Album 2016: Drive-by Truckers: "American Band"

Aller først: Riktig GOD JUL til alle musikkvenner som tar seg tid til å lese denne bloggen!

Slakta i Norway Rock Magazine, hylla som årets album av Dust of Daylight, der har vi årets utgivelse fra Drive-by Truckers. Og for å være ærlig så er det anmelderen i NRM som er helt på jordet, og som viser at han først og fremst har aversjon mot sjangeren og ikke gidder å sette seg inn i hvilken musikk dette dreier seg om. Mener nå jeg :)

Det låtskriverne Mike Cooley og Patterson Hood vil er å forandre det amerikanske samfunnet, de refser og legger ikke skjul på hva de mener som er galt med det landet de er glad i. Liberale våpenlover, hat mot alle "som ikke er som oss", poliitidrap på fattige svarte og sleske og dobbeltmoralske predikanter.

Musikalsk er det som oftest beint fram tett og tøff sørstatsrock ispedd mer bluesy låter. Albumet åpner sterkt med "Roman Casiano", om 15-åringen som i 1931 ble drept da han prøvde å ta seg over grensa fra Mexico til Texas, av Harlon Carter, senere framtredende leder av National Rifle Assosciation. Her litt mer akustisk enn på skiva:

"Kinky Hypocrite" er også en drivende herlig rocker med eit beinhardt oppgjør med sleske og pengegriske TV-evangelister:

"What It Means" er om politidrapet på unge svarte Trayvon Martin i Florida og er et beskt angrep på hvilket samfunn det er hvor hvitt politi skyter unge svarte som blir nervøse i møtet med lovens håndhevere:

Avslutningssporet "Baggage" ble skrevet av Patterson Hood etter Robin Williams' sjølmord og tar opp mental helse. Musikalsk sett en låt som ikke sitter helt hos meg, men som tekstmessig har et meget viktig budskap:

Dette er et meget viktig album fra Drive-by Truckers og jeg regner med at de ikke akkurat er øverst på Donald Trumps spillelister....... De tar opp mye av det som er galt med det amerikanske samfunnet og er sånn sett vel verdt å lytte til. Musikalsk liker jeg de best når de er på sitt mest rocka, da er det tett og drivende rock'n roll som jeg elsker. Noen av de rolige låtene tar meg ikke helt musikalsk hele tida, men her er det også meget gode øyeblikk. Som den drivende gitarsoloen på slutten av "Baggage".

Karakter: 5.