Nå skulle jeg egentlig vært ferdig og oppsummert, men rett før jul kom musikknerden jeg har som sjef på min nye arbeidsplass med et par albumtips som jeg måtte sjekke ut.
Først ute av de er Margo Price, som min sjef mente har kommet med årets countryalbum. Det var ikke alt som behaga meg like mye ved første lytt, men etter som jeg har hørt på skiva utover i jula så har jeg begynt å like den mer og mer. Jeg kan trygt si at dette er et album som har vokst for hver lytt. Dette er i utgangspunktet enkel og grei country uten de store staffasjene. Langt fra det jeg nå kaller glamourcountryen som vi fikk se på Country Music Awards på NRK her for et par kvelder siden. Det er ekte og det er nært, samtidig så tar Margo Price noen grep for at musikken ikke skal bli for enkel og banal. Og det lykkes hun veldig godt med på dette som er debutskiva hennes. Ei skive som nådde 10. plass på den amerikanske countrylista og 1. plass på den britiske countrylista. Albumet kom ut på Jack Whites, Third Man Records og det finnes opptak av Price og White på YouTube.
Åpningssporet "Hands of Time" er en av låtene som har vokst på meg, og som nå rett og slett har blitt ei lita perle i mine ører. Teksten er meget sjølbiografisk, der bl. a. det at hun mistet sitt eldste barn med en sjelden hjertefeil er nevnt.
"Hurtin' (On the Bottle)" handler om de sorger alkoholen kan gi en, og det er en av de mest iørefallende låtene på albumet:
Her er en annen flott låt, "Since You Put Me Down". Prices ektemann Jeremy Ivey er hennes gitarist:
"This Town Gets Around" er en livlig sang:
Jeg har sett på nettet at Margo Price er blitt framheva som en kvinnelig Sturgill Simpson. Og under Jack Whites vinger vil hun helt sikkert få frihet til å være den hun er musikalsk og ikke bli tvunget inn i tvangstrøya til Nashvilles mainstream country.
Det er derfor all grunn til å vente med spenning på hva som kommer fra Margo Price framover. For dette albumet er en meget kompetent start!
Karakter: 5,5.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar