søndag 29. september 2013

Grønneberg


Fredag fikk jeg i posten albumet "I Skyggen Av En Engel" med Magnus Grønneberg fra CC Cowboys og dattera Hanna-Marie. Og la det ikke være noen tvil: Dette er noe av det flotteste jeg har hørt på norsk på lenge, jeg har ikke blitt slått slik i bakken av et album siden Hjerterknekts "Lang Natts Ferd Mot Dag" for et par år siden. Dette er så gjennomført vakkert, det er ikke et dødpunkt på denne skiva, en klokkeklar sekser skulle jeg ha trilla terning.

Magnus Grønneberg har en stemme som er svevende og drømmende, han er rimelig unik sånn sett blant norske artister. Og det er en sangstil som jeg liker. Når vi også får dattera Hamma-Marie med en så utsøkt vakker sangstemme iblanda med musikk som virkelig går til hjertet på meg, da blir det en musikalsk reise jeg aldri kommer til å bli lei av.

Dessverre er ikke sangen som jeg har forelska meg mest i, "Inn Som En Vind" å finne på YouTube. Den treffer meg tekstmessig så rett i hjertet av helt private årsaker, men musikken er i tillegg så betagende at jeg blir helt satt ut. Kan ikke beskrives.

Har funnet fem andre sanger fra skiva på YouTube og tar de likegodt med alle ihop.

Singelen "Himmelseng" går nå på radio:


"Holder Du Ut Med Meg":


"Ingenmannsland":


"Spurv På En Snor", Leonard Cohens "Bird On A Wire", en av to coverlåter:


"Natt & Lyse Dag":


LØP OG KJØP!!!!!!

Anmeldelse fra Dagbladet

fredag 27. september 2013

Lynni Treekrem



Fotograf ukjent.


Lynni Treekrem, dette sydlanske musikalske fyrverkeriet fra Kristiansund som på 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet begeistra oss med sin likefremme, og ja, sydlandske stil. Sjølsagt fant jeg hennes samling "I Manesjen 1990-2003" i en platebutikk i hjembyen hennes i sommer, og da måtte jeg bare ha den.

Lynni er en rimelig unorsk artist med sitt sydlanske drag over mye av musikken og sitt temperament som hun viser både i musikk og tekster, Det er ikke noe tull med Lynni, hun tør å være den hun er og ser ut til å bry seg lite om hva folk mener om det. Slike mennesker og artister beundrer jeg, som er kompromissløse i forhold til sin stil og måte å være på.

Her er en artig versjon av Lynnis største hit "Mexico", med "sambygdingene" Frode Alnæs og Elg:

http://www.youtube.com/watch?v=icG3PbJlwqU

Nydelige "Engler I Sneen" med Jonas Fjeld:


"Veit Et Sted":


"Flo I Hjertet":


"Nystekte Wienerbrød" med Åge Aleksandersen:


"Kofferten Pakka":


"Ka Farsken":



Hadde vært kjekt om Lynni gjorde et platecomeback, for jeg rådigger mange av sangene hennes.

torsdag 26. september 2013

Keith Urban - Fuse


Jeg kom inn på Keith Urban da jeg for et par dager skrev om John Fogertys "Wrote A Song For Everyone"-album. Og siden jeg for noen dager siden fikk Urbans nyeste album "Fuse" i postkassa er tida rett for å skrive litt om den.

Jevnt over er dette et meget bra album. Urban viser at han er flere hestehoder foran de mange mannlige, det jeg vil kalle, powercountryartistene. Slike er det tolv av på dusinet og har du hørt en av de har du egentlig hørt alle. Da er det noe anna med Urban som varierer mye i musikken sin, han har de gode melodiene, han er en eminent gitarist og han har en følsom og god sangstemme.

Er det noe jeg har å innvende mot "Fuse" så er det at Urban på et par sanger ramler litt ned på nivået til den gemene hop av mannlige powercountryartister med et par sanger som står og stamper uten å ta helt av. Og jeg skulle gjerne hatt mer av hans briljante gitarspill, han burde ha utfolda seg mer, slik som jeg har hørt han før.

Men bevares, her er det mange gode låter. Urban er med som låtskriver på enkelte sanger, men han har også med seg et knippe meget anerkjente låtskrivere. Og jammen er ikke de norske Stargategutta med også, som to av hele sju mann som står bak "Shame". Og det er likesågodt den jeg åpner med:


"Somewhere In My Car":


"Even The Stars Fall 4 You":


"She's My 11":


Til slutt tar jeg med "Cop Car", ikke fordi det er den beste melodien på albumet, men rett og slett fordi storyen i sangen er original og meget god:


Dette er nok ikke et album som kommer for salg i Norge, så det må kjøpes digitalt eller for oss etterhvert hardcore musikkelskere som må ha det fysiske albumet i hylla å bestille via nettbutikker som f. eks. Amazon. Uansett så er det et album som jeg trygt kan anbefale.

onsdag 25. september 2013

Katie Melua - Ketevan


Som trofaste lesere vil hsuke så har jeg alle platene til Katie Melua. Så da hun kom med et nytt album nå så måtte jeg få tak i det. Tittelen er "Ketevan" som er hennes navn på georgisk, altså fra hennes opprinnelige hjemland. Ved første, litt overfladiske lytt så fortonte albumet seg litt kjedelig. Men da jeg tok meg tid til å lytte fant jeg at her var det flere perler i god Katie Meluaånd. For å være nøyaktig så er det sju av sangene som jeg liker meget godt, mens det er fire sanger som fortoner seg litt kjedelige i mine ører.

Meluas stemme er som alltid fløyelsmyk og hun går ikke over så mange oktaver som f. eks. sitt store forbilde Eva Cassidy. Men det er musikk og sanger til å slappe av og roe ned til. I utgangspunktet vanskelig å velge vekk noen av de sju sangene jeg liker, men skiva er såpass ny at bare to av de er å finne på YouTu\be foreløbig.

Av de er den jeg liker best, "Mad, Mad Men" som handler om at det er de gale mennene og de crazy/ville kvinnene som bringer verden framover, eksemplifisert i sangen ved Oscar Wilde og Jeanne d'Arc, er den mest livate sangen. De andre sangene er "Sailing Ships From Heaven", "Shiver And Shake", "Where Does The Ocean Go?" og "Idiot School".

"The Love I'm Frightened Of":


"I Will Be There":

Alt i alt et bra album dette!


tirsdag 24. september 2013

John Fogerty - Wrote A Song For Everyone


John Fogerty har jeg skrevet om før her på bloggen. Da han tidligere i år kom med albumet "Wrote A Song For Everyone", der han på 12 av 14 sanger tok med andre artister fikk han nærmest totalslakt i VG. Nå tror jeg ikke det bryr Fogerty noe særlig, men jeg bestemte meg for å blåse en lang marsj i den slakten og jeg kjøpte skiva.

Noe av grunnen til slakten i VG er at anmelderen sammenligner denne skiva med det Fogerty har gjort før, hans eller Creedence sine orginialversjoner. Det mener jeg blir helt feil. For meg er det den musikken som blir presentert på plata som interesserer, ikke hvordan versjonene er i forhold til hvordan artisten har levert de før. Dessuten bet jeg meg merke i at anmelderen var rimelig nedlatende overfor de artistene som Fogerty hadde tatt med seg, og da spesielt Keith Urban, som nærmest ble framstilt som en nobody. Det er Urban definitivt ikke! Han og Brad Paisley er i mine ører countryens største gitarister i dag. I tillegg har Urban slett ikke noen dårlig sangstemme.

I det hele tatt synes jeg det er morsomt at Fogerty inviterer andre artister til å sette sine personlige preg på hans sanger. Noe som ikke minst merkes på sangen Keith Urban er med på, "Almost Saturday Night". Fra introen er det umiskjennelig Urban, og det er et kvalitetsstempel! (Jeg kommer tilbake til Urban om ikke lenge, da jeg nettopp har skaffet meg hans nye, utmerkede album "Fuse").


På tittelsporet er Miranda Lambert med, en countryartist med en distinkt og flott stemme. Tom Morello er også med her, og her er det nydelig gitarspell!


"Hot Rod Heart" med Brad Paisley:


"Fortunate Son" med Foo Fighters, er ikke overraskende platas mest rocka låt:


Til slutt en av de to sangene Fogerty er alene om, "Mystic Highway":


Dette er ei plate som beviser at en ikke skal ta for god fisk det plateanmelderne lirer av seg. Magefølelsen sa at dette var musikk jeg kom til å like og jeg er glad jeg stolte på den. Skiva anbefales herved!

Gjengir den langt mer balanserte anmeldelsen til The New Yorker, som bl. a. gir Keith Urban den anerkjennelsen han fortjener!

lørdag 21. september 2013

Emmelie de Forest


Bilde fra universalmusic.no

Da frelsessoldatene fra Sveits ble slått ut i semiefinalen ble Danmark og "Only Teardrops" med Emmelie de Forest min store favoritt til å vinne Eurovision i år. Og for en gangs skyld vant favoritten min, det er ikke alltid det skjer for å si det sånn...... En fin og nynnbar sang som jeg likte rent umiddelbart. Dessuten har Emmelie ei særegen og bra stemme.

Men det skal sies at når rulleteksten går så er jeg ferdig med Eurovision til det starter opp igjen her til lands på nyåret. Så "Only Teardrops" hørte jeg ikke igjen før jeg fant Emmelies debut-CD med samme tittel på Coop Xtra i Førde nå i august. Og av de 12 låtene er "Only Teardrops" tre av de, en overture, den ordinære versjonen og en symfonisk versjon som avslutning.

Heldigvis så er det mye bra også i de andre sangene. Jeg likte den faktisk bedre ved andre lytt enn første gang og kan nå si at dette er et album jeg liker meget godt. Mye pga. at Emmelie har ei meget god stemme, samt at låtmaterialet er bra.

Her er noen smakebiter og jeg begynner med "Hunter & Prey":


"Change":


"Running In My Sleep":


Til slutt må sjølsagt "Only Teardrops" med, her den offisielle videoen:





fredag 20. september 2013

Eagles - The Very Best Of


Jeg har omtalt Eagles før, da rundt deres seneste album "Long Road Out Of Eden". Her om dagen kom jeg over deres "Very Best Of"-album på en Narvesenkiosk i Førde. Og der er det sjølsagt mye bra. Jeg ønsker her å rette fokus mot noen av de sangene som ikke spilles så mye, men som likevel er meget gode.

Først ute er "Lyin' Eyes":

http://www.youtube.com/watch?v=5-NlR54PqLw

"Peaceful Easy Feeling":


"James Dean", om skuespilleren som også er et ikon for meg:


 "The Long Run":


Men sjølsagt må noen av de riktig store klassikerne også med, som "Tequila Sunrise":


 "Desperado":


Og til slutt må "Hotel California" med:



torsdag 19. september 2013

John Denver



Bildet er henta fra  http://foglobe.com/john-denver.html


John Denver ruver i amerikansk musikkhistorie. 12 gull og fire platinumplater ble han til del og mange hits, både på countrylistemne og den ordinære Billboardlista. Mange av hans sanger er blitt klassikere og mange har trykt hans milde stemme til sitt bryst.

Jeg kjøpte hans "Essential"-album i sommer for å bli bedre kjent med musikken til John Denver. Denver var vel det en kan kalle en "feelgood"-artist, han var aldri den som provoserte med musikken sin og tekstene sine. Derfor kan noen av sangene hans i mine ører bli vel pregløse, men bevares, at han kunne å lage sanger og kunne å framføre dem på en god måte er heva over tvil. Og samfunnsengasjert var han, som f. eks. innen miljøvern, mot sensur av musikktekster og i veldedig arbeid for vanskeligstilte.

Midten på 70-tallet var gode tider for Denver. I 1974 og -75 hadde han fire nr. 1-hits på Billboards singelliste. Tre av hans album på 70-tallet gikk til topps på albumlista.

John Denver var en lidenskapelig flyver og det var ombord i sitt eget fly han styrtet og omkom 12. oktober 1997, 53 år gammel.

Fra "Essential"-albumet har jeg henta en del av John Denvers klassiske hits:

"Country Roads, Take Me Home":


"Annies Song":


"Wild Montana Skies" med Emmylou Harris:


"Leaving On A Jet Plane":


"Rocky Mountain High":


"Fly Away":


torsdag 12. september 2013

Hege Øversveen


Bilde fra hegeoversveen.com

Da Hege Øversveen tidligere i år ga ut sitt debutalbum "You Don't Know Me" skrev VG at hun var velkommen for de som synes Ida Jenshus er blitt for "kunstnerisk". Dette provoserte meg kraftig og VG er da også alene om dette synet. Ida vant sin 3. Spellemann av tre mulige for sitt siste album og NRK's musikkredaksjon utropte det til et av de ti viktigste norske plateutgivelsene ifjor. Som artist må hun få lov til å utvikle seg og besøke andre sjangre enn country. Det har ikke VG, men resten av musikk-Norge forstått.

Så over til Hege Øversveen for for meg er det ikke noe enten eller her. Jeg sier ja takk til både Hege og Ida. Øversveen har levert et meget fengende og flott album. Det begynner med et par rolige låter og avslutningssporet er også av den rolige sorten. Resten er fengende og sprudlende country, og det er ei plate jeg absolutt anbefaler!

3 sanger fra albumet er å finne på YouTube, først ut er "Where Did I Go Wrong?":


"Honey, I Can't Live A Lie":


Avslutningssporet "Rainy Days":


Jeg håper og tror at Hege Øversveen er en artist vi kommer til å høre mye fra i årene som kommer.

onsdag 11. september 2013

Fleetwood Mac



Bilde fra: starling.rinet.ru/music/fmac.htm


Fleetwood Mac er et av verdens mest suksessrike band som iflg. Wikipdia har solgt godt over 100 millioner album. Deres album "Dreams" fra 1977 er det 4. mest solgte albumet noensinne og var 31 strake uker som nr. 1 på Billboards albumliste.

Det engelsk/amerikanske bandet ble danna i London i 1967 og har hatt varierende besetning opp gjennom årene. Trommis Mick Fleetwood er den eneste igjen fra orginalbesetninga. Framtredende medlemmer ellers har vært Stevie Nicks,John McVie, Christine McVie og Lindsey Buckingham. Deres mest suksessrike perioder var på slutten av 60-tallet under oppsvinget av britisk blues og fra 1975 til 1987 da de bl. a. hadde kjempesuksessen med "Dreams".

Så da jeg forleden fant deres "Greatest Hits" på Clas Ohlsson (!) så kjøpte jeg den. Det er jevnt bra popmusikk på alle måter, og den låta jeg forbinder mest med de er "Don't Stop", en sang jeg husker godt fra ungdomstida mi:


Her er noen andre sanger fra "Greatest Hits"-samlinga:

"Gypsy":


"As Long As You Follow":


"Sara":


"Seven Wonders":


"No Questions Asked":


søndag 8. september 2013

Enya


Bilde henta fra videokeman.com

Vakkert er ordet som først renner meg i hu når jeg tenker på Enyas musikk. Det er musikk som du kan drømme deg bort til, finne ro i sinnet og virkelig slappe helt av til. Det er både storslått og lavmælt til enhver tid og den nydelige stemmen som på en måte ligger og duver over musikken.

Enya heter egentlig Eithe Ni Bhraonáin på irsk, eller Enya Brennan på engelsk. Hennes musikk er egentlig et prosjekt bestående av tre medlemmer. Enya sjøl som skriver musikken og spiller det meste av instrumentene, Nicky Ryan som produserer musikken og Roma Ryan som skriver tekstene, unntatt på irsk, de tar Enya sjøl seg av.

Jeg ble oppmerksom på Enya i 1988 da hun kom med sitt andre album "Watermark" som jeg kjøpte på kassett. Siden kjøpte jeg ikke noen av hennes album, jeg syntes kanskje musikken ble vel ensformig, at det ble mye likt. Men da jeg ifjor fant 2008-albumet "And The Winter Came" hos mine foreldre fikk jeg det inn på iPoden og koste meg med det. Da jeg så i sommer fant "The Very Best of Enya" på ei platesjappe i Kristiansund kjøpte jeg den og jeg skjønte fort at musikken var mer variert enn hva jeg huska den som. Jeg oppdaga egentlig Enya på nytt, dette er virkelig behagelig musikk.

Enya har funnet sin helt spesielle og personlige musikkstil i en blanding av irsk, synth, symfonisk og folkemusikk og en stemme med et litt mystisk preg. Høres litt fjern ut på en måte, men duver samtidig vakkert over musikken. Du kan med en gang høre at det er henne når musikken starter.

Enya har vunnet fire Grammies. Iflg. Wikipedia har hun solgt over 75 million album på verdensbasis, noe som gjør henne til en av verdens mestselgende artister. Det sier mye om hvilken appell hennes musikk har og at hun har funnet en nerve i musikken sin som mennesker verden over har falt for

"Orinoco Flow" var på "Watermark" og er den store sangen fra det albumet, en sjølfølge på albumet jeg kjøpte i sommer:


"Trains And Winter Rains":


"My! My! Time Flies!"

 

"Fallen Embers":


"Wild Child":



"One By One":




torsdag 5. september 2013

Dwight Yoakam - De 5 første albumene




Coveret til "Hillbilly De Luxe"


Jeg har tidligere skrevet om Dwight Yoakam, en av mine absolutte favoritter innen countryen. En karakteristisk stemme, en countryens Chris Isaak.

I sommer var jeg så heldig å finne en boks med hans fem første album i en platebutikk i Kristiansund. Under jazzuka faktisk og det føltes litt rart å måtte reise til nabobyen i nord for å finne ei platesjappe.....

Nok om det, siden jeg har skrevet om Yoakam før går jeg rett på disse albumene og tar to sanger fra hver:

Debuten, "Guitars, Cadillac, Etc Etc" fra 1986:

"Guitars, Cadillacs":


"Heartaches By The Number":


Fra "Hillbilly De Luxe" (1987): "Little Ways":


"Little Sister":


Fra "Buenos Noches From A Lonely Room" (1988), tittelsporet:


"I Sang Dixie":


"There Was A Way" (1990), "Turn It On, Turn It Up, Turn It Loose":

:
"Dangerous Man":


Fra "This Time" (1993): "A Thousand Miles From Nowhere":


"Ain'ty That Lonely Yet":



onsdag 4. september 2013

Bjørn Jens



Coverbilde fra "Lag Whisky Om Til Vann".


Helgelendingen Bjørn Jens Kristiansen, med artistnavnet Bjørn Jens er for meg mest kjent for sangen "Lage Whisky Om Til Vann". En meget sterk sang om et barns opplevelse av foreldrenes og spesielt farens alkoholrus. En veldig sterk sang og da jeg fant den på kaffeen/kiosken nattbussen fra Trondheim til Førde har sin pause da jeg var på vei hjem fra besøk hos kjæresten min natt til sist mandag så måtte jeg kjøpe den CD-en. Plata heter da også "Lag Whisky Om Til Vann" og her er den:


Dessverre er ikke dette videoen jeg har sett på "Norsk på norsk"-jukeboksen på NRK, men det får så være. Som sagt en meget sterk sang om en viktig sak. Men sjølsagt er det noen mørkemannkristne som har reist bust og kalt den blasfemisk. Jeg blir kvalm!!!!!

Resten av plata er helt grei, musikken er litt skramlete og kanskje litt hjemmesnekra, men med enkelte fengende og gode sanger. Finner ikke flere sanger fra den på YouTube så jeg serverer derfor sangen Bjørn Jens kanskje er mest kjent for: "Heim Te Helgeland":