Paal Flaata er i år ute med sitt siste album i trilogien der han synger sanger fra tre av sine store inspirasjonskilder, Chip Taylor, Micky Newbury og Townes Van Zandt. Og det er altså Townes det handler om i år. Texastrubaduren aom aldri fikk noen stor kommersiell suksess, men som likevel er ansett som en av de fineste låtskriverne USA noengang har fostra. Hans tekster var poetiske og til tider triste, ofte om det tøffe livet på bunnen av samfunnet og sjøl bukka han da også under som 52-åring 1. Nyttårsdag 1997 etter mange år med stoff- og alkoholmisbruk og sin bipolare lidelse.
På dette albumet har Flaata ikke tatt med klassikere som "Pancho and Lefty" og "Waitin' Around To Die". Han ønsker å la andre av den store mesterens låter komme fram i lyset. Det fungerer meget bra og Flaata klarer med sin umiskjennelige, litt melankolske stemme å hylle Van Zandt på en verdig måte.
På tittelsporet har han med seg dattera Maia:
Her er "Where I Lead Me", en tung låt som Flaata framfører med sjel og smerte:
Dette er de to eneste sangene jeg har funnet fra albumet på YouTube, så alt jeg kan gjøre er å anbefale denne vakre skiva der Paal Flaata igjen viser at han er av våre aller fineste sangere. Og for de som ikke har hatt gleden av å høre denne skiva ennå kan jeg nevne de andre sangene: "Flyin' Shoes", "Our Mother the Mountain", "Tower Song", "Rake", "Kathleen", "Quicksilver Daydreams of Maria", "Velvet Voices" og "Snow Don't Fall". På mange av låtene får jeg følelsen av at det er Townes sjøl som synger.
Karakter: 5,5,
Kan forøvrig nevne at jeg måtte improvisere i dag, Flaatas album var planlagt til en senere dag. I dag skulle jeg ha tatt for meg den australske duoen Husky og deres album "Ruckers Hill". Men mens jeg skrev oppdaga jeg at det albumet ikke kom ut i år som anført på Spotify, men i 2014. Vel dårlig research av meg der altså, men uansett er det et vakkert album av en duo som minner om en moderne utgave av Simon & Garfunkel. Anbefales derfor :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar