikk på gymnaset i Molde hadde jeg et bilde av NJS og et av Unit Five teipa fast på pulten. To legendariske band, og New Jordal Swingers står med gullskrift i norsk rocks historie.

lørdag 23. november 2013

Neko Case


Bildet er henta fra musikkbloggen.no

Neko Case var en artist jeg aldri hadde hørt om før jeg fikk et av hennes album som en av fem CD-er i 50-årsgave fra en god venn i Sandnes som jeg har blitt kjent med gjennom et online fotballmanagerspill, Hattrick.

Og det er jeg jaggu glad for, dette er kort og godt bra musikk! Skiva jeg fikk var 2006-utgivelsen "Fox Confessor Brings The Flood", Neko Cases 6. album. Såpass bra at da jeg ble oppmerksom på hennes album nr. 9 som kom i år, så handla jeg inn den. Ei skive med den lengste tittelen jeg har hørt: "The Worse Things Get, The Harder I Fight, The Harder I Fight, The More I Love You".

Så hvem er denne Neko Case og hvilken type musikk spiller hun? Født i Virginia, USA av ukrainske imnmigranter hvis opprinne,lige familienavn var Sjevtsjenko. Hun tok sin utdannelse ved Emily Carr Institute of Art and Design i Vancouver, Canada. Etter endt utdannelse flytta hun til Seattle og videre til Chicago. Debuterte i 1997 med "The Virginian", et countryalbum og hun ble av kritikerne sammenligna med størrelser som Loretta Lynn, Patsy Cline og Wanda Jackson. "Furnace Room Lullaby" kom i 2000, ikke fullt så honky-tonk som debuten, men et album der Neko Case definerte sin solokarriere, med såkalte "country noir"-elementer. Sammenligninger med Tanya Tucker og Dolly Parton fulgte i kjølvannet av det albumet.

En EP kom i 2001, to nye album i 2002 og -04 før altså "Fox Confessor Brings The Flood" kom i 2006. Et flott album med en særegen sal-sound som i mine ører minner om en tidlig Emmylou Harris og den fikk mange strålende kritikker. Mange hadde den som sitt nr. 1-album i 2006, som f. eks.  Nr.1 på Amazon.com music editors' picks.

"Hold On, Hold On" er en sjølbiografisk sang:


"Star Witness":


"John Saw That Number"


"Maybe Sparrow"


Et livealbum kom i 2007 før "Middle Cyclone" i 2009 som toppa Indielista i USA, nådde nr. 2 på rockelista og nr. 3 på Billboards albumliste for alle sjangre. Årets album, med den lange tittelen er forma som ei bok med kunstneriske bilder. Der går det fram at Neko Case på noen av låtene har med en trommis med navn Kurt Dahle, men om han er norsk aner jeg ikke. Denne toppa også indielista og 12. plass på den ordinære albumlista. en stor favoritt der er avslutningssporet "Yon Ferrets Return", men den finner jeg ikke på YouTube. Men her er en annen topplåt, "Man":


Tankevekkende "Nearly Midnight, Honolulu":


"City Swan":


"Madonna Of The Wasps":


"Ragtime":


I tillegg til sin solokarriere har Neko Case fra 2000 til 2010 vært med på fem album med det canadiske bandet The New Pornographers, der hun er vokalist på en god del sanger.

En spennende artist denne Neko Case, og stor takk til min kompis Kjelli i Sandnes som gjorde meg oppmerksom på henne. Hun er forresten i Norge nå oig skal spille på Rockefeller i Oslo i morgen, 24. november. Skulle gjerne vært der!

torsdag 21. november 2013

Natalie Maines



Bilde fra billboard.com

For noen dager siden fikk jeg et tips om at Dixie Chicks rører på seg igjen. De skal spille i Spektrum 16. mars neste år. Jeg gråt blod da jeg fant ut at det var en tirsdag. Ferieplanene for neste år er såpass spikra at jeg på sittende bak ikke kan se hvordan jeg skal få frigjort et par dager til den begivenheten. For det blir garantert en kjempeopplevelse for de som blir tilstede. Dixie Chicks er unike, jeg er kjempefan og har alle albumene deres.

Dixie Chicks har ikke gitt et album siden kjemperevansjen "Taking The Long Way" i 2006, som ga de fem av fem mulige Grammies, bl. a. for Årets Album. Det etter at de hadde opplevd allverdens sjikane og hadde blitt bannlyst på countryradiostasjonene etter at Nastalie Maines under en konsert i Birmingham, England rett før Irakkrigen starta uttalte at hun skamma seg over å komme fra samme delstat som USA's daværende president George W. Bush.

Søstrene Emily Robison og Martie Maguire danna Court Yard Hounds, som jeg har omtalt før og ga i år ut sitt andre album. Omtrent samtidig kom Natalie Maines med sin solodebut, "Mother" og da trodde jeg at en gjenforening var langt unna.

"Mother" er et sterkt album fra en artist som er en av de som jeg beundrer mest etter alt hun og de to andre i Dixie Chicks var igjennom etter at Natalie bare brukte ytringsfriheten sin, og måten de tok hevn på, spesielt med "Don't Ready To Make Nice", en av de sterkeste sangene og videoene jeg vet om. Det som var viktig for Natalie var at dette ikke skulle være et album som ligna på Dixie Chicks, sa hun til billboard.com, og det har hun klart.

Tittellåta er en sang som likevel gir meg noen "Don't Ready To Make Nice"-vibber,og Natalie gjør denne Pink Floydlåta til sin egen. En meget sterk framførelse. Roger Waters' tekst skjærer gjennom marg og bein, den har så mange fasetter at jeg ennå ikke helt har klart å tolke den, så det overlater jeg til dere lesere. Her en akustisk versjon med Ben Harper:


"Without You". skrevet av Eddie Vedder fra Pearl Jam.


"Free Life":


"I'd Run Away":


"Take It On Faith", som Natalie har skrevet sammen med Ben Harper, Jesse Ingalls og Jason Mozersky:


Med det har jeg presentert halvparten av sangene fra et flott album fra en artist som jeg virkelig beundrer.



onsdag 20. november 2013

Narum


Bildet er henta fra Narums hjemmeside, narummusikk.no F.v: Lars Christian, Benedikte og Jon Anders.

Narum, country/visetrioen fra Eina på Toten har fått stor anerkjennelse for sine tre album, hvorav jeg har de to første, "Samma Hen Du Fær" (2009) og "Ælt Som Var Søkk Borte (2010). Den første ble nominert til Spellemann i viseklassen, den andre stakk avgårde med Spellemannstrofeet i den samme klassen. "Sol Og Regn Og Ælt" kom i 2012. Bandet består av søsknene Benedikte Narum Jensen (vokal, gitar), Jon Anders Narum (gitarer) og Lars Christian Narum (orgel og piano). Sistnevnte er den som stort sett står for låtskrivinga, mens broren er produsent.

Musikken er melodiøs, rolig og til tider vakker. Men kanskje litt vel rolig, det kan bli litt monotont etter mitt skjønn. På den første skiva er det bare to sanger som det er litt tempo på og det er tilfeldigvis også de jeg liker best.

"Kjinner Håss Je Smelter Litt Nå" er en av de:

http://www.youtube.com/watch?v=AxFQWIkvEwk

Dette er et opptak fra P1-Scenen vist på "Norsk på norsk Jukeboks", en jukeboks jeg savner og som NRK må se til å få i gang igjen, i likhet med Country Jukeboks. Det er lenge siden konflikten som gjorde at NRK ikke kunne sende musikkvideoer tok slutt, så her må statskanalen se til å skjerpe seg!

"Somme Tider" er min andre favoritt fra Narums debutalbum, der forøvrig Bjørn Holm (bass) og Håvar Gjestvang (trommer) også er med:


Tar også med "Samma Hen Du Fær":


Fra "Ælt Som Var Søkk Borte" velger jeg først "Nattas Kurer":


"En Million Mil":


"Ingen Veit Åhen Vind Blæs" er en stor favoritt fra dette albumet, men den finner jeg ikke på YouTube.

Albumet som kom ifjor har jeg ikke. Det har bare åtte sanger, mange av de lange. Det gjorde meg skeptisk, var redd det ble for langsomme sanger til at jeg ville like det albumet. Godt mulig det bare er fordommer, men med mange andre foran på ønskelista tviler jeg vel på at den blir innkjøpt. Men bevares, Narum er et bra band, det er mye musikalitet i denne søskentrioen.

mandag 11. november 2013

Nanci Griffith



Bilde fra last.fm

Nanci Griffith er en amerikansk artist som jeg virkelig har fått opp øynene for. Hun tilhører ikke countryens establishment og har hele tida gått sine egne veier. Til tider har hun hatt et større publikum i Europa, og da spesielt Irland enn USA. Dessuten har hun ikke vært fullblods country. Siden debuten i 1978 har hun bevegd seg i grenselandet mellom folk, rock og country, i en stil hun sjøl har kalt "folk-a-billy".

Griffith har gitt ut 20 album siden debuten i 1978, men har opplevd at hennes sanger har blitt mer kjent med andre artister. Som "From A Distance" (Bette Midler), "Love At The Five And Dime" (Kathy Mattea) og "Outbound Plane" (Suzy Bogguss). Hun har turnert med Buddy Hollys band The Crickets, John Prine, Iris DeMerit, Judy Collins og Suzy Bogguss og hun har spilt inn duetter med folk som Willie Nelson, John Prine, Tom Russell, Dom McLean, Jimmy Buffett og Darius Rucker fra Hootie & the Blowfish..

Og det var hiten sammen med John Prine, "Speed Of The Sound Of Loneliness" som åpna øynene mine for Nanci Griffith, gjennom videoen som ble ofte spilt på Country Jukeboks. Dessverre en sang som er blitt radbrekka av en del andre artister, spesielt norske og med radbrekking mener jeg et mye høyere tempo enn på originalen. Så sjøl om jeg ikke har den på CD så gjengir jeg den her:


Jeg har to album med Nanci Griffith, først 1997-utgivelsen "Blue Roses From The Moons" som henspeiler på hennes backingband "The Blue Moon Orchestra". Nanci er med på låtskriversida på ti av sangene. Her er det mange perler, som "Everything's Coming Up Roses":

http://www.youtube.com/watch?v=AIOUtd61cDY

"Battlefield":

http://www.youtube.com/watch?v=slNb_FVPEzs

"I Fought The Law", her med The Crickets, som originalt hadde en hit med den, på plata er den med Darius Rucker:


"Gulf Coast Highway" med Darius Rucker:


"Wouldn't That Be Fine":


Så har jeg Nanci Griffiths nyeste album, "The Loving Kind" fra 2012. Tittellåta er om Mildred og Richard Loving, hun farga, han hvit som trossa Virginias lover og gifta seg i 1958. De havna i fengsel, men tok saka til Høyesterett der de vant i en dom som forbød USA's delstataer å forby ekteskap mellom fargede og hvite.


"Up Against The Rain":

http://www.youtube.com/watch?v=Phrv6C_75IY

"Not Innocent Enough", som viser Nanci Griffiths sterke motstand mot dødsstraff:

http://www.youtube.com/watch?v=rtqsV_91N74

"Tequila After Midnight":

http://www.youtube.com/watch?v=eDjT85Kwxf4

"Things I Don't Need":

http://www.youtube.com/watch?v=anWG_Xr9B94

Jeg liker også "Across America" der Nanci Griffith klart viser at hun er Obamatilhenger, der hun bl. a. nevner helseforsikringsreformen, eller "Obamacare" som den også kalles. Den sangen er ikke på YouTube.

Nanci Griffith er en artist med sterke meninger, det er nok en av grunnene til at hun ikke er blant countryens establishment. Slike artister har jeg virkelig respekt for. Samtidig så leverer hun lyttverdig musikk og jeg burde sjølsagt hatt flere av hennes 20 album.


torsdag 7. november 2013

Manic Street Preachers - Rewind The Film


Et mer neddempa Manic Street Preachers, endatil med innslag av blåsere, funker det da? Det var spørsmålet jeg stilte meg før jeg fikk Manics nyeste album i posten her om dagen. Og svaret er ubetinga ja. Den mer neddempa stilen tar ikke vekk brodden, verken fra musikken eller fra tekstene, som alltid har vært viktige for Manics. Så for meg er dette et album som står seg meget godt.

Aller best liker jeg "Anthem For A Lost Cause" som er et nådeløst oppgjør med Thatcherismen og politikken som la øde mange gruvesaamfunn også i Wales, hvor Manics kommer fra. Det tar to min. fra videoens start til musikken kommer, men det er likevel en video til ettertanke:

 

 "30-Year War" er også en meget sterk sang. Den handler om det beståendes kamp for å holde arbeiderklassen nede, eksemplifisert med løgnene fra Hillsborough, slaget ved Orgreavegruven i 1984, samt neddyssinga av pedofiliskandalene i BBC. Maleren L.S. Lowry er også nevnt, en kunstner som i sine malerier viste dagliglivet i industriområdene i Nordvest-England. Lowry avviste flere ganger å ta imot ordener som OBE (Officer of the British Empire), CBE (Commander of the British Empire og adlestittel. I denne teksten anklager James Dean Bradfield det bestående for å gjemme bort Lowrys kunst fordi han avslo å ta imot disse ordnene:

 

I tittelsporet "Rewind The Film" er det en tilbakeskuende Bradfield vi opplever, bandet er her styrka med Richard Hawley på vokal:


"Show Me The Wonder" er også en sang jeg har falt for på dette albumet:

 

Det er flere blinkskudd på denne skiva, som jeg sterkt anbefaler. Manic Street Preachers er et kompromissløst band, neddempa eller ei. Et band som ikke går på akkord med sine holdninger. James Dean Bradfield, Nicky Wire og Sean Moore minner meg på det området mye om to andre av mine musikalske helter, Björn Afzelius og Mikael Wiehe.

"Rewind The Film" er et dobbeltalbum der det på CD 2 er demoversjoner av de 12 låtene, enda mer nedstrippa, men det funker det og. Til slutt er det fem sanger fra den store konserten på O2 Arena i London 17. desember 2011, en konsert min eldste datter var på. Derfor er det litt kult å tenke på at hun er blant det jublende publikummet vi hører, på en stor konsert der de spilte alle sine 38 singler. Jeg tar derfor med opptaket av en av de fem sangene, "Revol":

 

 Jeg stussa litt da jeg kjente på pakka som lå i postkassa. Det kjentes ikke ut som en CD og ganske riktig. Albumet er ei lita bok med flere fine malerier i tillegg til tekstene. CD 1 finner du når du åpner boka, CD 2 finner du når du har kommet helt til enden av boka. Meget stilfullt. Størrelsen på albumet gjør det utfordrende å plassere det i CD-hylla, men det er et luksusproblem.