Dette albumet til Hilma Nikolaisen kom ut for en drøy måned siden, men det er først nå de siste dagene at jeg har tatt meg tid til å høre på det. Og for en forhenværende sosialarbeider (sosionom) så er jo albumtittelen interessant. Uten at jeg skal anta at dette handler om sosialt arbeid. Dessuten er det ikke tekstene jeg har viet mest tid til her, det er i høyeste grad musikken.
For det er et fyldig lydbilde som møter meg. Det er flere lag her som gjør musikken spennende og litt unik i mine ører. Jeg får det allerede i åpningslåten Red Flag, og jeg merker at den måten Nikolaisen trakterer gitaren på fascinerer meg.
This Time er en meget kul låt som er albumets humørpille. Begynner bl. a. med et par finske ord og førsteinntrykket er at musikken er litt rotete. Men når jeg hører nærmere etter så digger jeg det litt kaotiske ved låten, og den gir meg både et smil om munnen og påfyll av energi.
Aha! er også en spennende låt som viser meg at Hilma Nikolaisen liker å eksperimentere med lydbildet og gir meg som lytter nye opplevelser for hver låt. Kan høres litt småkaotisk ut denne også, men går jeg låten nærmere etter i sømmene finner jeg også her en kul låtstruktur.
Til slutt må avslutningseposet Carte Blanche med. Epos fordi det varer i over tolv minutter! Det kan lett bli repetetivt, men Nikolaisen og bandet klarer å ha meg med helt til slutt.
Det er én låt her som jeg synes blir litt stillestående, All Good, men det rokker ikke ved inntrykket av at dette er et solid album fra en dyktig rockeartist som liker å utforske sitt musikalske uttrykk, og som dermed gjør dette til en spennende lytteropplevelse.
Karakter: 5/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar