Tami Neilson er opprinnelig fra Canada, men har slått seg ned på New Zealand og har bygd seg opp en karriere som artist der. Hun har vunnet Årets countryalbum i New Zealand Music Awards fire ganger og har tre ganger blitt kåra til landets beste kvinnelige countryartist. Hun er nå ute med sitt 7. album og det er gjennom det jeg har blitt kjent med hennes musikk.
Og jeg vil kalle dette for 60-tallet møter 2020. Det er litt gammelpop, litt rockabilly, litt soul, litt country. Jeg hører inspirasjon fra så forskjellige artister som Patsy Cline og Shirley Bassey på ett og samme album. Ei skive som klokker inn på bare litt over 26 min., men med 10 låter med fin variasjon og jeg hører at dette er en sterk stemme.
Hey Bus Driver er en skikkelig humørpille:
Ten Tonne Truck er også herlig:
Jeg nevnte at Tami Neilson også henter inspirasjon fra Shirley Bassey. En artist fra en sjanger jeg ikke er så veldig stor fan av, men uansett en artist med en distinkt og sterk stemme. Og jeg må tilstå at de par første gangene jeg hørte på You Were Mine så syntes jeg den var så kjedelig at jeg ved 3. gangs lytt vurderte å skippe den. Heldigvis gjorde jeg det ikke og det gjorde at jeg klarte å åpne meg for at dette virkelig er en vokalprestasjon av høy klasse. Et bevis på at en aldri skal stole helt på et negativt førsteinntrykk, men prøve å gi slike låter en eller to sjanser til.
Den største favoritten min på denne skiva er 16 Miles of Chain, en sterk låt der Neilson også viser sine enorme vokalkvaliteter. Denne har gått inn på min liste over Årets låter:
Må til slutt ta med fyrrige Tell Me That You Love Me:
Da håper jeg at jeg har vist at Tami Neilson er en artist verdt å låne ørene sine til. For de resterende sangene er det også god klasse over, og jeg vil da spesielt anbefale følsomme Any Fool With A Heart og Sister Mavis. Det er i det hele tatt ei variert skive der Tami Neilson klarer å gjøre musikk som egentlig tilhører en svunnen tid moderne og aktuell også i 2020.
I dag kom den triste nyheten om at årets Eurovision Song Contest er avlyst. Personlig synes jeg dette var forhasta all den tid det burde vært mulig å latt hver enkelt artist opptre i et studio i sitt hjemland. Så kunne EBU satt noen rammer som utligna i størst mulig grad det ressursgapet som er mellom land med store ressurser til å lage show og de små med små ressurser. Og vi kunne hatt bare tlf. stemmer. Det hadde vært et unntaks-Eurovision i et unntaksår og noe folk kunne ha sett fram til i et ellers traurig år. Og kanskje skulle ikke vinneren vært pålagt å arrangere neste år gitt at viruset kan gjøre at verden ligger i dvale ei stund til slik at en ikke hadde kommet i gang tidsnok med planlegging. At Nederland, der en organisasjon er etablert kunne arrangert neste år samme hvem som vant i år. Men da hadde vi fått hatt konkurransen i år også, vi hadde fått kåra en vinner og det store publikum i Europa hadde fått årets låter å glede og ergre seg over.
Men nå har dette viruset tatt nok av min oppmerksomhet for ei stund. Jeg har latt det å skrive om ny musikk ligge i dvale fordi oppmerksomheten min har vært på viruset. Derfor har ei plate ligget på beddingen hos meg i to uker nå, etter anbefaling av en god musikkvenn i Sandnes som nå sitter i koronakarantene. Det dreier seg om Jonathan Wilson og "Dixie Blur". En amerikaner som var helt ukjent for meg og som kom med sitt 4. album nå tidlig i mars.
Jeg har ikke gått tilbake og hørt på hans tidligere katalog, det er denne plata her jeg forholder meg til og musikken på den. Og her er veldig mye bra i skjæringspunktet mellom country, americana, indie. I mange av låtene er det en steel som gir låtene et litt lengtende drag. Det er 14 låter og den første faller jeg litt ut av og plutselig er den over. Men derfra og ut er det så mye bra og den neste låten er en jeg sendte rett inn på "Årets låter"-spilleliste, nemlig 69 Corvette, en låt som tekstmessig har mange fasetter. Om å ha brakkesyke på et hotellrom, om en kul bil og budskap fra en far til et barn. Det er ihvertfall slik jeg tolker den.
Flesteparten av sangene er lavmælte og litt nedpå, og det på en god måte. Det er musikk som får meg til å koble ut alle inntrykkene denne viruskrisa gir. I natt var det det denne musikken som fikk meg til å slappe såpass av at jeg sovna og sov godt. NewHome er også en slik sang og igjen, en lengtende steel som jeg elsker og med et nydelig kor helt på tampen. En sang med flere taktskifter, likevel blir det en fin helhet ut av det:
So Alive er også en helt betagende sang, og her har jeg funnet en vakker liveframføring:
Sjøl om jeg ikke poster den må jeg nevne InHeaven Making Love som er en leken og morsom låt, både tekstmessig og musikalsk. En skikkelig feelgoodlåt. Enemies er en sang med litt mer trøkk i enn de fleste andre, litt nyere Springsteen over den synes jeg:
Wilson kan kunsten å variere og viser det bl. a. i heftige El CaminoReal:
Til slutt en god nedpålåt igjen, Golden Apples:
Det er et par låter som kan oppleves som litt stillestående, men i den store sammenhengen så er det småpirk. For dette er gjennomført behagelig og godt å høre på. Det er musikk for å takle den absurde tida vi lever i nå. Så jeg vil takke min kompis som tipsa meg om Jonathan Wilson, og jeg vil takke artisten sjøl for at han har laget ei skive full av musikk som jeg kan koble av til.
Siden jeg skrev sist har det eksplodert fullstendig med koronaviruset og de fleste land i Europa er i en unntakstilstand som bl. a. betyr at kultur- og musikklivet blør. I den sammenheng vil jeg anbefale sider som DigitalScenen på Facebook der norske artister har onlinekonserter og du kan sende et honorar på Vipps. Eller du kan bruke plug.dj, invitere venner og spille musikk sammen.
Eurovision Song Contest er noe av det minst viktige nå når enkeltmenneskers og hele nasjoners helse står på spill. Det diskuteres ulike måter å arrangere det på, som å kjøre det uten tilskuere, at hver enkelt artist opptrer på videolink fra sitt land osv. Jeg tror det blir noe sånt, for å arrangere det fullskala er en utopi slik situasjonen er nå.
Nok om det, la meg heller konsentrere meg om andre halvpart av de 40 låtene fra årets sesong av nasjonale utvelgelser som jeg vil ta med meg videre.
20. Katrina Dimanka - Heart Beats - Latvia
Dette er det kvinnelige innslaget fra gruppa Aarzeminieki som stilte med kultlåten Cake to Bake for Latvia i 2014. I år stilte hun i den latviske finalen med denne humørfylte, litt jazzinspirerte låten som etter hva jeg forstod kom på 2. plass.
19. Rita Pavone - Niente (Resilienza 74) - Italia
74 år gamle Rita Pavone stilte opp i San Remo for første gang på 48 år og rocka de fleste andre artistene av scena. Spesielt hennes andre opptreden med denne låten var helt rå og det til tross for at hun gikk på scena kl. 01:50 på natta! Jeg vedder på at hennes barnebarn er rimelig stolte og at de skryter av at "Bestemora mi er rocker, det er ikke din!" Hun ble bare nr. 17, men for meg var Rita Pavone et av de store høydepunktene i årets San Remo. 18. Erika Vikman - Cicciolina - Finland
Enda en låt som så absolutt skulle ha vunnet sin nasjonale uttaking. Erika Vikman var favoritt i Finland, men måtte bite i det sure eplet og ta til takke med 2. plassen. Synd, for dette er en deilig fengende humørlåt om den ungarskitalienske tidligere pornoskuespilleren og politikeren som også gjorde furore med å komme seg inn på Stortinget og blotte brystene på talerstolen i 1988.
17. Irene Grandi - Finalmente Io - Italia
Ei rockedame til fra Italia og jeg simpelthen elsker denne låten her! Som med Rita Pavone så er det så fylt med energi og driv at jeg blir helt solgt. Kom på 9. plass i San Remo.
16. Pinguini Tattici Nucleari - Ringo Starr - Italia
Dette bandet kom helt til Gullfinalen i San Remo og var altså med og kjempa om seieren helt inn. De måtte nøye seg med 3. plassen, men likefullt så er dette en aldeles herlig hyllest av Beatlestrommisen. Og en helt utsøkt video!
15. DIMMA - Almyrkvi - Island
Island kunne ha endt opp med å sende heavy metal til Eurovision og det hadde ikke vært meg imot, for DIMMA var de som utfordra Dadi og gjengen hans i Gullfinalen på sagaøya. Når de kom så langt var det synd de ikke vant, men uansett kjekt at de kom så langt som de gjorde. Og at de klarte å få inn en aldri så liten gitarsolo på sine tre tildelte minutter er jo også et pluss.
14. Cloudless - Drown Me Down - Ukraina
Vi fikk også rock i Ukraina og jeg synes Cloudless rett og slett hadde den beste låten der. Men dessverre stranda de i semifinalen og fikk ikke være med og kjempe om seieren.
13. Monika Marija - If I Leave - Litauen
Sjøl om jeg mener Litauen valgte rett vinner var det flere gode låter i deres utvelgelse. Denne med Monika Marija ble nr. 3 og jeg synes dette er en utsøkt poplåt som flørter med country på en aldeles sober måte.
12. Blasted - Rebellion - Portugal
Dette var låten som virkelig stod ut før uttakinga starta i Portugal og som mange internasjonale fans pekte på som den naturlige vinneren. Men til alles overraskelse stranda de i semifinalen sin og hvorfor de gjorde det er det mange som lurer på. Om det var fordi de var de eneste som sang på engelsk, eller var det som ihvertfall enkelte portugisere mente, at de kløna det til med en dårlig framføring. Døm sjøl, men jeg mener ihvertfall at dette er en unik låt som hadde skilt seg ut i Eurovision.
11. SamSara - For You - Danmark
I Danmark var fem låter direktekvalifiserte til finalen. Så ble ni låter fordelt på tre geografiske semifinaler med nettavstemning. De tre vinnerne pluss to wildcards kom til finalen. SamSara og Kenny Duerlund fikk klart mest oppslutning i sin semifinale og det ble seier til Duerlund. SamSara hadde hvis jeg ikke husker helt feil størst prosentvis oppslutning av de som ble nr. 2, men ble ikke funnet verdig en finaleplass. Uforståelig etter mitt skjønn, for dette er en aldeles nydelig låt.
10. We All Poop - All ThatBlood (Positive Song Actually) - Tsjekkia
I Tsjekkia var det nettavstemning for å kåre vinneren. Av flere bra låter var det denne her med et klart vegansk budskap som stod mest ut for meg. En tankevekkende video der inspirasjon bl. a. er henta fra Manic Street Preachers ikoniske video til If You Tolerate This (ansiktene uten øyne). En av mange låter som ikke nådde opp i årets nasjonale utvelgelser som hadde gjort furore hvis de hadde kvalifisert seg til Rotterdam og alt hadde gått som normalt der.
9. Bad Habits - Sail With You - Latvia
Av 26 artister/låter som møtte til audition i Latvia ble ni valgt ut til finalen av en intern jury. Jeg ble positivt overraska over at Bad Habits var blant de ni. Dette er en flott låt i Mumford & Sons-landskapet og jeg elsker den raspende stemma til vokalisten. Og en tekst til ettertanke om å ta vare på de som har dytta deg fram og heia på deg her i livet og å forbigå i stillhet de som har tråkka deg på tærne.
8. Revals - Kirjutan Romaani - Estland
Blant flere bra låter i Estland var det denne som skilte seg mest ut for meg. Hadde ikke venta meg vaskekte countryrock fra Baltikum, men det var det altså Revals stilte med. De kom dessverre ikke til finalen, men dette er en gladlåt som jeg tar med meg videre.
7. Sonja Aldén -Sluta Aldrig Gå -Sverige
Som jeg har nevnt før var det trange kår for svenskspråklige sanger i MF, så også denne. Men det Sonja Aldén åpner sangen med, de første verselinjene før hun går på refrenget, det er det som skjedde i livet mitt for tre år siden og som har fulgt meg etterpå og som vil følge meg livet ut. Jeg knakk sammen i tårer første gangen jeg hørte skikkelig på teksten. Det var som Sonja Aldén sang direkte til meg.
6. The Roop - On Fire - Litauen
Så har vi vinneren i Litauen. En innovativ og moderne poplåt med en dans som har gått som en farsott over Europa. Det er denne låten som helt siden den litauiske finalen har toppa rangeringa i appen My Eurovision Scoreboard og er en av de aller største favorittene til å vinne hvis årets ESC blir noe av.
5. Anna Bergendahl - Kingdom Come - Sverige
Min største favoritt i årets Melodifestivalen. En fengende og råsterk låt som legestudenten Anna Bergendahl hadde fortjent å vinne med. Men det ble 3. plass til slutt. Anna Bergendahl fikk dermed ikke sjansen til å revansjere at hun er den eneste svenske artisten som har stranda i semifinalen i ESC (i 2010). Synd, for jeg elsker denne låten.
4. Iva - Oculis Videre - Island
Jeg må si at jeg ble sjokka over at Iva ikke kom til Gullfinalen i den islandske finalen. Dette er bare så komplett nydelig at jeg kan ikke få sagt det. Hun holder seg akkurat på det nivået som gjør at det blir ekstremt vakkert, og dette hadde blitt helt episk i ESC. Det er jeg sikker på. Dessuten er Iva halvt nederlandsk, så nederlenderne hadde trykt henne til sitt bryst.
3. Ulrikke Brandstorp - Attention - Norge
Norge er et av to land jeg mener valgte rett vinner. Først syntes jeg det tok tid før det tok av, men nå har jeg lært meg å sette pris på sangen fra A til Å. Og når Ulrikke går opp er det ren gåsehud. Den klart beste balladen i årets felt, og blir ESC noe av har jeg ståltro på en solid plassering.
2. Madara - Maras Zeme - Latvia
Et av mange sjokk fra årets sesong var at den interne juryen i Latvia ikke sendte Madara til deres finale med denne aldeles himmelsk vakre folkemusikksangen fra cellisten og sangeren Madara. Jeg er sikker på at hun hadde rørt mange hjerter i Europa hadde hun blitt valgt ut til Eurovision. Mitt musikalske hjerte gråter over at Madara, som var i den latviske finalen for to år siden, ikke kom lengre i år.
1. Achille Lauro - Me Ne Frego - Italia
Min vinner i årets Eurovisionsesong er fenomenet og rebellen Achille Lauro. Me Ne Frego betyr "Jeg bryr meg ikke" og er i Italia et kjent slagord fra fascisttida og derfor reagerte mange negativt på denne låten og tittelen i Italia. Det virker som det var et besvisst valg av Achille Lauro og jeg antar at meningen hans med det er å ta tilbake det uttrykket og sette det i den settingen det skal være. Her om det å være den en vil være alltid, å ikke bry seg om samfunnets A4-konvensjoner om hvordan en bør framstå. Og Achille Lauro kjørte linja fullt ut med å kle seg opp som forskjellige historiske personer i sine framføringer. Som finalekvelden da han var dronning Elizabeth I og jeg stod bare på stuegolvet og rådigga mens gåsehuden jog gjennom kroppen. Eller klassikerkvelden da artistene skulle ta en låt fra San Remohistorien og han kledde seg som David Bowie/Ziggy Stardust og fikk med seg artisten Annamaria i en kvinnefrigjøringslåt fra begynnelsen på 90-tallet signert ikonet Mia Martini. Finalekvelden var også TV-seerne med og stemte og de fikk Achille Lauro opp fra 11. til 8. plass.
Dette er en artist jeg kommer til å følge i tida som kommer. En aldeles rå artist. Punktum!
De siste dagene har vært surrealistiske. Jeg har prøvd å høre på ny musikk, men ikke klart å konsentrere meg. Nå håper jeg at nå når dette har roet seg og de rammene vi har for våre liv nå blir hverdagen i kortere eller lengre tid så kan jeg få såpass ro over meg sjøl at jeg også kan kose meg med ny musikk og skrive om det her på bloggen.
I mellomtida, støtt dine favorittartister! Hør på de, sjekk ut om de har onlinekonserter og jeg vil si mest av alt: Støtt våre norske artister og deres crew som nå går gjennom ekstremt tøffe tider der inntektene har forsvunnet helt. Ikke be om refusjon av billetter til konserter som går fløyten, artistene og festivalene trenger de pengene mer enn noen gang! Vi skal også ha et kulturliv når denne krisa er over. Og da tror jeg kulturopplevelser vil bli viktigere enn før!
Koronaviruset gjør nok sitt til at årets ESC blir annerledes enn tidligere. Hvordan det blir er ennå i det blå, men med videre virusspredning blir det nok umulig å arrangere konkurransen slik vi er vant til. Men jeg regner med at EBU og deltakerlandene jobber med alternative løsninger, så en vinner får vi nok i år også. I det hele tatt er verden nå inne i en krisesituasjon ihvertfall jeg ikke har opplevd maken til i mitt snart 57-årige liv og da må man bare finne alternative løsninger. Liv og helse er tross alt viktigst.
I den sammenheng blir musikk faktisk viktigere enn noensinne. Det å kunne trekke seg tilbake fra alle inntrykkene og nyhetene om viruset som bombarderer oss blir helt nødvendig skal vi i det hele tatt klare å komme oss gjennom dagene og være en styrke for de vi er glad i.
Jeg har derfor laga ei liste over 40 låter jeg elsker fra denne Eurovisionsesongen. Fra nasjonale utvelgelser. Jeg har ikke brydd meg med de landene som velger internt og deres låter. Og på denne lista er bare to låter som er klare for ESC, rett og slett fordi at i år har Europa med disse to unntakene valgt feil, etter min smak vel og merke. For her vil mange være dundrende uenig med meg, og det er helt greit, slik skal det være.
Dette er subjektivt, men dette er låter som jeg tar med meg videre i livet fra denne 2020-sesongen.
40. Elvana Gjeta - Me Tana - Albania
Dette er låten de fleste mener burde vunnet i Albania. Alle fire i den internasjonale juryen med vår egen ESC-boss Jon Ola Sand hadde den på 1. plass. Men de ble trumfa av de lokale jurymedlemmene. En herlig sang med sterkt etnisk preg.
39. Francesco Gabbani - Viceversa - Italia
Francesco Gabbani var storfavoritt med Occidentali's Karma i ESC 2017, men måtte nøye seg med en skuffende 6. plass. I år var tida inne for revansje, men den godeste Gabbani måtte nøye seg med 2. plassen i San Remo med denne humørpilla her.
38. Michele Zarrillo - Nell' estasi o nell fango - Italia
Steve Martins italienske dobbeltgjenger Michele Zarrillo ble bare nr. 18 av 23 i San Remo med denne fengende saken her. Men dette var en låt jeg helt umiddelbart likte og beit meg merke i.
37. Lake Malawi - Lucy - Polen
Lake Malawi representerte sitt hjemland Tsjekkia ifjor, men stilte i år i Polen siden vokalist Albert Cerny er født og oppvokst tett ved grensa til Polen. Dette er en fengende poplåt som jeg faktisk liker bedre enn fjorårets Friendof a Friend, men de måtte i Polen se seg slått av en av årets (altfor) mange ballader. Denne Lucy var forøvrig en av de tre programvertene for ESC i Tel Aviv ifjor.
36. Gena - Sqiponja E Lire - Albania
Det var flere spenstige rockelåter i Festivali i Kenges i Albania før jul og dette er en av de. Med litt etnisk preg. Hvor den havna hen på resultatlista vet jeg ikke, men uansett mer enn fin nok til å bli verdig en plass på denne lista. 35. Egert Milder - Georgia (On MyMind) - Estland
Det var også flere gode låter i Eesti Laul og etterhvert fikk jeg sansen for Egert Milders hyllest til landet Georgia, som han skrev etter å ha bodd der i tre år. Synes også at han leverte et skikkelig kult sceneshow i den estiske finalen.
34. Jordan-Ravi - PushingStars - Australia
Jeg har det med å like de som ender sist i den australske finalen. Det skjedde både ifjor med Ella Hooper og i år med Jordan-Ravi. En lettbeint poplåt, javel, men den fenga meg og fortjente derfor en plass på lista.
33. Didrik & Emil Solli-Tangen - Out of Air - Norge
Dette er sangen som kickstarta MGP for meg i år, for da den ble presentert som en av de forhåndskvalifiserte fenga den meg umiddelbart. Fengende med hooks som jeg elsker og to store stemmer.
32. Kristin Husøy - Pray For Me - Norge
Jeg synes det var helt fortjent at Kristin Husøy kom til Gullfinalen i MGP med denne kule, litt laidbacke låten. En rå stemme og så stilsikkert framført. Denne 18-åringen fra Trondheim er jeg sikker på at vi får høre mye av framover. 31. Piero Pelu - Gigante - Italia
Tilbake til San Remo og det som jeg fikk inntrykk av er en rebell i italiensk musikk. Under et par av framføringene av låten i San Remo hadde Piero Pelu skrevet inn noen budskap på sixpacken og jeg skulle likt og visst hva det var. Uansett en fengende og deilig rockelåt, og de var det heldigvis en del av i San Remo i år.
30. Jaguar Jonze - RabbitHole - Australia
Det tok ei stund før jeg oppdaga denne her, men inn mot den australske finalen ble den min favoritt der. Rocka med et tydelig indiepreg, og den falt også i smak Down Under da det var denne som kjempa med Montaigne om seieren.
29. Jenny Jenssen - Mr. Hello - Norge
Jeg hadde ikke i min villeste fantasi sett for meg at Jenny Jenssen skulle stille i MGP med ren og skjær tradjazz, men dette er en gladlåt og en humørpille som jeg digger. Med det formatet MGP hadde i år var en slik låt absolutt på sin plass.
28. Sie Gubba - Kjære Du - Norge
Som en som er glad i countryrock var det kjekt å se Sie Gubba tilbake i MGP-manesjen. Dette er en typisk fengende låt for de og de fikk en velfortjent finaleplass i den trønderske delfinalen.
27. Rokas Povilius - Vilnius Calling - Litauen
Litauen er et av to land jeg mente valgte rett i år, men det var
likefullt et par andre låter i deres uttaking som jeg også likte veldig
godt. Denne er litt indie og litt uvanlig i ESC-sammenheng. Den stranda i
semifinalen, men likefullt en kul låt.
26. Bane Mojicevic - Cvet Sa Prokletija - Serbia
Serbia gikk for lettbeint pinuppop i år når de istedet kunne valgt denne
klassiske og nydelige Balkanballaden. Kom dessverre på nedre halvdel i
finalen, men vant mitt hjerte.
25. Jakob Karlberg - Om Du Tror Att Jag Saknar Dig - Sverige
Det var ikke lett for svenskspråklige låter i Melodifestivalen i år, bare én kom til finalen, via Andra Chansen. Jakob Karlberg stranda i den siste semifinalen, men likefullt synes jeg denne her var skikkelig fin.
24. Nanne Grönvall - Carpool Karaoke - Sverige
Takket være Nanne Grönvall vet jeg nå hva carpool karaoke er for noe og hvem James Corden er...... Sjukt fengende låt som sammen med Jakob Karlberg endte på de to siste plassene i den siste semifinalen. Men fy flate, jeg rådigger denne humørbomba her!
23. Victor Crone - Troubled Waters - Sverige
Victor Crone representerte Estland ifjor men stilte opp i uttakinga i sitt hjemland i Sverige i år. Kom til finalen, men endte der helt i bunnen. Likefullt en fengende og fin låt verdig en plass på min liste.
22. Maja Og De SarteSjæle - Den Eneste Goth I Vejle- Danmark
Min favoritt i den danske finalen som gikk for tom sal sist lørdag. Handler om to søsken som er skilsmissebarn. Faktisk en gåsehudlåt for meg og når de synger om The Smiths og The Cure må det jo bare bli bra!
Jeg fikk øynene opp for Synne Valtri i fjorårets Eesti Laul og heldigvis stilte hun opp i år også, og igjen med en låt som jeg likte særs godt. Sammen med gutta i Väliharf stilte hun med en fengende låt som gikk rett hjem hos meg.
De 20 resterende låtene kommer jeg med i et senere innlegg.
Lauren Mascitti var totalt ukjent for meg inntil jeg her om dagen leste det engelske magasinet Country Music People sin anmeldelse av hennes 4. album, som kom ut nå på nyåret. En artist som har italienske aner. Ingen av låtene hennes har over 1000 avspillinger på Spotify, så veldig kjent er hun ikke.
Men det er ofte her, bl. a. ukjente artister som går langt under mainstreamradaren at jeg ofte finner gull. Så også her, for dette er et countryalbum som jeg simpelthen elsker. Jeg digger absolutt alle 13 låtene og da skjønner en at det blir vanskelig å velge ut smakebiter. Men jeg starter med åpningssporet All the Words He Never Said, med en utsøkt tekst. Handler om å gi seg over til den en elsker sjøl om en ser at følelsene ikke er helt gjensidige, men i håp om at det skal endre seg. Og så blir det ikke som man håper..... Denne gikk rett inn på lista mi over Årets låter 2020.
Tittellåta er også aldeles nydelig, og Mascitti har også en eminent Rodney Crowellcover i Lovin' AllNight, en skikkelig humørpille. I Wanna Show You My Town er også herlig, om det å vise sin kjære stedet en kommer fra, vise han hva som forma henne til å bli den hun er:
Det er så utrolig deilig å høre ei plate med bare musikk som jeg liker, der jeg ikke har noe som helst å utsette på. For Lauren Mascitti har alt, hun har stemma, hun har musikaliteten, hun har prima musikere rundt seg (bl. a. bluegrassikonet Ricky Skaggs) og det er fengende melodier med vakre harmonier. Og så har det hele en aura av ekthet over seg som jeg bare elsker. Her er en liveopptreden av Ready For the Sun to Shine med Mascittis forlovede Shawn Camp. Med på kjøpet en John Prinecover, Donald and Lydia:
Apropos de fine harmoniene, her er Hello Sad Eyes:
Jeg hører at Lauren Mascitti har sine røtter i den klassiske countryen samtidig som hun har et moderne lydbilde. God musikk er rett nok tidløs, men det er likevel kjekt å høre en artist som både klarer å ta vare på røttene samtidig som musikken høres moderne ut.
Til slutt vil jeg trekke fram sobre Love Grown Cold, som går i en litt roligere takt enn de fleste andre sangene, men som er like vakker å høre på:
Dette er rett og slett det albumet som har gjort meg mest glad i år. Jeg har ikke anna enn godord å si og jeg regner faktisk med at det vil komme høyt på min liste over Årets album for i år, sjøl om vi bare skriver begynnelsen av mars.
Er du glad i god, melodiøs country må du bare låne ørene til Lauren Mascitti, punktum!
Duoen Darling West, ekteparet Mari og Tor Egil Kreken er noe av det beste vi har innen country og americana i Norge i dag. Jeg var så heldig å oppleve de live på Interstate-19 festivalen på Vulkan i Oslo i januar ifjor, og det var da jeg falt skikkelig for de. Tidligere hadde jeg registrert de med noen fine låter, men denne konserten gjorde at jeg fikk et mye bedre innblikk i musikken deres.
Besetningsmessig har de med seg Christer Slaaen og Thomas Gallatin og de har bl. a. turnert mye i USA det siste året. Jeg følger de på Instagram og fikk gjennom det et godt inntrykk av den fine mottakelsen de fikk der borte.
Nytt album, det fjerde i rekken kom for en liten måned siden og jeg synes det er helstøpt og bra. Her er fengende låter og her er litt mer nedpå sanger, noe som blir en fin mix. Åpningssporet Hey There synes jeg er en sober og fin kjærlighetssang. Her en akustisk liveversjon:
Make It Last er også en behagelig godlåt. Her fra en innspilling i Sierra Nevada, USA:
Låten jeg er blitt mest glad i på skiva er True Friends. Elsker hvordan den er bygd opp, elsker harmoniene i den og elsker den fine teksten med den viktige understrekinga av at ekte venner er de som blir sjøl om det stormer rundt en. En låt som jeg har lagt inn på min spilleliste over Årets låter 2020.
Et anna høydepunkt er Hold on, med en video spilt inn utendørs med fullt band som jeg anbefaler å lete opp. For jeg vil avslutte med sistesporet When Mountains Fall som er annerledes musikalsk, men med en tekst som jeg så altfor godt kan kjenne meg igjen i etter å ha vært en del av et hjem som mista sitt yngste barn:
Alt i alt så er dette et album til å bli glad i, og som er et nytt bevis på den svært høye kvaliteten vi har innafor country og americana i Norge om dagen.
