Hjerteslag - Betonglandskap

Nytt album med Hjerteslag, og jeg sier det som det er, dette er et band jeg har et sterkt kjærlighetsforhold til, uansett besetning. Men med Robert Eidevik som kontinuitetsbæreren i front, med en følsomhet i stemmen som er få forunt, der han får meg til å male fram bilder i hodet av det han synger om.

Albumtittelen Betonglandskap får meg til å tenke på Tove Nilsens ungdomsroman Skyskraperengler. Jeg har ikke lest den, men jeg kan tenke meg at tematikken i den og tematikken på dette albumet flyter over i hverandre. Det er nostalgi, det er om en oppvekst i en drabantby og asfaltjungel. Jeg kan se det for meg. I forbindelse med praksis da jeg gikk på sosialhøgskolen i Stavanger var jeg i 1986 en del i Bergen og så noe av den drabantbyjungelen som Eidevik forteller om her. Bl. a. var jeg på besøk i en leilighet som lå i 12. og øverste etasje i en blokk i Fyllingsdalen. Jeg glemmer ikke da jeg så ned fra den utendørs korridoren etter at jeg kom ut av heisa. Den følelsen og det suget som kjente på da glemmer jeg aldri. Derfor er dette ei skive som vekker mange følelser i meg.

Det starter med Ond Sirkel, om lettvinte penger og status som en får av å selge narkotika, men også stadige tillegg på rullebladet. Og jeg føler at det underliggende spørsmålet i teksten er: Er det verdt det?

Jeg opplevde Hjerteslag live i Trondheim i november-22, og det er en konsert som jeg fortsatt tenker tilbake på med glede. Det var så mye energi i det lokalet, og jeg koste meg skikkelig. Mulig at jeg med mine 59 år da var blant de aller eldste tilstede, uten at det brød meg. På mange måter føler jeg at Hjerteslag er det bandet jeg savna da jeg sjøl var tenåring i andre halvdel av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. Mods med sitt debutalbum Revansj! i 1981 var nok de som kommer nærmest, men da var jeg 18 og jeg skulle gjerne hatt de et par år tidligere for å si det sånn.

Bipolar er om en oppvekst på 90-tallet der en var midt i mellom de som var på kjøret og de som var streite, og følelsen av at det var ingen som tenkte på akkurat de som var i den limboen. Og som her førte til en diagnose.

Jeg må igjen komme inn på den unike følsomheten i Robert Eideviks stemme. Med den følsomheten klarer han å gjøre det han synger om så innmari ekte, jeg føler en helt spesiell nærhet til disse fortellingene. En nærhet som får meg til å føle en godhet for de menneskeskjebnene det synges om. 

Idiot som meg er om å se ned på seg sjøl og at en derfor føler en likegyldighet til hvordan det går med en. Ingen bryr seg, så da kan en bare leve på randen og se hvordan det går, som f. eks. ved å klatre fra altan til altan med den overhengende faren for å miste taket og falle ned. Når jeg tenker over det så blir det en skikkelig sterk tekst.

På forrige album Tyvens dagbok var det bare én neddempa låt. Her er det flere. Den mest nedstrippa av alle, Kartong City er en perle der hovedessensen er en telefonsamtale med en mor, og der en lengter tilbake til den tryggheten hun skapte i hjemmet der en vokste opp. Krystallpalasset er også en noe neddempa perle med minner fra oppveksten. Om jenta en gikk hånd i hånd med på vei fra skolen, hun som spilte håndball på Vadmyra og som nå har fått to barn. Om to andre som smugrøykte, og som gir meg assosiasjoner til da jeg sjøl gjorde det i tenårene på 70-tallet. Da røyking fortsatt var kult og tøft. Dette er låten fra denne skiva som jeg har satt inn på min spilleliste over nominerte til mine Årets låter for 2024.

Sjøl om dette er et album av 2024 så er det så mye nostalgi inne i tekstene her som jeg kan relatere til. Sjøl om jeg vokste opp i en liten enebolig i en mye mindre by enn Bergen så er det den samme arbeiderklassebakgrunnen som beskrives. De samme drømmene, de samme håpene, men også den samme frustrasjonen og til tider håpløsheten. Og det blir formidlet med en varme og en kjærlighet som jeg omfavner. 

Egentlig er alle låtene her historier som berører, som får meg til å tenke og som får meg til å minnes en oppvekst som jeg kan kjenne meg igjen i til tross for ulikheten i bomiljø. Og så treffer Robert Eidevik meg med den følsomheten i stemmen som jeg kommer tilbake til gang på gang. Når i tillegg musikken er til å bli sugd inn i, begått av dyktige musikere som vet hvordan slike tekster skal pakkes inn, så blir dette igjen et fullendt produkt som jeg ikke klarer å gi annet enn ....

Karakter: 6/6.