Arne Thelin - Podgorica 2023

Det er ikke mye jeg vet om Arne Thelin, annet enn den infoen jeg har fått i et presseskriv. Han er tidligere vokalist i en del band som jeg ikke har hørt om, som Cosmic Dropouts, Lust-O-Rama og Kwyet Kings og har tydeligvis en tilknytning til Montenegro og hovedstaden Podgorica. Albumet er så og si i sin helhet laget der i 2023, i et år der Thelin knapt nok bevegde seg utenfor bygrensa grunnet depresjon og mørke tanker. Og at musikken her nærmest er terapien for å komme seg gjennom og ut av denne mørke tida.

Musikalsk vil jeg kalle dette garasjerock, det er en mørkhet over musikken, men jeg synes egentlig ikke den er så framtredende. For dette er stort sett melodiøse låter med god rytme og god framdrift. Så musikalsk synes jeg ikke dette er har et så veldig dystert preg. men sjølsagt, tittelen på åpningssporet, Fucked Up and Stupid er jo et signal om at temaet ikke er av det lystige slaget.

Dette er drivende god rock med mye energi, og det er det som gjør at skiva rent musikalsk ikke framstår som spesielt mørk i mine ører. Men jeg hører jo på tekstene at her er det snakk om et menneske som strever med å finne lyspunktene i livet. Noe også Can't Take It Anymore er et tydelig signal om. Det kan jeg høre ikke bare i teksten, men også i måten Thelin synger på. Den stemma er det mye desperasjon i.

Losing My Cool har også denne gode kombinasjonen av drivende, energisk rock med en tekst og vokal preget av desperasjon:

No Satisfaction (Jos ne Svice) er en interessant låt med en barnestemme som synger på det lokale språket mens Thelin bidrar med engelsk vokal. Også dette en desperat låt, og jeg merker den desperasjonen mest hos dette barnet (gutt?) som synger. Det er denne sangen som river mest i meg, for det er litt hjerteskjærende å høre barnets sang, sjøl om jeg ikke forstår det som synges.

Så ja, dette er et album som gjør inntrykk. Med et driv i musikken som jeg elsker, men med dystre tekster om det å leve i depresjonsmørket. Heldigvis har ikke Thelin falt for fristelsen til å gjøre musikken depressiv. Det hardtslående drivet i musikken er nok også et tegn på desperasjon, men jeg kan tenke meg at det å gjøre musikken så hardtslående er god terapi.

Ti låter er det her, bare én av de får jeg ikke helt tak på. Men det rokker ikke ved inntrykket av at dette er et drivende godt, energisk og hardtslående rockealbum som fortjener å bli hørt. Og ikke minst, dette opplever jeg som særs ekte og ærlig. Kanskje kan vi også kalle det terapirock?

Karakter: 5/6.