Colter Wall - Western Swing & Waltzes and Other Punchy Songs

Den unge canadieren Colter Wall er produktiv, dette er hans 3. album siden debuten i 2017. Han har forbløffet countryverdenen med en dyp røst som borger for mange flere år på baken enn de 25 han vitterlig er. Og han går gjerne tilbake til røttene med musikken sin og han har et ønske om å bringe Westernmusikken, fra det gamle sjangernavnet country & western til heder og verdighet igjen. Og ja, jeg har likt det Wall har kommet med tidligere!

Og så liker Wall låter der han kan fortelle historier, enten han har skrevet de sjøl eller han lager en coverlåt. Tittelsporet åpner plata og er en typisk Wallhistorie:

Som denne sangen antyder så skrur Wall opp tempoet på en del av sporene på denne plata. Etter min mening går ikke det utover kvaliteten, og det er herlig å høre en så ung artist som er så opptatt av å gå tilbake til røttene, til det ekte og det nære.

På tre av sangene (for her er det mye mer riktig å si sanger enn låter!) høres det ut som opptakene er gjort på direkten hjemme i stua, jeg kan høre antydninger til lyder du gjerne hører i et hus og det er rett og slett sjarmerende. Et av de sporene er satt sammen av to sanger: I Ride an Old Farm / Leavin' Cheyenne og overgangen mellom de to sangene er helt suveren, en liten fading, og så er vi over på en annen sang og historie:

Og så har vi albumets kremlåt Big Iron, som er en Marty Robbins-cover fra 1959. Om en Arizona Ranger som har satt seg fore å ta knerten på en berykta outlaw ved navn Teaxas Red. Noe han lykkes bra med, og det er tydelig å høre at Colter Wall liker å fortelle denne historien. Forøvrig en sang som er blitt kåret til en av de 100 beste westernsangene. Her en liveopptreden fra et år tilbake:

Historien om Henry and Sam som begge reddet livet til sangens jeg-person er også en nydelig fortalt historie, mens Diamond Joe er den mest "skranglete" av sangene som høres hjemmeinnspilt ut, men det har sin sjarm det også.

Rocky Mountain Rangers er et nytt bevis på at Wall skrur opp tempoet på mange av sangene på denne plata, her er også herlig "på lokalet" felespill:

10 sanger på litt over en halv time, Colter Wall er helt tydelig en som velger kvalitet framfor kvantitet. Sjøl om det kan bli vel skranglete på et par av låtene som høres hjemmeinnspilte ut. Likevel så befester Wall seg som en av de viktigste artistene i dagens country & western. Han opptrådte på Øyafestivalen for et par år siden, og vi får håpe at han tar turen hit igjen når verden er i vater igjen.

Karakter: 5.

Old 97's - Twelfth

Nå har jeg havna i en situasjon der det gis ut album i et kjør som jeg har lyst til å høre på. Denne uka har jeg hørt på ei skive som lå rundt 4,5 på skalaen min, men den har jeg bare måttet la ligge hva omtale angår for å prøve å rekke over alle utgivelsene som kommer tett som hagl om dagen. Eller tett, det er fredager som er plateslippdagen og nå må jeg bare sørge for at det ikke hoper seg opp for mye.

Først ut er Old 97's, et band jeg omtale første gang i mars 2017 da de kom ut med sitt 11. studioalbum "Graveyard Whistling". Ei skive jeg ga 5,5 og som jeg bad norske countryrockband bruke som mal på hvor lista ligger. Album 12 foreligger nå og betegnende nok heter det "Twelfth".

Som på det forrige albumet er det her en samling med stort sett fengende og livate låter, med unntak av totalt neddempa Why Don't We Ever Say We're Sorry som avslutter skiva. Åpningssporet heter Dropouts og er rett og slett en hyllest til de som dropper ut, enten det er fra skole, idrett, eller andre sammenhenger i livet:

Det er et par aldeles herlige kjærlighetslåter her med lyrikk som jeg ikke har funnet maken til, og det sier ikke lite. Som I Like You Better der en forteller sin kjære at en liker hen bedre enn tilmed den sangen som betød sjølve livet i ungdommen:

Og Belmont Hotel er bare magisk i så henseende. Der forholdet blir sammenligna med et hotell som var nedslitt og forsoffent, men som nå er totalrenovert og framstår som et kremhotell. Det er en så herlig måte å gi anerkjennelse til partneren for at en sammen har klart å komme seg gjennom harde tider og berga forholdet. Også honnør til vokalist Rhett Miller som legger de rette følelsene i stemmen sin til en sang som dette:

 Så har vi Bottle Rocket Baby som bare er den herlige drivende countryrockeren:

Old 97's gir meg musikk som får meg til å smile, som får meg i humør. Når brorparten av låtene er rimelig uptempo kan det sjølsagt bli litt ensformig i lengden, men jeg synes de varierer nok til at jeg ikke får den følelsen. Og jeg er sikker på at disse karene fra Dallas er et herlig liveband, så jeg håper de også kommer over Atlanteren når alt dette virusdrittet er over. Da håper jeg de også tar med Our Year i settet sitt:

Diamonds on Neptune, Happy Hour og Turn Off The TV er også deilige drivende låter som gjør dette til et helstøpt album fra Old 97's. Jeg er like sjarmert som jeg ble for litt over tre år siden.

Karakter: 5,5.

 

James Dean Bradfield - Even In Exile

I begynnelsen av 2019 fikk Manic Street Preachers-vokalist James Dean Bradfield noen tekster fra poeten Patrick Jones, som omhandlet livet til Victor Jara, sangeren, teatermannen og aktivisten som ble et symbol på motstanden mot det grusomme militærdiktaturet til Pinochet i Chile. Jara ble raskt arrestert etter militærkuppet mot den sosialistiske presidenten Salvador Allende 11, september 1973 og ble torturert før han ble skutt og drept fem dager senere, 40 år gammel. Jara ble et symbol for frihetskjempere verden over og mange artister med politiske synspunkter på venstresida har blitt inspirert av Victor Jara helt opp til i dag.

Som bakgrunn for å lage plata skriver Bradfield om det på sin artistside på Spotify: 

"Sometime at the start of 2019 Patrick gave me a handful of poems each of which touched on different aspects of Victor Jara's life. When I read them, I was struck by the idea that if a life means anything, it will continue after death. That thought stuck with me and made me want to turn Patrick's words into a record".

Patrick Jones er forøvrig Manicsmedlem Nicky Wires eldre bror.

11 låter har det blitt, to rent instrumentale, en med bare kor og altså åtte med tekster spunnet rundt Victor Jara's liv. Åpningssporet Recuerda forteller om to hendelser, militærkuppet i Chile i september 1973 og ødeleggelsen av den walisiske landsbyen Capel Celyn, som ble oversvømmet i 1965 for å lage et reservoar som skulle sikre vannforsyninga til industrien i byene Liverpool og Wirral. Ikke langt unna, i Machynlleth blir det annethvert år arrangert en festival til minne om Victor Jara.

En sterk sang med flere taktskifter. Jeg er vanligvis ikke så begeistret for det, og det tok noen lytt før jeg ble vant til det her også. Men jeg forstår at det må til her for å gjøre meg som lytter oppmerksom på de to historiene som fortelles samt at det her er en refleksjon over hva som huskes og hva som blir glemt etterhvert som tiden går.

Et høydepunkt på skiva er The Boy From The Plantation, sangen om Jara's bakgrunn. Den er fengende og den gir meg lyst til å vite mer om denne mannen som altså er blitt et symbol på frihetskamper verden rundt:

Thirty Thousand Milk Bottles henspeiler på programmet Pinochetjuntaen satte i gang for å gjøre seg populære hos folk, gratis melk til alle chilenske barn. Jones og Bradfield setter det her opp mot de estimerte 30000 som forsvant under diktaturet:

Without Knowing The End (Joan's Song) er tilegna Victor Jara's enke, engelske Joan Jara (født Turner) som fortsatt er i live i en alder av 93. Hun har hele tiden etter sin manns død arbeidet for å fremme hans minne, hans verdier og hans kunstneriske arv.

The Last Song handler om Allendes sjølmord da han skjønte at kuppet ville lyktes og om Jara's død. En smule neddempa, noe som er naturlig gitt det alvorlige temaet. Men uendelig vakkert opp i alt det triste, og med et budskap om at tankene lever videre, de kan ikke drepes.

Bradfield har henta musikalske inspirasjoner fra mange hold til denne plata, noe som går fram av denne artikkelen, som har gitt meg mye av bakgrunnen for sangene og de instrumentale låtene. Og jeg må være ærlig, før jeg leste denne artikkelen skjønte jeg ikke helt meninga med de instrumentale låtene. Men nå framstår de som naturlige og viktige elementer for albumets helhet. Som mektige The Mimosa Tree, komponert under inspirasjon av Joans fortelling om en familiemiddag i sin bok "An Unfinished Song". La Partida med sin litt pompøse koring er også mektige saker, inspirert av enkene til de som forsvant som lette etter sine kjære, bl. a. i Atacamaørkenen. 

Jeg vil også trekke fram avslutningssporet Santiago Sunrise, om at Victor Jara's sanger fortsatt lever i det chilenske folkets bevissthet. Da det ifjor brøt ut demonstrasjoner mot dagens politiske ledelse ble det av massene bl. a. sunget Jarasanger.

Alt i alt er dette blitt en vakker hyllest til mannen som er blitt et av de viktigste symbolene for alle som kjemper mot undertrykkelse og for frihet. Musikalsk er det ikke til å unngå å høre hvilket band Bradfield kommer fra, men ved å lese om alle de andre artistene og sangene som har inspirert han når han har laget musikken til dette albumet får musikken en mye større dybde for meg. Et par småting kan jeg pirke på, men alt i alt er dette blitt ei plate som er Victor Jara og hans minne verdig.

Karakter: 5.

Kyle Nix - Lightning on the Mountain & Other Short Stories

Kyle Nix er felespiller i Texasbandet Turnpike Troubadours og det merkes godt på dette som er hans debutalbum som soloartist. Her er et fyldig lydbilde der fela er helt sentral. Ofte når et countryalbum har et fyldig lydbilde så er det overlessa og strømlinjeforma. Ikke her, dette er helt tydelig ekte vare. Nix har ikke spart på noe, albumet varer i nesten en time og har 17 spor. Men det skal sies at noen av de er korte introsnutter og mellomspill, og for min del kunne det ha holdt med det vesle introsporet som starter albumet.

Men etter det blir det heftig i Manifesto som jeg tolker som en hyllest til en bestefar som kjempa mot nazistene under den 2. verdenskrig:

Tittelsporet Lightning of the Mountain er også heftige saker. Her får jeg skikkelig "fest på lokalet"-vibber:

Etter denne livate starten roer Nix det litt ned i Sweet Delta Rose, og jeg synes det også fungerer godt. Her synes jeg også det er skikkelig bra gitarspill:

I USA kan man ta lappen når man er 16 og Shelby 65 handler om det å være 17 og ha en fet bil å råne med, som vi ville sagt det her til lands. Også her hører jeg at Nix har gode musikere med seg som er med på å gjøre mange av låtene til en skikkelig fest:

Ja, for dette er et album som er fylt med det en trygt kan kalle festmusikk, og det er lett å komme i stemning til denne musikken. Men på Josephine viser Nix og hans musikere at de også kan å håndtere låter som ikke er helt hæla i taket:

Til slutt tar jeg med Woman of Steel som jeg vil kalle skikkelig godcountry:

Som jeg nevnte i starten synes jeg Nix kunne ha sjalta ut et par av de små mellomspillene som han har supplert albumet med. Men bortsett fra det synes jeg dette er en solodebut som han kommer godt fra. Jeg blir ihvertfall i godt humør av å høre på denne skiva.

Karakter: 5.

 

 

 

 

Eliot Bronson - Empty Spaces

Jeg kan takke entusiastene i Dust of Daylight (musikkbloggen.no) for at jeg oppdaga Eliot Bronson nå da han har gitt ut sitt 5. album. Ifjor var han på turne i Norge med bl. a. huskonserter i Sunnfjord, og derfor har han fått flere fans i Norge.

De to forrige albumene fikk en god del oppmerksomhet fordi stjerneprodusenten Dave Cobb satt bak spakene. Denne gangen ville Bronson ha full kontroll sjøl sammmen med kompisen Will Robertson, og musikken ble spilt i hjemmestudioet hos sistnevnte. Låtene denne gang er nemlig svært personlige da det hele dreier seg om bruddet med forloveden som han hadde vært sammen med i ti år samt flytting fra Atlanta til Nashville. Et såkalt breakupalbum altså. Det er ikke lenge siden jeg omtalte et anna slikt album, The Chicks' "Gaslighter", som var fylt med sinne, frustrasjon og oppgitthet. Hos Bronson er det mindre aggressive følelser og mer melankoli, noe musikken også bærer preg av. Men på den annen side er det ingen trist plate, her er også en eim av håp om en bedre framtid. 

Det er noen låter her som jeg virkelig kjenner meg igjen i etter brudd som jeg sjøl har vært igjennom. Blant de åpningssporet Visitor, der du etter at forholdet og samlivet har tatt slutt har en følelse av at du egentlig bare var på besøk i den andres liv. En nydelig sang som blir ekstra sterk ved at jeg altså kan relatere til den.

Let Me Go er som de fleste sangene preget av mye følelser både i musikkkog vokal. Om det å innse at forholdet er over og med en bønn til den andre om at en bare får gå. Og med en video som i all hovedsak er spilt inn under Bronsons Norgesbesøk ifjor:

I Good For You beveger Bronson seg inn i et vakkert countrylandskap med en lengtende steel og med et islett av Chris Isaak, spesielt i starten:

Fjellene er en gjenganger på albumet, det ser vi med låttitler som She Loves the Mountains (der han skjønner at partneren er mer glad i fjellene enn i han) og Mountain in My Mind. Sistnevnte er en kort akustisk sang som i all sin enkelhet er fylt med vakker poesi.

På With Somebody er det lagt på mye mer musikk, men også her kommer Bronsons følsomme stemme godt til sin rett, noe som gjør dette til en av mange godlåter på denne skiva:

Til slutt har vi tittelsporet Empty Spaces, som igjen er en sang jeg kan relatere mye til. Om det å leve alene og å bli vant til det. Og finne ut at det en kan klarer seg, og at det etterhvert går bedre. Og om det å finne seg til rette med den personen en er blitt. En sang om at det finnes håp og bud om et bra liv også etter et brudd:

Eliot Bronson har lagd et nydelig breakupalbum. Her er ikke aggresjon, sinne og frustrasjon retta mot ex-partneren. Det er mer ens egne følelser rundt bruddet og rundt det å leve alene igjen som er hovedpoenget her. Og det er godt, for når en ser tilbake på et forhold må en først og fremst tenke på det som var bra, det det ga en av gode opplevelser mens det varte. 

Dette er 10 váre sanger, sanger som ikke gir meg tristhet, men som forsterker håpet og troen på at det fortsatt er noe godt i vente her i livet. Så takk Eliot Bronson for denne lille perlen av et album!

Karakter: 5,5.

 

 

Mary Chapin Carpenter - The Dirt and the Stars

Denne uka har jeg begynt i jobb igjen for første gang på to år, og på bussturene Orkanger - Trondheim t/r er det det nyeste albumet til Mary Chapin Carpenter som har fylt øregangene mine disse tre første dagene. Dette er en artist som hadde sin kommersielle storhetstid på 90-tallet under bølgen av kvinnelige artister som preget countrymusikken det tiåret. Carpenter vant mange priser, bl. a. 5 Grammies og hadde store hits som He Think's He'll Keep Her, Passionate Kisses, I Feel Lucky og Down at the Twist and Shout. Etter det endret hennes musikk seg, også tematisk, da hun ble mer opptatt av sosiale og politiske forhold.

Nå under coronatiden har Carpenter med jevne mellomrom postet "Songs From Home"-videoer på YouTube fra sitt landlige hjem i Virginia der hun har spilt sanger fra hele sin karriere. Gjerne med sin hund Angus eller sin katt i umiddelbar nærhet. En serie som har vært god å følge og som har vært en oase i denne krevende tida vi nå lever i.

Men nå sist fredag slapp hun nytt album med 11 nye låter. Og dette er ikke musikk som brøyter seg fram for å si det sånn. Dette er rolig musikk som er balsam for ens indre. Carpenter hever ikke stemmen, likevel får hun budskapene tydelig fram. Farther Along and Further In åpner det hele:

It's Ok to Be Sad opplever jeg som en sang til trøst i denne tiden vi nå lever i. Med et budskap om at det er helt greit å være lei seg, det er helt greit å føle seg alene og forlatt i den underlige tilværelsen vi har fått dette året. Og jeg føler på meg at Carpenters stemme gir meg en trøst jeg har behov for, gir meg håp om at verden etterhvert vil komme i vater igjen.

Det er altså en del stillferdige låter på denne plata. Og ankepunktet jeg ofte har mot slike album er at det blir for stillestående, det blir for lite variasjon. På et par sanger kjenner jeg litt av det, men på den annen side så trenger vi også slike plater som bare roer oss helt ned, som gir oss tid og rom til bare å nyte den roen musikken gir oss. All Broken Hearts Break Differently er en slik sang og med en tekst som jeg kan relatere til:

I American Stooge får vi observatøren Carpenter. Første tanken var at dette er en låt om Trump, med setninger som "to hell with the truth, I'm sucking up with the dude", men det er vel mer en ramsalt kritikk og beskrivelse av politikertyper som Trump og den skade de kan gjøre på et samfunn.

Secret Keepers er om de av oss som bærer på hemmeligheter vi ikke klarer eller ikke ønsker å få ut. Som f. eks. om hen som ikke kommer seg ut av skapet og ikke får levd ut den en egentlig er, eller om en person som bærer inni seg at hen er blitt seksuelt misbrukt. "Spread a little kindness when you meet someone/You never know what they are carrying around".

Jeg vil også trekke fram musikerne Carpenter har med seg på dette albumet. Her er det rett og slett mye knallgod instrumentering å glede seg over. Som det i utganspunktet rolige avslutningssporet som albumtittelen er hentet fra: Between the Dirt and the Stars. Gitarspillet her er en ren nyelse.

Dette er kort og godt musikk å finne roen til. Sjøl på de låtene der Mary Chapin Carpenter biter fra seg tekstmessig beholder hun roen og inderligheten. Det gjør bare låtene ennå sterkere, og dette er musikk verden trenger mer av nå.

Karakter: 5,5.

Shawn Williams - The Fear of Living. the Fear of Loving.

 

Hva gjør du som artist når du sitter med et knippe låter du vil ha ut, men verken har penger til studiotid eller musikere? Jo, du spiller inn og mikser musikken ved hjelp av mobilen din, og du spiller alle instrumentene selv. Det er virkeligheten for artisten som i mine ører stod bak Årets album i 2018 med "Motel Livin'", New Orleansbaserte Shawn Williams.

Jeg abonnerer på nyhetsbrev fra henne og etter å ha lest om mislykkede forsøk på å få finansiert studioinnspillinger var det en stor overraskelse da hun for en uke siden sendte ut et nyhetsbrev med beskjed om at nytt album ville komme 7. august. Spilt inn hjemme, spilt inn med bare henne som musiker der hun måtte gi seg i kast med instrumenter hun hadde liten eller ingen erfaring med.

Og det å lære dette albumet og dets musikk å kjenne har vært en reise. Fra å spørre meg ved første lytt "Hva i all verden er dette"? og jeg likte bare de to siste låtene, til at jeg nå omfavner hele albumet.

Hvorfor ble det sånn? Jo, fordi musikken her er så kompleks at jeg måtte ta meg tid til å la den synke inn. Dette er ikke musikk som er umiddelbar, og som på "Motel Livin'" er dette mangefasettert. Men det er enda råere i kantene enn det forrige albumet, det føles ennå mer ekte og nært og jeg hører at dette er en artist og en musiker som er i stadig utvikling. For å si det sånn, du får det ikke mer indie enn dette, for dette er et eget produkt fra begynnelse til slutt.

Åpningssporet Take Me er rått, det er flere skifter av toneart og det er nakent. Så kommer en av de monumentale låtene her, Lost My Mind. Det er ikke bare musikken, det er også en tekst som viser hvilke poetiske talenter Shawn Williams også har. Her er ordspill av sjeldent høy kvalitet. Om et indre i full oppløsning:

I wake up in the evening

And I'm like

Oh My God, Oh My God, Am I God?

Caus' who's that sleeping next to me?

Must have lost my virginity

Again, again, again                                                           

Så en dramatisk oppbygd og rocka musikk med gitaren i sentrum til vi etterhvert kommer til følgende på slutten:                                                                                                

Wake up in the morning in my own grave 

What did I drink? Where did I stray?  

I wake up in the morning in my own grave 

What did I drink? Where did I stay?

På mange måter er dette soundtracket til hva det fortvilte året 2020 er blitt for verden:

Down er om å bli sviktet av en person en i utgangspunktet setter høyt, og om hva det gjør med en:

En annen monumental låt er tittelsporet. Igjen om ikke å ha det godt i livet, det å ha en frykt for å leve, en frykt for å elske, en frykt for å miste alt. En følelse som jeg kan kjenne meg så godt igjen i etter å ha vært gjennom perioder i livet med totalt mørke og uten håp. En gåsehudsang der musikken bygger usedvanlig godt opp om stemningen i teksten.

Everythings's Just Wrong er den eneste sangen på plata som jeg vil kalle melodiøs, men her er det også livets mørke sider som er i sentrum. Om å ha en ladning med piller tilgjengelig, om å være stuptrøtt, men ikke få sove, ha tilgang på alkohol, men ikke på en pistol......

 

 

Så avsluttes dette mesterverket med enda en monumental låt, Change:

I don't wanna change you

 

And I don't wanna change

 

I don't wanna break you

 

And I don't wanna break

 

Something's got to give

 

As I don't wanna give up

 

I don't wanna change it

 

 

Og igjen er musikken så mesterlig bygd opp og jeg føler at jeg blir sugd inn i en låt som er så mektig at jeg bare blir sittende og lar den ta meg med hud og hår. 

Jeg har ikke nevnt de tre midterste sangene på albumet, Anymore, Afterall og I Can Dream, men det er også mektige låter som viser en artist som er moden, som er kompromissløs i forhold til sin musikk, som ikke lar seg diktere, men som gir ut den musikken hun kjenner seg igjen i her og nå.

Shawn Williams har tatt steg siden "Motel Livin'". Hun er ennå mer rå, hun er ennå mer naken og hun er ennå mer ekte. Og det fra et album som hadde alt og som var perfekt i mine ører. 

Så hva skal man si? Shawn Williams fortjener så uendelig mange flere enn de 67 månedlige lytterne hun pr. nå har på Spotify. Hun fortjener verdensherredømme med sin musikk, hun fortjener så uendelig mye mer enn å spille for maten i New Orleans! 

Når koronahelvetet er over må norske konsertscener for svarte få henne over dammen! Få henne til Rockefeller, få henne til Moskus i Trondheim, få henne til Bergen, få henne til huskonserter i Sunnfjord for den del. Om ikke USA skjønner hvilken musikalsk storhet de har gående for lut og kaldt vann i New Orleans så er det vår fordømte plikt her på denne siden av Atlanteren å gjøre noe med det når verden er i vater igjen!

Karakter: 6.

Åse Kleveland - På frihjul

Jeg fulgte konserten "Aldri Mer Hiroshima" på NRK1 i går kveld og der ble jeg grepet av Åse Klevelands framføring av Kaldt Regn, en norsk versjon av Bob Dylans Hard Rain's Gonna Fall. Og ved å søke etter den sangen fant jeg jo albumet Kleveland ga ut i juni. Jeg har nok hørt om det i forbifarten, men jeg glemte å notere det ned og det gikk i glemmeboka. 

Men nå har jeg hørt en del på det og det er så forfriskende godt å høre en sånn kapasitet som Åse Kleveland gi ut ny musikk, som stort sett er hennes versjoner av andre artisters sanger. Det uendelig godt å høre på, og når det åpner med det som vel må sies å være oss humanisters eneste salme, Anne Grete Preus'  Vrimmel blir det bare lekkert. Kleveland har i høyeste grad gjort låten til sin egen, og som tidligere styreleder i Human-Etisk Forbund er det tydelig at dette er en sang som ligger hennes hjerte nært. Samtidig har hun klart å beholde den nerven som Preus ga låten, slik at vi i bunn og grunn har to unike og deilige versjoner av en av Preus' nydeligste låter:                                                         

Jeg Spiller For Livet er en livsbejaende låt med sterke folkemusikkislett og som jeg virkelig er blitt glad i:

Det var altså Hardt Regn som fikk meg til å dykke ned i dette albumet, Bob Dylans kraftige protest mot atomvåpen og som også på norsk er blitt et sterkt manifest som passa godt inn når vi skulle markere 75-årsdagen for den fryktelige atombomben over Hiroshima 6. august 1945. Dessverre ligger ikke den opptredenen ute på YouTube ennå, for den var sterk! Åse Kleveland er en artist med en unik tilstedeværelse på scena og framføring, budskap og dramatikken i musikken gjorde at jeg fikk skikkelig ståpels.

Klevelands band på denne plata er The Salmon Smokers, som består av Freddy Holm, Eivind Kløverød, Finn Tore Tokle og Omar Østli. Haldenseren Østli er en artist jeg har skikkelig sansen for og han og de andre i bandet gjør sangen ekstra levende. Her vil jeg også trekke fram Korallbeltet som er en dramatisk oppbygd låt, også her med en tekst til ettertanke. Dette er den eneste låten på skiva som ikke har vært utgitt før.

Dollarglis er en helt annerledes, men likefullt kul norsk versjon av David Lindleys 80-tallshit Mercury. Åse Kleveland har sansen for stilige biler, så at hun ga seg i kast med denne hyllesten av en god, gammel Mercury burde ikke være noen overraskelse:

Sjølsagt har Kleveland også funnet plass til 2020-versjonen av Intet Nytt Under Solen, sangen som ga henne en råsterk 3. plass i Eurovision i 1966. Og den er virkelig god som ny! Vil også trekke fram en sang fra livets skyggeside, Prøysensangen Skaff Meg En Synder, med gitarspill i starten som gir meg Django Reinhardtvibber. Og En Sang Til Håpet er en perfekt avslutningslåt, musikk av Händel, tekst av Klaus Hagerup. For dette er ei plate med mye håp og musikalsk glede. Sjølsagt må jeg sparke meg sjøl for at jeg ikke fant fram denne før nesten to mnd. etter utgivelsen, men bedre sent enn aldri!

Karakter: 5,5.

Taylor Swift - folklore

Også for superstjernen Taylor Swift har 2020 blitt et helt annerledes år enn det som var planlagt. Alle konserter avlyst, inkl. i Oslo 26. juni. Så hva gjør man da? Jo, for Swifts del betød det å lage nytt album og å gå litt tilbake til røttene.

Ikke til countryen, som var sjangeren der hun skapte seg et navn. Men ikke så veldig langt unna all den tid dette er ei minimalistisk plate. Det er akustisk og lite igjen av den energiske popen hun har gitt ut fra "Red" og fram til nå. Dette er blitt ei plate der vi møter en mer musikalsk naken Taylor Swift. Det merkes også i tekstene. Fortsatt er det sterke ord og tanker i enkelte av låtene, men jevnt over synes jeg å merke enn mer jordnær artist også her.

I tillegg er dette et velvoksent album på litt over en time og med 16 spor. Da er faren større for at det skal bli mer ensformig for lytteren når hun går så minimalistisk til verks som her. Men jeg synes hun løser det på en fin måte, og det er blitt ei skive der jeg holder interessen albumet ut. Et par låter er litt stillestående og kunne med fordel ha vært luka ut, men i det store bildet så er det egentlig ikke anna enn småpirk.

Alt er med små bokstaver her, også albumtittel og låttitler, og det er noe jeg har valgt å respektere her. Og etter åpningssporet the 1 som en skjønner er en kjærlighetslåt får vi cardigan, en låt med en drømmende atmosfære, som mange av låtene på dette albumet.

Så i the last great american dynasty får vi obervatøren Taylor Swift. Hvem hun observerer her, bl. a. en person som er sin bys mest skamløse får bli opp til enhver sin tolkning. Men uansett er dette en låt som bekrefter hvilken kapasitet Swift har som låtskriver. Jeg synes rett ut at dette er en knakende godt skrevet tekst.

Nå skal det sies at Swift ikke har komponert alt sammen alene, hun har med seg The Nationalgitaristen Aron Dessner og Jack Antonoff, kjent fra Bleachers og Fun. Og på exile har hun med Bon Iver på vokal, og han gjør en solid jobb her. Et av de fineste sporene på skiva er det blitt:

Perfeksjonisten Swift får vi se når seven er den sjuende låten og august er den åttende. Og igjen to sterke, drømmende og nydelige låter. I det hele tatt er dette blitt ei plate som en trygt kan bruke til å roe ned og ta en pause fra de urolige hverdagene vi lever i nå.

Låten som gjør størst inntrykk er mad woman, og her er tekstforfatteren Swift litt ute med klørne sine igjen. Jeg tolker det som et angrep på hets og hat hun er blitt utsatt for, bl. a. pga. sine klare standpunkter når det gjelder likestilling og mot Trump og hans måte å styre USA på. Hennes svar til haterne og hetserne, presidenten inkludert, som sjølsagt har uttalt seg negativt om henne. Likefullt beholdes det minimalistiske lydbildet, og her blir den rolige musikken og den sterke teksten noe som går perfekt hånd i hånd. En låt trenger ikke være dramatsik og med mye lyd for å være slagferdig:

Til slutt vil jeg trekke fram betty, som også er en av de sangene som gjør sterkest inntrykk. Med en tekst som kan tolkes på mange måter. Og musikalsk sett en av de nydeligste, med bl. a. et sobert munnspill.

Jeg har lenge hatt stor respekt for Taylor Swift. Hun er en eminent låtskriver og hun er ikke redd for å ta standpunkt i viktige saker. Og med denne plata øker respekten for henne. Hun tør nemlig å gjøre noe helt anna enn det som forventes av henne, hun tør å lage et minimalistisk album og på en måte gå litt tilbake til sine musikalske røtter. Tittelen på albumet er dessuten spikeren på hodet, dette er rett og slett et sterkt folkpreget album. Og jeg elsker det!

Karakter: 5,5.