Fretless - Damnation

Fretless er et rockeband fra Sverige som ga ut sitt første album i 2011. Så har det vært stille fra de på albumfronten fram til nå på sensommeren da "Damnation" ble gitt ut. Og jeg må bare si med en gang at dette er musikk som jeg liker. Det er rett fram heavy metal med en aggressiv vokal og med et herlig driv. Kall det gjerne power metal, men det er uten den overfrenetiske tromminga som ofte kjennetegner power metal, og som jeg enkelte ganger synes er litt enerverende.

Skiva åpner med en intro som forteller "There is an unholy war going on" for så gå over til å spørre om lytteren er klar for "some heavy metal". Og det setter i gang med et av de beste låtene på plata, Burn:

Som en hører så er dette melodiøst og da får jeg godfot. Nesten alle låtene er i dette sporet, men jeg synes likevel ikke at det blir enspora. Jeg hører sterke riff og ypperlig gitarspill og dette gir meg store doser med energi. Som på Let's Get High. Som en ser på videoen ble den tatt opp allerede i 2015, så dette er et band som ikke har ligget på latsida sjøl om nytt album ikke kom før nå. Og nå i 2019 er de utvida til å være en kvartett:

Jeg liker vokalist Patte Carlssons aggressive stil, den står meget godt til musikken. Det kommer også godt fram i Black Widow:

Det er en låt som skiller seg ut fra de andre, og det er Black Moon, den er mer nedpå enn de andre låtene og fungerer sjølsagt fint som en forandring før det smeller på igjen. De første gangene jeg hørte på plata fungerte den ikke helt for meg, men etterhvert så har den vokst på meg. En låt som er et høydepunkt er tittelsporet, dette er heavy metal akkurat slik jeg vil ha det:

Så vil jeg til slutt trekke fram  avslutningssporet Freedom som et absolutt høydepunkt. Her trekkes atombombene over Hiroshima og Nagasaki fram som eksempel på hva mennesker kan finne på, sjøl om de i utgangspunktet er helt vanlige mennesker:

13 spor og 53 minutter med heavy metal slik jeg vil ha det setter meg i godt humør, gir meg energi og gir meg godfot. Dette er noe av det jeg har likt aller best av heavy metal i år. Håper det ikke er åtte nye år til Fretless kommer med nytt album. Og til slutt en liten henstilling til bandet om å oppdatere presentasjonen av seg sjøl, Our Story, på Facebook, der vises det nemlig kun til debutalbumet fra 2011.

Karakter: 5,5.

Jason James - Seems Like Tears Ago

Ser ut som jeg har fått en hang til å ramle borti artister som er ute med sitt album nr. 2. For det gjelder også texaneren Jason James, som debuterte med et sjøltitulert album for fire år siden. I presentasjonen på Spotify står det at han opprinnelig spilte punk og alt. rock, men at han et stykke ut i 20-årene fikk en interesse for klassisk country og honkytonk, noe som også coveret gir et signal om. Et rent bilde av artisten og en skrifttype som lukter country lang vei:

Kanskje er James litt vel old school til tider, og det er veldig mye hjerte og smerte her. Så litt variasjon tekstmessig hadde kanskje vært på sin plass. På den annen side så har jeg sansen for en artist som går til røttene og som ikke først og fremst tenker kommersielt. For sånn sett har ikke Jason James en sjanse i dagens marked. Men for de av oss som er glad i litt honkytonk så er det befriende at det ennå er artister som gir ut slik musikk.

Tittelsporet, som åpner skiva tar meg ikke helt. Men I Miss You After All svinger det fint av:

Dette er nok en kar som har hørt en del på gamle klassikere som Hank Williams, Johnny Cash og George Jones, og han har lært mye bra fra de tre. Move A Little Closer er også et eksempel på det:

James varierer bra mellom rolige og litt mer uptempo låter, og det er helt nødvendig når du jobber med et materiale som dette. Det gir også plata en egen dynamikk som gjør at jeg holder interessa sjøl om det stort er det samme hjerte-smerte temaet i de aller fleste sangene. Her er Cry On the Bayou, som er en riktig fengende sak:

James har også utvikla ei stemme som passer fint for denne typen musikk. Men at han har en bakgrunn fra punken gjør han også til en spennende artist. At en kan skifte så radikalt er rett og slett fascinerende. Siste smakebit fra de 10 låtene på denne skiva er Coldest Day of the Year:

Alt i alt så er dette bra saker fra Jason James. Dette er ikke musikk som når opp på countryradiostasjonene i USA, men for fans som ønsker å gå tilbake til røttene så er han et meget bra alternativ!

Karakter: 4,5.

Janne Hea - Lost in Time

Janne Hea er også en del av den Norwegicanabølgen som jeg skrev om i innlegget om Unnveig Aas' nyeste album i går. Derfor var det også naturlig for meg å høre på hennes 2. album, som ble utgitt i slutten av september. Hun debuterte forøvrig med "Wishing Well" i 2014, et album som fikk kritikerne til å finne fram sine fineste adjektiver.

Det er bare åtte sanger på denne skiva, men jeg føler ikke at det er noe minus. For det som slår meg er hvor god historieforteller Janne Hea er. Det er da heller ikke små trivielle ting hun tar opp, her er det ganske alvorlige ting som blir fortalt med mange detaljer. Og uten at det går utover det musikalske. Musikken er her blitt en vakker kulisse til de viktige historiene som hun forteller.

Tittellåta er åpningssporet. Jeg jobber ennå med å forstå teksten fullt ut, men det er om en ung jente som det viser seg ikke får det gode livet hun burde ha fått. Mulig jeg tolker det litt feil, men det er det jeg har fått ut av det og som i alle sangene så er musikken den fine kulissen rundt den viktige historien om denne kvinnen:

Too Late er en akustisk låt med fortelling om ung kjærlighet og et ungt ekteskap som går over styr et par år etter at det andre barnet er født. De beholder vennskapet, men hun avslår når han inviterer til å prøve på nytt. Men etterhvert som tida går ser hun at dette likevel er det riktige, men da hun rekker ut hånden er det for seint. Han har funnet en ny kvinne og et nytt liv er på vei. Janne Hea forteller historien på en måte som gjør at jeg som lytter blir berørt av dette parets skjebne.

Musikken på denne plata er minimalistisk og er som jeg har vært inne på nennsomt tilpassa hver enkelt låt. The Horizon gir meg assosiasjoner til den tidlige countrymusikken, før moderne instrumenter kom inn. Ja, jeg tenker helt tilbake til The Carter Family og fram til Patsy Cline, og det er befriende at vi her har en norsk artist som er så opptatt av å gå tilbake til sjangerens musikalske røtter på en måte som hun gjør her:

Noe av det samme finner vi i Winding Road, musikken her gir meg vibber i retning countrygospel , og etterhvert flyr tankene til norsk folkemusikk. Også her blir jeg slått av Janne Heas klare og rene stemme, og jeg kan med hånda på hjertet si at her er det ikke vanskelig å få med seg hvert ord. For meg blir det viktig når det er gode historier som skal fortelles.

Truth Be Told er også en sterk historie. Om hun som har levd som fange i 20 år i et samliv, der hun til slutt ser at det som er holdt opp som sannhet ikke er sannhet likevel. Og det blir starten på veien ut, slik jeg tolker teksten. Carpenters Wife har noe av den samme tematikken, hun som bare er tømrerens kone. "Who Am I Without You when you are the son" er en verselinje som gir meg bibelske assosiasjoner. Men her får det bli opp til hver enkelt å tolke denne dype teksten.

Little Things er en vakker sang og en vakker fortelling om at det ikke nødvendigvis er i det store en viser sin kjærlighet, men i de små tingene i hverdagen. Som å ta opp et program ens kjære liker og se på det sammen etterpå. Det er så nært og vart fortalt. Avslutningssporet Seven Minutes er en alvorlig historie, eller "This is a heartbreaking story of two young souls and their end" begynner Janne Hea med og fortsetter med at "Some people should never be friends".

Dette er rett og slett et betagende album. Det er vakkert i all sin enkelhet. For Janne Hea gjør det enkelt, her er det ikke mye staffasje, og det gjør at jeg føler en sterk nærhet til musikken og de historiene hun forteller. Jeg er ihvertfall solgt og må bare si at Janne Hea og Unnveig Aas virkelig har gitt meg store musikalske opplevelser med sine album av året.

Karakter: 6.

Unnveig Aas - Young Heart

Jeg er ikke særlig stolt av at jeg ikke har tatt mye notis av Unnveig Aas før, ei heller etter at hun fikk strålende kritikker for sitt debutalbum "Old Souls" fra 2017. Men jeg er ihvertfall glad for at jeg nå har lytta en del til oppfølgeren "Young Heart", og jeg må si at første lytt var en spesiell opplevelse.

For i starten ble jeg møtt av låt etter låt som rett og slett bergtok meg. Jeg var totalt uforberedt, jeg visste egentlig ikke hva som venta meg, men at det var så bra som de fire første låtene rett og slett slo meg til bakken. Det var nærmest en musikalsk utavmegsjælopplevelse. Det begynner med tittelsporet:

Dette er en sang som er fengende som fy rett og slett. Jeg ser på videoen at Roger Græsberg fra Roger Græsberg og Foreningen er med og både han og Aas er representanter for en rekke med unge norske musikere som setter americana på dagsorden. Da jeg var hjemme i Molde hos mine foreldre forrige uke leste jeg en artikkel i Klassekampens musikkbilag (min far abonnerer på Klassekampen) der de hadde en stor artikkel om dette fenomenet som blir kalt Norwegicana eller Nordicana. Spesielt er det flere unge kvinnelige artister som går i bresjen for denne bølgen som også blir lagt godt merke til internasjonalt. Unnveig Aas er en av disse, og det var denne artikkelen som sporet meg til å høre på hennes nye skive da den kom nå fredag 15. november.

Biggest Love ga meg også en spesiell opplevelse. Da jeg på slutten trodde at låten ikke kunne bli vakrere så ble det den nettopp det ved hjelp av en nærmest himmelsk bakgrunnsvokal (av Unnveig Aas sjøl?). Dette er ren gåsehud:

Så har vi Right From the Start. Det er en rytme her som jeg bare elsker. Og musikken er også her rett ut vakker og sjukt fengende:

Jeg må også ta med den siste av denne kvartetten med nydelig fengende låter som gjorde starten på denne skiva til en ren nytelse. Her er November, noe som gjør at jeg ikke tror at november var tilfeldig valgt som utgivelsesmåned:

Beskrivelsen min av albumets fire første sanger kan sjølsagt få en til å tro at de resterende seks andre ikke er så bra. Det er i tilfelle feil, sjøl om Aas da skifter litt stil og blir mer neddempa. Men dette er også låter som gir meg mye og som gir meg anledning til å roe ned og nyte på en annen måte. Det er låter som jeg måtte bruke mer tid på å fordøye, men som vokste for hver eneste lytt. Og det jeg tenker om dette stilskiftet er at Unnveig Aas mestrer denne overgangen på en aldeles utmerket måte, og jeg blir kjent med hennes musikk på en annen måte, Derfor er Seasons Change, Restless And Relentless, Darkness Descends og Everything Unsaid vakre på hver sin måte. Så avsluttes skiva med My Man som har et vakkert refreng og If I Could Write That Song som jeg tar med som siste smakebit fra et førsteklasses album. Merk spesielt starten på låten, jeg aner ikke hvilke instrumenter som er brukt for å få til det spesielle lydbildet i starten, men spennende og nydelig er det:

En kan trygt si at jeg har oppdaga Unnveig Aas litt seint, men godt. For dette er en meget spennende artist som med denne skiva gir meg eksepsjonelle musikalske opplevelser. Det er en sårhet, en ekthet og en nærhet som virkelig tar meg. Og på tekstene er det tydelig å høre at dette er en stor poet, Aas har da også et par diktsamlinger bak seg.

Jeg sier bare: Takk Unnveig Aas!

Karakter: 6.

Morganway - Morganway

Morganway fra Norwich, East Anglia, England ble dannet av tvillingene Callum (vokal, gitar, bass) og Kieran Morgan (gitar og backingvokal) etter at de iflg. omtalen på Spotify ikke fant seg musikalsk til rette i noen av prosjektene de først var med på. For rocka for folk, for popete for indie, for indie for country. Istedet for å kompromisse starta de altså Morganway for å følge sine musikaske instinkter.

Med seg fikk de SJ Mortimer (vokal), Nicole Terry (fele), Matthew Brocklehurst (keyboards) og Ed Bullinger (trommer). Og 2. august kom debutalbumet som jeg ad omveier kom over her om dagen. Og dette er spennende musikk! Koringa på åpningssporet My Love Won't Save You bringer meg rett tilbake til Mamas and the Papas og California Dreamin':

Kult med et band som henter inspirasjon fra 50 år tilbake, men som likevel klarer å gjøre lydbildet til noe som er moderne. Jeg synes at Morganway lykkes med det i stor grad på denne skiva, og jeg vil trekke fram den andre hovedvokalisten SJ Mortimer, som på Hurricane viser at hun har en helt rå stemme. Dette er min største favoritt på skiva:

Det som appellerer til meg med Morganway er at de utforsker sine musikalske talenter og ikke holder seg til et spor. Med andre ord så varierer de sitt musikalske uttrykk, og det er noe jeg setter stor pris på. Som på In A Dram (Coming Home), som er en herlig og heftig låt:

London Life er også en herlig låt, men om et ungt ekteskap som ikke går så bra:

Som en skjønner så er Morganway et band som gir deg doser med både rock, folk og country og det er blitt en deilig miks som jeg virkelig har falt for. At de har henta en del inspirasjon av Fleetwood Mac er heller ikke galt i min bok. Det er rett nok to balladelåter som ikke helt fungerer for meg. Jeg hører at Frozen In Our Time er mektig, men likevel når den ikke helt inn til meg. Men det gjør ikke all verden for totalinntrykket, for dette er et band med talentfulle musikere som har en musikalitet og et humør som smitter over på meg. Siste eksempel på det er Let Me Go, med en bittersøt tekst, men som gir meg rockefot. Igjen en mektig vokalprestasjon av SJ Mortimer:

Summa summarum så er dette et strålende debutalbum fra Morganway, og jeg har allerede begynt å glede meg til fortsettelsen!

Karakter: 5,5.

Luke Combs - What You See Is What You Get

Luke Combs er The Big Deal i mainstreamcountryen for tida og har vært det siden debuten med "This One's For You" i 2017. Nesten et år på toppen av countryalbumlista ble avløst av 50 nye uker på topp med en DeLuxeutgave av samme skive og delt rekord med Shania Twain før han sjøl sørga for at han ikke fikk rekorden alene med denne skiva her. Ei skive der han egenhendig har stått for coveret:

Og det er en form for gigantomani som oppleves her, og Combs er ikke alene om det innen country. Der de fleste andre legger seg på rundt 10 spor når de lager album går Combs for 17 og vi får 1 time musikk. Det er ihvertfall en håndfull låter for mye. For sjøl om det er mye bra her, så er det også noe jeg ville kalt listefyll hvis det vi sammenligner med politiske lister til valg. En samling testosteroncountry og temmelig intetsigende låter som stamper på stedet hvil og går ingensteds. Hadde låter som Beer Never Broke My Heart, Refrigerator Door, Even Though I'm Leaving, Moon Over Mexico og Blue Collar Boys for å nevne noen blitt sjalta ut så hadde jeg omtrent bare hatt godord å si om dette albumet.

For lyspunktene finnes, og heldigvis akkurat nok til at denne skiva lander ned på den positive sida hos meg. Det er nemlig når Combs drar opp tempoet at jeg får godfot. Som med Lovin' On You, for her er det drivet jeg vil ha:

Det røsker også godt når han i "drikkevisa" 1,2 Many får med veteranene i Brooks & Dunn:

Reasons er en av de få litt roligere låtene der jeg synes Combs lander fjellstøtt fordi her varieres lydbildet i forhold til de låtene i samme dur som blir stående og stampe. Det er en variasjon i instrumenteringa her som gjør dette til en meget bra låt:

Reasons starter et beite med meget fine låter fra låt 9 t.o.m. låt 15 på skiva. Det er disse sangene som redder hele albumet for meg, for her viser Combs at han har et talent som gjør han er verdt å høre på til tider. Nedpå Dear Today er faktisk en liten perle, om morradagen som svipper innom for å fortelle dagen i dag at han ikke må bli tatt for gitt. Litt enkel livsvisdom som vi alle bør stoppe opp og reflektere over hva innebærer for livene våre:

På Does To Me får Combs med seg Eric Church og dette er en småherlig låt der jeg igjen liker den variasjonen i lydbildet som jeg dessverre ikke hører på de låtene som går inn det ene øret og ut det andre:

Rockeren Angels Workin' Overtime er den herligste låten på hele skiva:

I tillegg har vi godlåter som Every Little Bit Helps, All Over Again og tittelsporet som gjør at denne skiva altså akkurat ramler ned på den positive sida hos meg. Hadde la oss si sju låter vært luka bort hadde vi sittet med ni kremlåter og en så där og det hadde bare vært godlåt fra meg. Men når det dessverre i mine ører er en del daukjøtt med så blir det

Karakter: 4.

Emily Mae Winters - High Romance

Det kommer som alltid mye god musikk fra de britiske øyer og denne gang gjelder det Emily Mae Winters,  en ung engelsk artist som er ute med 2. studioalbum. Debuten "Siren Serenade" kom forøvrig i 2017.

Dette er fascinerende musikk. Deter  stort sett et noe dunkelt lydbilde, men det er fylt med drama og Winters har en mørk og spennende stemme. Det er bare et par låter som faller i kategorien fengende, likevel er dette utrolig spennende og mangefasettert musikk. Rett og slett gull for øregangene til tider. Åpningssporet Come Live In My Heart & Pay No Rent gir tydelige signaler om hvilket spor musikken på dette albumet følger:

This Land er også en nydelig låt, og jeg blir slått av hvilken fabelaktig stemme Emily Mae Winters har og hvordan den passer så fremragende til denne type musikk. Dette er noe som virkelig treffer meg. Dessuten elsker jeg dramaturgien i denne sangen, hvordan den sakte bygger seg opp til en mektig opplevelse:

Wildfire var visst den første singelen fra skiva og skiller seg musikalsk ut ved at den er fengende og litt lysere i uttrykket, men likefullt en låt som passer godt inn på denne skiva:

En annen sang jeg har forelska meg i er How Do You Fix a Broken Sun. Her også blir jeg slått av bredden i Winters' stemmeregister. Også her en fortryllende oppbygning av låten:

 Flaming Rose er den andre låten som har et fengende preg;

Would the World Stop Turning? er en besnærende låt med en spennende tekstmessig historie. Closer har litt rockelementer og der bandet bidrar med fascinerende bakgrunnskoring.

I det hele tatt så er spennende stikkordet for denne skiva. Ofte så er ikke dunkel musikk det som tiltaler meg, men Emily Mae Winters har en særegenhet i sin uttrykksmåte og en så sterk stemme at jeg likevel er blitt glad i det jeg hører på denne utgivelsen. Jeg håper virkelig at konsertarrangører også i Norge er oppmerksom på Winters åpenbare talent slik at de bringer henne til scener også her til lands. Interstate 20 - Oslo Americana Weekend førstk. januar ville f. eks. vært en perfekt anledning for et norskt publikum til å bli kjent med Emily Mae Winters og hennes musikk.

Karakter: 5,5.

Ags Connolly - Wrong Again

Ags Connolly er en engelskmann som er ute med sin tredje fullengder, og her snakker vi om det vi kan kalle "old school" country. Denne skiva her ble faktisk kåra til "Månedens Album" i oktoberutgaven av det engelske magasinet Country Music People, og dermed var interessen min vakt.

Og joda, dette er enkel og grei countrymusikk som jeg virkelig kan like. Uten særlig med staffasje, men der fela og steelen er høyst tilstede. Åpningssporet I'll Say When gir tydelige signal om hva lytteren har i vente de neste 37 minuttene:

Tekstene er egentlig ganske typisk country, om tapt kjærlighet, om barbesøk og livets små nederlag. Favorittsporet mitt er Say It Out Loud, om et barmøte med en trubadur som har sett ekteskapet sitt gå fløyten og som har behov for å snakke om det, ikke bare snakke, men snakke HØYT. Dette er skikkelig bra country:

Jeg har også funnet ut en akustisk liveversjon av en av låtene, Wrong Again (You Lose A Life) der Connolly tar et uttrykk fra gamingverdenen og plasserer det inn i en historie om tapt kjærlighet

Det er kjekt å oppleve en artist som er såpass tradisjonstro som Connolly, og som klarer å lage såpass levende musikk som han gjør. Han har også noen tekstmessige gullkorn som i Indian Sign, som er en nydelig sang om det å være annerledes og likevel bli til noe, men til en pris. "I became someone, but I lost in love every time".

Jeg synes Connolly er klart best når han befinner seg i det musikalske landskapet jeg har gitt eksempler på i disse tre videoene. Balladen Lonely Nights in Austin tar ikke helt av hos meg. Den andre balladen Then and Now er noe bedre, det skal sies. Ni av ti låter er sjølskrevne, unntaket er en litt spesiell cover av klassikeren Early Morning Rain som han kjører litt mer balladeprega enn originalen. Den satt ikke hos meg til å begynne med, men på tredje lytt merka jeg detaljer som gjorde at den vokste på meg.

Connolly avslutter plata med den herlige honkytonksaken Sad Songs Forever, som altså er mye mer livat enn hva tittelen skulle få en til å tro:

Jeg har etterhvert skjønt at countryen lever i beste velgående på de britiske øyer. Min begeistring for My Darling Clementine har jeg skrevet om flere ganger og ifjor lot jeg meg fascinere av nordiren Jordan Mogey. Ags Connolly føyer seg fint inn i rekken og gjør at britisk country absolutt er verdt å følge!

Karakter: 5.

Miranda Lambert - Wildcard

Miranda Lambert er den av de store stjernene i mainstreamcountryen som jeg synes er mest country. Og så er hun også eneste kvinnelige innslaget. For ellers er det menn opp og menn i mente, og det de kommer med har jeg raljert med såpass mange ganger på bloggen her at jeg ikke skal utdype mer denne gangen. Men jeg kan si såpass at da NRK TV forleden sendte fra årets Country Music Festival i Nashville så var det bare Lambert og Midland jeg følte var country av de som ble vist. Ifjor kom forresten Lambert som en del av Pistol Annies (sammen med Angeleena Presley og Ashley Monroe) med et kanonalbum som jeg hadde på lista over de 12 albumene som stakk seg ut for meg ifjor.

Så når Lambert nå kom med nytt album valgte jeg å teste det ut. Dette er hennes andre skive siden bruddet med en annen superstjerne Blake Shelton, men verken på det forrige eller på dette albumet er det særlig med hint til det. Sant å si var det vel mer et par drypp vedr. det bruddet på Pistol Anniesskiva, men Lambert er tydeligvis ikke en Taylor Swift som lar eksene få gjennomgå musikalsk, sjøl om hun tidlig i karriera hadde revansjelåter som "Kerosene" og "Crazy Ex-Girlfriend". Hun har da også funnet lykken igjen med en politimann fra New York, så da er kanskje ikke behovet for revansje så stort.

Jeg må innrømme at jeg etter første lytt av denne skiva satt med inntrykket av en jevnt over svak 1. halvdel og en desto sterkere 2. halvdel. Men jeg ga det en ny sjanse og nå kan jeg vel si at det er bare to av de 14 låtene som ikke gir meg noe særlig. Holy Water er ett rimelig mislykka forsøk på countrygospel og Fire Escape er bare marginalt bedre, sjøl om den har et par fine øyeblikk.

Det begynner med et par litt seige countryrocklåter som har meget gode refreng. Mess with My Head er en av de:

Det er flere låter her som er av det rocka slaget, ingen mer enn Locomotive som er en låt en ung Bruce Springsteen kunne ha funnet på å spille inn. Men her er også mer rolige og følsomme låter, som Settling Down:

Den av de mer nedpå sangene som jeg er blitt mest glad i er How Dare You Love, som har en del nydelig instrumentering:

Her viser Lambert sin følsomme side, det er da jeg synes at hun er på sitt beste, og hun virker troverdig på meg. En evne få, om noen av de andre mainstreamstjernene i sjangeren har. Hun viser også at hun har humor med en låt som Way Too Pretty for Prison hvor hun har fått med seg Highwoman Maren Morris. En låt som omhandler en drittsekk av en mann som behandler sine damer dårlig og som gjerne kunne ha fortjent en dose arsenikk, men han er ikke verdt å havne i fengsel for. Så Lambert og Morris tar den altså ikke helt ut som Dixie Chicks gjorde i Goodbye Earl.

Jeg nevnte at det er mange meget gode låter på andre halvdel av skiva, spesielt kommer de på rekke og rad helt på tampen. Tequila Does er en av de. Denne videoen er vel strengt tatt alkoholreklame, men jeg lar det stå til :)

Til slutt fengende Track Record:

I starten syntes jeg dette albumet var en svak 4-er, men dette er musikk som har vokst på meg og det beviser at en ikke skal la seg forlede av første lytt. Gir man ei plate flere muligheter så er sjansen der for at en kan innse at dette er jevnt over meget bra likevel. Slik er det med denne skiva og derfor synes jeg Miranda Lambert lander fjellstøtt med sitt Wildcard.

Karakter: 5.

8Kids - Blüten

8Kids er en posthardcore-trio fra Darmstadt i Tyskland, bestående av Hans Koch og Jonas Jakob på vokal og gitarer og Emma McLellan på trommer. De debuterte med "Denen Die Wie Waren" i 2017 og er nå ute med oppfølgeren "Blüten".

Jeg ble oppmerksom på posthardcore-sjangeren innen metal ifjor da ungarske AWS slo meg til bakken med sin eksplosive Viszlát Nyár i Eurovision. Jeg skjønte at dette var en type musikk som fenga meg med sin energi, men også sin melodiøsitet. Så da jeg ble oppmerksom på 8Kids bestemte jeg meg for å høre nærmere på dette albumet.

Og joda, dette er meget bra. Jeg kan høre at dette er litt i samme landskap som AWS beveger seg, bl. a. vokalmessig. Men noen forskjeller er det. 8Kids blander litt rap inn hist og her, og faktisk blir det ikke så galt fordi de overdriver det ikke. Det er akkurat passe dose, som Wir Bleiben Kids der rapperen Swiss er med:

Platas største høydepunkt er Dein Zuhase der trommis Emma bidrar med en utsøkt bakgrunnsvokal, og dette er til tider bare vakkert, den alvorlige teksten til tross:

At 8Kids synger på morsmålet synes jeg er glimrende, tyskspråklig musikk har jeg altfor sjelden latt meg bli eksponert for, så det må bare bli bra. Min skoletysk er ikke allverden, så det er mye jeg ikke forstår, men ved hjelp av enkeltord og videoene skjønner jeg en del. Og jeg får med meg at her er tunge ting som klima, nazisme, avmakt og håpløshet blant ingrediensene.


På Spiegelbild får vi den punkete desperasjonen som jeg ofte finner i musikken til min døråpner for hardcoresjangeren, AWS. Dette er et stykke musikk som virkelig river i meg:

Kan også nevne WTF som har den samme desperasjonen og intensiteten i seg. Om en verden som går til helvete uten at de fleste bryr seg:

Jeg nevnte melodiøsiteten, og den er gjennomgående i 8Kids' musikk, et element jeg setter stor pris på. Halt Dich Fest an mir er et godt eksempel på det. Samt at dette er en låt som har en type koring som jeg sjelden hører i denne typen musikk:

Wir sind die Angst er også fylt med både desperasjon og melodiøsitet mens Ich Gehöre dir Nicht er en sterk avslutning av et meget spennende album. Dette er musikk som gir meg energi og som jeg vil høre mye på. 8Kids gjør at jeg blir ikke mindre interessert i å utforske post hardcoresjangeren.

Karakter: 5,5.