Senvinteren 2021 fikk jeg en anbefaling fra en kamerat om å låne ørene til svenske Stiko Per Larsson, og det jeg fant var en forundringspakke av en artist. En slags landsbygdas Ulf Lundell beskrev jeg han som da, om en ikke så politisk som Uffe til tider kan være. 450 konserter fra 2007 til 2018 der han gikk til konsertstedene ga han en hengiven fanbase som kaller seg Stikostalkers, og han samlet inn over to millioner svenske kroner til SOS Barnebyer og Barncancerfonden. En deltakelse i Melodifestivalen ble det også, med Se vi flyger i 2018. Under pandemien holdt han hver fredag nettkonserter i en serie kalt "Er röst i hatten". Jeg fulgte et par av de, og det var riktig trivelig hvordan han kommuniserte med oss seere underveis, og ofte spilte sanger etter ønsker. Dette er en tradisjon han har fortsatt, og er nok noe av grunnen til at han har en så hengiven fanskare i Sverige.
Jeg falt skikkelig for albumet han ga ut i -21, og da spesielt duetten med Peter LeMarc, Vi som finns och de som försvann, en hyllest til alle de som har bygd opp Sverige og de som gjør Sverige til det det er i dag. Så derfor var det med forventning at jeg begynte å høre på dette nye albumet, som kom nå før helga. Og det er flere låter her som er gode, og som fyller meg med ro og varme.
Tittelsporet Kantbollar och ufon åpner det hele, og er et seks minutters epos der musikken gir låten et mystisk preg. Stikos litt hese stemme bidrar også til det inntrykket. Om det gamle huset på stedet der han vokste opp, der han og kompiser hadde sitt første band. Den mystiske atmosfæren i låten gjør at jeg lblir sugd inn i den, og én setning stikker seg ut: Alt ungt måste bli gammalt i jakten på nogot nytt.
Stiko er fra Leksand i Dalarna, et sted som i Norge er best kjent for å ha et godt ishockeylag. Så at en låt har Dalarna i tittelen er ikke så rart da, og Från Dalarna til Nynäs forsterker inntrykket at det å være på reise fra noe og til noe er et gjennomgående tema for låtene på denne skiva. En slik reise fra noe og til noe er i seg sjøl dvelende, og det er denne sangen også:
Sangen jeg på mange måter har falt mest for her er For vem ska jag vara rädd, som rett og slett er en nydelig kjærlighetserklæring. Fra Stiko og til hans kone Lina. Vakkert!
Så er jeg blitt glad i Eden, som i bunn og grunn er beskrivelsen av en musikkfestival og hvor godt det er å samles igjen rundt musikken etter to år med pandemirestriksjoner. Sjøl om de ikke var så strenge i Sverige som her til lands gikk det også der hardt ut over kulturlivet og festivalene. Ikke rart da at dette er den klart mest up tempolåten på dette albumet:
De fem resterende låtene er neddempede, og noen av de er nok litt for ensformige for meg. Men Elysium skiller seg ut, der Stiko synger om savnet etter en person som er død. Jeg leser i Wikipedia at Elysium i henhold til greske og romerske mytologier var et paradis, der gode mennesker kom etter døden. Jeg antar at dette er et farvel til en forelder, og Stiko gjør det så vakkert at jeg får gåsehud.
Det er et ettertenksomt og dvelende album dette, men med noen låter som setter dype spor og som jeg vil ha med meg videre. Jeg gleder meg til å følge Stiko videre, og jeg må se til å koble meg på en nettkonsert med han igjen!
Karakter: 4,5/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar