For en del år siden fikk jeg ei Beth Hartskive i julegave av barna mine, og siden har jeg vært fan. Hun er en sterk og særegen artist, med en skarp og distinkt stemme som preger låtene. Enten det er blues, mer jazzaktig eller mer rocka sanger. Du hører tydelig at hun legger hele sin sjel i sangene og hun har en ekstremt tydelig framføring, det er ikke mange ordene som går hus forbi for meg som lytter.
I år er hun ute med "Fire on the floor", og det er et nytt sterkt album. Balladene er i flertall og rent musikalsk henger jeg ikke helt med når bluesen blir som tyngst. Men det er egentlig bare flisespikkeri, for hun legger så mye sjel og ekthet i framførelsen at sanger jeg hadde syntes vært kjedelig med en annen artist blir en stor opplevelse når det er Beth Hart som synger.
"Good Day To Cry" er et godt eksempel på det:
"Picture In A Frame" er bare helt nydelig:
"Let's Get Together" er av skivas mer lettbeinte låter, her et konsertopptak, men det fungerer det også:
Skiva avsluttes med vakre "No Place Like Home", om hvor godt det er for en artist å komme hjem etter en lang periode på veien:
Igjen har Beth Hart gitt oss et sjelfullt og nydelig album. Det er autensitet i fullt monn, og der er det mange unge artistspirer som har mye å lære av henne.
Karakter: 5.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar