Lars Lillo-Stenberg - Everything Is Relative

 

På sitt nye album gjør Lars Lillo-Stdenberg noe han sjelden har gjort, det være seg med deLillos eller som soloartist, nemlig å synge på engelsk. Og jeg må innrømme at ved første lytt så var det veldig uvant og litt rart å forholde seg til. Jeg tok faktisk meg sjøl i å tenke på hvilke ord og vendinger han hadde brukt hvis sangene var på norsk. Etterhvert har jeg vent meg til det, men jeg har fortsatt den lille følelsen at det hadde vært interessant å få disse sangene på norsk. På den annen side har jeg stor respekt for en artists valg når det gjelder sitt kunstneriske uttrykk, Og det er jo slik at nesten all norsk amerikana er på engelsk.

For det er nettopp det Lillo-Stenberg gjør her, han hopper på det store norske amerikanatoget, der vi har mange artister som i flere år nå har gitt oss kvalitetsmusikk på stripe. Inni denne sjangeren har vi også en dæsj country, og Lillo-Stenberg tar også turen innom der. Som på åpningssporet Waiting For The Morning. Om det å ikke få sove og bare bli liggende og vente på morgenen. Dette er det jeg vil kalle godcountry, en behagelig låt som glir silkemykt avgårde:

På tittelsporet tar Lillo-Stenberg for seg Albert Einstein, og måten han på franskengelsk synger ordene Everything is relative gir låten en sober tøtsj, en evne han har brukt med stort hell flere ganger med deLillos. Også tekstmessig kunne dette vært en god deLilloslåt, men da på norsk sjølsagt.

På Some People In This Land er den amerikanske folkveteranen Loudon Wainwright III med som duettpartner. Dette er herlig bluegrass der de Lillo-Stenberg og Wainwright undrer seg over de folkene det ikke er lette å forstå seg på, sikkert både her til lands og over dammen. Hvem de tenker på her vet jeg ikke, men jeg får ihvertfall assosiasjoner til antivaksere, pandemifornektere, det jeg vil kalle klimastrutser de Putinvennlige blant oss., og hvis vi ser over Atlanteren, Trumpister.

Heart Of The Earth er også en av de låtene jeg tenkte meg i norsk språkdrakt, en låt som også har et fint countrypreg:

Dette er de fire første låtene av i alt tolv. Av de andre velger jeg Great Cosmic Nurse, som på eneglsk har den samme litt absurde teksten som vi av og til finner hos deLillos. En nær reinspikka countrylåt dette, og det digger jeg!

Gives Me A Thrill er  den mest rocka låten her, og det er godt og også få et spor som røsker litt i rockefoten. Jeg elsker også rocketendensene i It's Only A Name, men det som trekker ned her er godt over minuttet med høy latter og ditto snakking etter at musikken er over. Det kunne fint ha vært luka bort, jeg hopper ihvertfall over til neste låt når den støyen starter opp. Og den neste låten er den siste, der Lillo-Stenberg hyller sine musikkolleger i den musikalsk nedpå Oh Yeah, Thank You.

Har så Lars Lillo-Stenberg lyktes med dette prosjektet? Svaret mitt på det er ubetinget ja. Når jeg fikk vent meg til at han synger på engelsk her så fant jeg mye av den musikalske lekenheten som han bestalter sammen med deLillos. Og dette står ikke noe tilbake kvalitetsmessig i forhold til det norske artister har gitt ut av amerikana og country de siste ti årene. Rett og slett musikk til å bli glad i!

Karakter: 5/6.