onsdag 23. desember 2015

Musikkåret 2015: 1 - Bjølsen Valsemølle: "Tider Skal Komme"



Nr. 1 for meg var det liten tvil om etter at jeg hørte denne skiva. Jeg har vært fan av Bjølsen helt siden de debuterte på plate i 1980 og frontmann og låtskriver Trond Ingebretsen er en mann, artist og låtskriver jeg har den største respekt for. Han er mester i å lage ordspill og han går heller ikke av veien for å ta opp kontroversielle og viktige tema. Ingebretsen er godt planta på venstresida og det skinner igjennom i mange av tekstene. Han er ungdomsskolelærer og blitt 67 år nå, men det skulle en ikke tro basert på denne skiva her.

Den begynner sterkt med tittellåta "Tider Skal Komme". Hovedpersonen der er barnebarnet Trygve Storm, som bor med sine foreldre i Qatar fordi hans arabiske far ikke fikk oppholdstillatelse etter avsluttede studier og valgte å forlate landet frivillig etter å ha oppholdt seg ulovlig i Norge ei tid. Det har gjort at Ingebretsen har engasjert seg i foreningen "Kjærlighet uten grenser", foreningen som jobber for en innvandringspolitikk som ikke skal frata barn deres rett til god kontakt med begge sine foreldre.


"Erik, Jim Morrison og Jeg" er om et møte på en festival i Paris i 1969:

https://www.facebook.com/BjolsenValsemolle/videos/947321015339593/?theater

"Israel, Det Räcker Nu" trenger en ikke være rakettforsker for å skjønne hva dreier seg om, og når Trond og Bjølsen har fått med seg ingen ringere enn Mikael Wiehe så får den sangen en ekstra snert. Et kupp å få med Wiehe på denne, det må sies.

"Tjuvholmen" er en hyllest til fordums tids Tjuvholmen der bryggesjauerne hadde hovedrollen. Her er en av de fremste i den radikale visebølgen på 70-tallet, Jon Arne Corell duettpartner.

"En Helt Vanlig Mann" er tematisk identisk med Björn Afzelius' "Skyll Inte På Mig" fra "Nära Dej"-albumet (1994). Mens Affe skjøt på Bofors er det norsk våpenproduksjon på Raufoss og Kongsberg som her får gjennomgå på en bitende måte.

"Ekte Mannfolk Skyter Ikke Ulv" er et litt humoristisk innlegg i rovdyrdebatten. Ikke ei Bjølsenskive uten en tur innom idretten, denne gang er det Marit Bjørgen som blir hyllet i "Marit fra Rognes". Til slutt får vi "Menn i Mørket", en hyllest til Osvaldgruppa, den kommunistiske sabotørgruppa som gjorde en stor innsats under 2. verdenskrig, men som ikke fikk sitt velfortjente monument før for 2 år siden. Unødvendig å nevne at Trond opptrådte under avdukinga av minnesmerket. "Da Regnet Kom" og Wyoming" kompletterer skiva.

Bjølsen Valsemølle og Trond Ingebretsen har aldri vært mer politiske enn de er nå på denne plata. Og det er en befrielse i disse tider med enerverende partylåter som dominerer, ei tid der veldig få artister tør å ta standpunkt og ta opp kontroversielle temaer. Jeg kommer vel bare på Karpe Diem og Honningbarna ellers. Og sjølsagt, for en gammel raddis som meg er dette ei høyst velkommen skive. Aftenposten skriver da også i sin anmeldelse at "I dagens urolige tider trenger vi folk og musikk som får oss til å tenke". Jeg kan ikke være mer enig! VG kaller Bjølsen for "de siste punkerne".

Bjølsen har fått mange strålende anmeldelser for "Tider Skal Komme", og det er ikke mer enn hva Trond og bandet fortjener. For igjen å sitere Aftenposten så er de "et ufortjent glemt band", men jeg håper inderlig at mange flere enn bare Bjølsenmenigheta nå får øyne og ører opp for at vi i Oslo har et band, aldrende, men dog, som aldri har vært mer aktuelle enn de er nå.

Sjølve musikken er i god gammel Bjølsenånd, ikke noe revolusjonerende der, men det trengs ikke. For Bjølsenmusikk er befriende god og fengende musikk. Det er hele pakka, den gode musikken krydra med de gode tekstene om viktige tema i tiden som gjør "Tider skal komme" og Bjølsen Valsemølle til Årets album for meg.

Kos deg med "Tider skal komme", du vil garantert ikke angre at du låner tid til dette albumet:

 https://open.spotify.com/album/1SXduFCfhPLaSv5KjqsC6E

tirsdag 22. desember 2015

Musikkåret 2015: 2 - Michael Kiske & Amanda Somerville - "City of Heroes"


Tyske Michael Kiske er kanskje mest kjent som vokalist i powermetalbandet Helloween fra 1986 til -93. Han har siden hatt en lang solokarriere, deltatt i flere prosjekter og har de siste årene vært frontfigur i metalbandet Unisonic.

Amerikanske Amanda Somerville har med base i Tyskland skapt seg et navn i sentral-Europa. Siden 2010 har hun hatt suksess innen den tøffere formen av rocken og jeg har hennes metaldebut med sitt band Trillium det året, "Alloy" heter det albumet. Ei eminent skive der Jørn Lande er duettpartner på et av sporene. Somerville er en metalvokalist som jeg virkelig har sansen for med en sterk stemme som bærer musikken godt, hun klarer å sette sitt eget personlige stempel på låtene hun framfører.

Kiske og Somerville ga ut sitt første album i 2010 og ifjor tok de opp igjen samarbeidet og ga ut albumet "City of Heroes" tidlig i år. Det er kanskje album som kommer høyere opp hos musikkfeinschmekere lenger ned på min liste, men det er noe med opplevelsen denne musikken gir meg.

Åpningssporet, tittelåta "City of Heroes" gir meg en følelse av det amerikanerne kaller å bli "blown away". Dette er en sang og en video det er til å få ståpels av, og de gjentagne ordene "Don't give up noe" er gode å ta med seg videre i livet. Jeg har noen ganger tydd til denne låten for å få meg opp fra en bølgedal. Og når jeg får en slik opplevelse av musikken, da kommer den også høyt på min liste. Dessuten, det er pompøst, det er heftig og fullt av energi, det er rått. De andre musikerne på låta og skiva er Mat Sinner, bass, Magnus Karlsson, gitar og keyboard og Veronika Lukesova på trommer. Sinner er også produsent for skiva og har også skrevet mange av sangene sammen med Karlsson. Amanda Somerville og ektemannen Sander Gommans har også bidratt i låtskrivinga.

Og det har ikke bare vært ny skive for Amanda Somerville i år, 17. juli fødte hun sitt og Gommans første barn, Lana Elise.

Her er heftige "City of Heroes":


"Walk on Water":


Enda en heftig sak, "Salvation"  Her må en fokusere på musikken, da bildene er en blanding av de to foregående videoene.


Siste smakebit: "After The Night is Over":



Jeg simpelthen elsker denne plata! Den gir meg noe helt eget, det er en stor opplevelse hver gang jeg hører på denne msuikken. Jeg får følelsen av å bli sugd inn i Amanda Somerville og Michael Kiskes univers, og det er et univers jeg liker meg meget godt i. Det er så jeg får en ny giv, et spark oppover av å høre denne musikken, det røsker skikkelig i kroppen for å si det sånn! Derfor en meget velfortjent 2. plass!

Hele skiva: https://open.spotify.com/album/3RULCRQaoetLS4ZkN07Bk8

mandag 21. desember 2015

Musikkåret 2015: 3 - Jørn Lande & Trond Holter: "Dracula - Swing of Death"


Jørn Lande er nok av hvermansen kjent som vokalisten på "Alt for Norge", fotballandslagets sang til VM i 1994. Men fakta er at vi har å gjøre med en kar som i mange kretser er regna som en av verdens fremste metalvokalister. Ifjor slo han seg sammen med Wig Wamgitarist Trond Holter og lagde en rockeopera basert på Bram Stokers historie om Dracula, med utgivelse i år. Hele rockeoperaen ble framført live 1. mai med alle musikerne på Karmøygeddonfestivalen.

Lande og Holter har skrevet all musikken og alle tekstene. Foruten Lande på vokal og Holter på gitar og piano er følgende med på prosjektet: Bernt Jansen (Wig Wam), bass, Per Morten Bergseth, trommer og Lena Fløitmoen Børresen på vokal på fire sanger og backingvokal på én.

Musikalsk er dette meget solide saker. For å ta musikken først, Trond Holter får mye mer spillerom enn han får i Wig Wam. Han får briljere mye mer og får vist hvilken eminent gitarist han er. Jørn Lande på sin side får vist hvorfor han regnes som en av verdens fremste vokalister i sin sjanger. Han har en stemme med et voldsomt register og hvem passer egentlig bedre til å bestalte Dracula enn nettopp Lande?

Jeg er rett ut imponert over hva denne duoen har fått til på denne skiva.. Ikke bare viser de sine musikalske kvaliteter, melodiene er også sterke. Solid trøkk, de er fengende og vokalen er så bra at ihvertfall jeg ikke har problem med å få med meg handlinga. Lena Fløitmoen Børresen leverer også så det holder og vi har her et stort sangtalent i metalsjangeren.

Det kan synes klisjéaktig å lage en rockeopera av Dracula, men dette er såpass solid at den tanken forsvinner.

Her er "Walking on Water", på denne videoen beviser Lande at han er perfekt i rollen som Dracula:


Tittelkuttet:


"Save Me":


Til slutt "Queen of the Dead":


Og her er hele rockeoperaen som altså får pallplass på min liste over årets album:

https://open.spotify.com/album/3Hq8tE7OgKem9Ma6NQ20Lg

søndag 20. desember 2015

Musikkåret 2015: 4 - Marius Danielsen - "Legend of Valley Doom"




Coverbildet er henta fra mariusdanielsen.com/


Romsdalingen Marius Danielsen var helt ukjent for meg inntil Romsdals Budstikke skrev om han og hans rockeopera forleden. Og da han fikk en meget god anmeldelse (5 av 6) i SCREAM! Magazine skjønte jeg at dette var noe jeg måtte sjekke ut.

Danielsen forteller i et intervju i samme utgave av SCREAM! at han har jobbet med "Legend of Valley Doom" i ti år og at han har med seg 44 musikere og sangere på skiva, og det er ingen smågutter det er snakk om: Tim “Ripper Owens” (ex-Judas Priest), Timo Tolkki (ex-Stratovarius), Edu Falaschi (ex-Angra), Mark Boals (Dokken), Chris Caffery (Savatage), Ross the Boss (ex-Manowar), Mike LePond (Symphony X), Alex Holzwarth (Rhapsody of Fire) for å nevne noen. Lillebror Peter er også en bidragsyter. Og for å si det enkelt og greit: Dette er musikk som jeg liker! Det er power metal, det er et driv og et trøkk i musikken som gjør at du blir revet med. Det er ikke et dødt øyeblikk og at vi her har å gjøre med et låtskriver/komponisttalent av de sjeldne er jeg overbevist om.

Handlinga er henta rett ut av Fantasysjangeren, det er slag, det er krig, det er kamp for frihet. Jeg har ikke fått tak på hele handlinga ennå, men det kommer. Både som helhet og sang for sang så fungerer dette meget bra. Du skjønner dramatikken og spenninga sjøl om det bare er en låt du hører.

Danielen har et helt knippe av vokaliuster å ta av og de gjør alle en fremragende jobb i å holde oppe trøkk og driv i musikk og handling.

Først ut: Prophecy of the Warrior King:



Her er "Chamber of Wisdon", som etter det jeg kan se var 1. singel fra prosjektet:


Så, det 14 minutter lange hovedsporet. Med følgende vokalister: Artur Almeida, Marius Danielsen John Yelland (Disforia), Simon Byron (Sunset) og Alessio Garavello (Power Quest).


Til slutt: "Free as the Wind"


Og her er hele "Legend of Valley Doom":

 https://open.spotify.com/album/6lczAqGAZa0fkl1xO8cCEM

Det skal bli utrolig spennende å følge dette unike låtskriver/komponisttalentet framover!

lørdag 19. desember 2015

Musikkåret 2015: 5 - The Gentle Storm - "The Diary"



The Gentle Storm er et samarbeidsprosjekt mellom de to nederlandske artistene Arjen Lucassen og Anneke van Giersbergen. Lucassen er i sitt hjemland og internasjonalt kjent som låtskriver, sanger, multiinstrumentalist og produsent innen progessiv metal/rock. Han er mest kjent for sitt seiglivede rockeoperaprosjekt Ayreon. Mange av hans prosjekt har fått strålende kritikker.

Anneke van Giersbergen ble kjent som vokalist og låtskriver i det nederlandske prog/alt. rockbandet The Gathering fra 1995 til 2007. Etter det har hun hatt en suksessfylt solokarriere, men har også turnert med de norske metalvokalistene Kari Rueslåtten og Liv Kristine Espenæs Krull der de har kalt seg The Sirens.

van Giersbergen har tidligere samarbeidet med Lucassen på Ayreonalbumene "Into The Electric Castle" og "01011001". I 2014 startet de så The Gentle Storm. Lucassen beskriver "The Diary" som et episk konseptalbum der klassisk musikk møter metal og akustisk folk. Genialiteten med albumet, slik jeg ser det er at du får sangene, eller handlingen i to versjoner: En klassisk/akustisk folk versjon og en metalversjon. Det er et unikt opplegg som jeg synes fungerer meget bra. Å få de samme sangene i så to kontrastfylte sjangre er meget spennende og noe som tiltaler meg.

Lucassen har skrevet musikken, van Giersbergen står for tekstene i dette prosjektet. Og her er det utrolig mye bra, og det er faktisk vanskelig å velge hvilke versjoner jeg skal presentere av sangene.

Her er Gentleversjonen av åpningssporet "Endless Sea":


Stormversjon av "Heart of Amsterdam":


Stormversjon av "Shores of India":


Akustisk versjon av "New Horizons":


Sangen med en verselinje jeg finner oppløftende i tunge stunder: "My task on earth is not yet done":

Og til slutt, et konsertopptak fra Polen med hele "The Diary":



Anneke van Giersbergen er en strålende sanger, med en stemme som virkelig bærer musikken. Og at Arjen Lucassen er en eminent låtskriver og komponist er det ingen tvil om. Dette er vakker musikk fullt og helt!

https://open.spotify.com/album/1Nr0P6L4yRDdBSJfvFwrWf

fredag 18. desember 2015

Musikkåret 2015: 6 - Kacey Musgraves: "Pageant Material"



Kacey Musgraves har kommet inn som et meget friskt pust i den amerikanske countryen, med freske tekster som hardcore countryfansen i utgangspunktet skulle ha steila over, og en musikk som er nydelig fri de klissete countrypopelementene som har ridd mainstreamcountryen som en mare i alt for mange år. Også helt fritt for den kjedelige og enerverendeformen for countryrocken som er blitt det andre karaktertrekket fra Nashville.

Men til tross for det, så har Kacey Musgraves altså klart kunststykket å vinne hjertene til mainstream countryfansen. Jeg håper det er et tegn på en videre horisont i Nashville, det gir et håp om mer variasjon. Ihvertfall er skivene Kacey Musgraves har levert etter at hun signerte for Mercury vært store suksesser og det er befriende god musikk. I 2013 vant hun "New Artist of the Year" på Country Music Awards og Grammy for beste country sang og beste country album. Hun vant "Årets sang" på CMA Awards i 2014 og var nominert til tre priser i år, og med "Pageant Material" er hun nominert til Grammy for beste countryalbum.

Det er enkel musikk, det er fengende musikk, men likevel så herlig befriende. Og når hun har ei tekstlinje som dette: "I was stuck in a room with the ghost of Gram Parsons", da vet du at det er en artist som er veldig bevisst sine røtter og som har sansen for kvalitet. Gram Parsons var et musikalsk geni som var tidlig ute med beinhard kritikk av hvilken vei mainstreamcountryen tok.

Her er sangen det er snakk om, "Dime Store Cowgirl":


"High Time":


Og tittelkuttet, starter på 2:30:


Her er en innsiktsfull og god anmeldelse: http://pitchfork.com/reviews/albums/20679-pageant-material/

Og her er hele skiva:

https://open.spotify.com/album/70n6kXv1c78mkSxtIzXZTV

torsdag 17. desember 2015

Musikkåret 2015 - 7: Nightwish - "Endless Forms Most Beautiful"



Jeg må innrømme at jeg ikke har lytta så mye til Nightwish før. Men nå som jeg mer og mer er blitt glad i melodiøs hardrock/metal og da gjerne med kvinnelig vokal og med symfonisk islett så var det helt naturlig å låne øret til albumet finnene ga ut i år. Ifjor hadde jeg Amberian Dawn på lista, og nå altså et nytt finsk band i samme gate, men med et mye større navn, det skal sies.

Nightwish er svære, jeg skal ikke bruke tid på å beskrive deres suksesshistorie. "Endless Forms Most Beautiful" er det 8. studioalbumet deres, og jeg har heller ikke hørt noen av de foregående. Det er vel ikke umulig at jeg kommer til å gi de en lytt etterhvert, er spesielt interessert å høre de med Tarja Turunen, deres første vokalist som fikk sparken i 2005.

Nå er det nederlandske Floor Jansen som er vokalist, og det er noe med Nederland og Finland og symfonisk metal. Jeg er jo fra før begeistra for nederlandske Epica samt vokalisten Anneke van Giersbergen. Og Floor Jansen er en meget god vokalist, hun gir kraft og styrke til sangene.

Eller, sanger og låter passer ikke helt, mange av sporene må rett og slett kalles verk, som en gjør innen klassisk musikk. Og her er det også mange referanser til den klassiske musikken. Klar symfonisk musikk blandet med ilter, hard rock og klassisk skolerte kor.

På denne skiva er det mange intense spor, og ingen er mer storslagne enn avslutningssporet, det 24 minutter lange eposet "The Greatest Show On Earth". Og Nightwish har også et budskap, at vi ikke har noen grunn til å klage over at våre liv er forgjengelige. For vi må tenke på de mangfoldige milliarder som aldri blir til, som aldri blir født, og alle de store talentene verden med det går glipp av.

Noen av mine favoritter fra skiva, først "Elan":


"Edema Ruh":




"Alpenglow":


Og til slutt, en 16 minutts versjon av "The Greatest Show On Earth":


Rett og slett et mektig album dette, musikk jeg gjerne hører på når jeg er veldig sliten, når jeg trenger energi. Da er Nightwish ypperlig!

Hele skiva:

 https://open.spotify.com/album/0Fu0EtwiA4ao7Ufecx2MGU

onsdag 16. desember 2015

Musikkåret 2015 - 8: El Cuero: "Souls Under Red Light"



El Cuero ute med skive i høst og da vet du at du får fet rock'n roll med trøkk. Dette bandet har fått ry på seg for å være et kanon liveband, og at det kanskje det er der de er best. Men jeg synes de leverer veldig bra på skive også.

El Cuero er et band som lar det enkelte medlemmet få briljere gjennom lange instrumentalpartier i en del av låtene. Det synes jeg fungerer bra, du får da mer tid til å suge inn musikken og den enkelte sangens atmosfære. Det er noe El Cuero er veldig bra på! En og annen sangen kan du føle står og stamper litt, men det er egentlig bare flisespikkeri. Disse gutta kan sitt håndverk og du hører at de liker det de gjør.

Video har det også blitt: "Who Watches the Watchman" er en sterk låt og en meget sterk video om politivold.


https://www.youtube.com/watch?v=n4wTdEtn7Pw

En annen meget god sang er "For A Girl Like You", som er en flott duett med Monica Heldal

Så lån øret til El Cuero, er du glad i skikkelig rock så vil du ikke bli skuffa!

mandag 14. desember 2015

Musikkåret 2015 - 9: The Northern Belle - "The Northern Belle"



Ikke mange ukene siden jeg ble oppmerksom på The Northern Belle, men du verden for ei debutskive de har levert i år! Dette er musikk i country/americanaland som fenger godt i ørene. Noen artige tekster, som f. eks. å bare reise til Nashville på impuls.

De er så ferske at det ikke er oppretta noen Wikipediaside, men de har ei oppegående Facebookside som det er spennende å følge. I går annonserte de at de ga ut en ny sang og "Nothing Can Stop You Now" er ei skikkelig førjulsgave fra dette talentfulle bandet som består av: Stine Andreassen, Yngve Jordalen, Bjørnar E. Brandseth, Johanne Flottorp, Ole-André Sjøgren, Svein Inge Bjørkedal, Marie Tveiten.

Bandets inspirasjonskilder er bl. a. størrelser som First Aid Kit, Alison Krauss og Townes van Zandt.

"I Know I Love Easily"


En nedstrippa versjon av "Ain't Staying Around":


Anmelder Rune i Dust of Daylight leverer følgende ros til The Northern Belle: 


Pokker heller, kjære musikkvenner! Dette er en av de fineste platene som er gitt ut i år. Dette er en av de fineste platene som er gitt ut av et norsk band noen sinne! The Northern Belle er her, ønsk dem velkommen!

Blir ikke dette Spellemannominasjon så kall meg en krakk og det som verre er!


Her er hele skiva, nyt!:

https://open.spotify.com/album/0bbCnp7r9R6s9IvIvpm5AZ

søndag 13. desember 2015

Musikkåret 2015 - 10: Dwight Yoakam - "Second Hand Heart"

 
Dwight Yoakam er en av mine absolutte favoritter innen countryen. Med sin bakgrunn i Bakersfieldsounden fra California og i sine unge år turnerende sammen med punkband har gjort at han han skiller seg ut. Tekst- og vokalmessig er han en slags countryens Chris Isaak. (De er faktisk begge født i 1956). En karakteristisk knekk i stemmen gjør også at det er liten tvil om at det er Yoakam du hører.

Årets album "Second Hand Heart" kom ut 14. april og debuterte på 2. plass på Billboards countryliste, den beste plasseringa siden "Buenos Noches From A Lonely Room" i 1988. Og det forstår jeg godt, for dette er ei solid skive med mange flotte sanger.

Her er tittelkuttet:



Her en opprocka versjon av "Man Of Constant Sorrow" fra "Oh Brother Where Are Thou".


 Konsertopptak av "In Another World":


Dwight Yoakam overbeviser igjen og gjør seg fortjent til en plass på min Topp 10:)

Hele albumet:

https://open.spotify.com/album/66of4M8c77sJdPUj4dtciI

Musikkåret 2015 - 11: Willie Nelson & Merle Haggard - "Django and Jimmie"



Willie Nelson er 82 år, Merle Haggard er 78. Men alder betyr ingenting, det viste Willie ifjor da han ga ut den glimrende "Band of Brothers" som jeg hadde som min nr. 1 over fjorårets album.

Dette er 6. albumet der Willie og Merle samarbeider og det nådde 1. plassen på Billboards countryliste og 7. plass på "Billboard 200" albumliste. Vel fortjent! Tittellåta er en hyllest til gitarlegenden Django Reinhardt og countryens første superstjerne, Jimmie Rodgers. De slår fast i denne sangen at uten Django og Jimme, ja da hadde det ikke blitt noen Willie og Merle.

https://www.youtube.com/watch?v=nxJWmZEwAG8

"It's All Going to Pot" er en livlig, flott sak med en herlig video: Dette er en sang med ekthet, sjel og varme, og det gjør meg glad å se disse to superveteranene kose seg glugg i studio!

https://www.youtube.com/watch?v=A6c6eUeoa9Q 

 Her kan du kose deg med hele dette forfriskende albumet. Willie og Merle kan bare peke nese til Nashville:)

https://open.spotify.com/album/14wK1ZVbsCudEDvUH3tItG


fredag 11. desember 2015

Musikkåret 2015: 12. The Common Linnets - "II"


Vi var mange som ble skikkelig glade i Nederlands Eurovision ifjor, den sobre countryballaden "Calm After the Storm", framført av The Common Linnets. De ble nr. 2, noe som i mine ører var høyst fortjent. Da bestod de av duoen Ilse de Lange og Waylon, men Waylon forlot The Common Linnets etter ESC og inn kom amerikanske Jake Etheridge. Ilse de Lange har sagt at bandet er en plattform for nederlandske artister til å framføre country, americana og bluegrass og at besetninga derfor vil skifte. Utenom de Lange og Etheridge består de nå av JB Meijers og Matthew Crosby.

Det sjøltitulerte debutalbumet fra 2014 er et kanonalbum, og jeg sparker meg sjøl for at jeg ikke fikk tak i det ifjor. Da hadde det garantert kommet høyt opp på 2014-lista. Oppfølgeren "II" fra i år er også bra, men de beveger seg litt mer mot pop i mine ører. Ihvertfall på de fire første sangene er det fint lite som minner om country. Begge skivene nådde topplassen på den nederlandske albumlista.

Men bevares, det er fin musikk og skiva er som helhet mer enn bra nok til å finne en plass på min liste. "Dust of Oklahoma" er en av mine favoritter fra skiva:


Og her er hele plata:

https://open.spotify.com/album/0MrzIekTeEq7oYHD2RK6cE

torsdag 10. desember 2015

Musikkåret 2015 - 13. Lindi Ortega: "Faded Gloryville"



Det er faktisk bare ei uke siden jeg ble oppmerksom på canadiske Lindi Ortega. Retter en stor takk til min kompis i Sandnes, Kjelli, også det en musikkelsker av rang!

Jeg har hørt på de fire albumene hun har gitt ut siden 2011. "Little Red Boots" fra 2011 er rein country, men hun har via "Cigarettes & Truckstops" (2012) og "Tin Star" (2013) til årets "Faded Gloryville" bevegd seg mer i retning det jeg best kan kalle et gammelpopaktig preg. Det er country/americana-antydninger, bevares, men stilen er klart endra på disse fire årene.

Derfor når ikke Lindi helt opp til min topp 10 for 2015 med årets album, men som helhet er dette en veldig interessant artist. Fra tidligere har hun to album og to EP-er, de tre første var uavhengige utgivelser.

Men når det er sagt, det at årets utgivelse er med på lista mi viser at dette er ei skive som absolutt har sine gode sider.

"Ashes" er et av høydepunktene på skiva:

https://www.youtube.com/watch?v=jytWfa2Pacw

Og her er albumet i sin helhet:

https://open.spotify.com/album/3MA26TxxDzQunxGi4zcAiB

onsdag 9. desember 2015

Musikkåret 2015: 14. Chris Stapleton - "Traveller"



At en debuterende outlawartist vinner tre priser på Country Music Awards er egentlig for godt til å være sant, men det skjedde altså med 37-åringen Chris Stapleton i år. Årets mannlige artist, Årets nye artist og Årets album. Ikke nok med det, han er også nominert til fire Grammies, deriblant for Årets Album.

Dermed er det ingen novise vi snakker om, Stapleton har flere hits bak seg som låtskriver, men det var altså med "Traveller" han debuterte som soloartist. Og for en debut, han klarte også å nå toppen på Billboards albumliste, ikke bare den rene countrylista.

Når jeg hører på "Traveller" så er det mye bra, og hvis nå Stapleton får fortsette karrieren på egne premisser og ikke bli forma inn i Nashvilles glatte popcountry, så kan vi få mye å glede oss over i årene som kommer. For dette er stort sett et annet sound enn det som er gjengs i Nashville om dagen. Noen treige, nærmest trauste sanger med bare gitaren er det. Men det merkes en smerte i de sangene, en ekthet som savnes i mye av mainstreamcountryen.

Her er tittellåta "Traveller":


https://open.spotify.com/artist/4YLtscXsxbVgi031ovDDdh


tirsdag 8. desember 2015

Musikkåret 2015 15 Barna Howard - "Quite a Feelin'"


Musikkbloggprosjektet mitt har gått i en langvarig dvale, og jeg beklager virkelig det. Men nå når vi nærmer oss slutten på 2015 så fikk jeg lyst å sette opp en liste over de albumene som heva seg over snittet for meg i året som nå går for slutten. Jeg har valgt meg ut 15 album, og noen vil vel etterhvert si at det er litt slagside. Lista bærer mye preg av at jeg i min musikksmak stadig mer heller mot country/americana på den ene siden og melodiøs metal,gjerne med symfonisk tilsnitt og aller helst med kvinnelig vokal. Hva country angår distanserer jeg meg fra den glatte Nashvillecountryen, for meg er det den alternative delen av sjangeren som tiltaler meg, outlaw og mer røft og ekte.

Nok om det, her er første skiva ut:

15. Barna Howard - "Quite A Feelin¨"

 Det er bare et par uker siden jeg ble oppmerksom på amerikanske Barna Howard gjennom musikkbloggen.no, en ung singer/songwriter, men av den gamle sorten. Han blir beskrevet som Missouris reneste stemme og ga ut sitt selvtitulerte debutalbum i 2012. I år kom altså oppfølgeren og Howard har utvikla seg. Det er litt mindre melankoli, litt mer liv i musikken.

Ankepunktet er at flere av sangene fortoner seg nokså like. Det er umiskjennelig "60-talls folksound" over musikken, og det kan både være positivt og negativt. Men dette er en ung artist i utvikling, og jeg har han med på lista fordi jeg har troa på at her er det mye bra i vente. Høydepunktet på skiva er "Hands of Gloves", en usminka skildring av vold i nære relasjoner og hvor vanskelig det er å bryte ut.

https://open.spotify.com/album/2XQTHkm6IVLQBjyRpgILcE

Gi Barna Howard en lytt, som sagt, her er det rimelig sikkert mye bra i vente! Her er en video med tittelsporet, "Quite a Feelin'"