Det utgis mange flere gode album enn jeg klarer å få skrevet om, så derfor finner jeg det nå riktig å skrive om fire norske album i et innlegg. Rett og slett fordi de skal få den oppmerksomheten som jeg synes de fortjener. Det er godt mulig at jeg vil gjøre det med noen utenlandske album også, for det er flere som ligger på lyttelista mi som jeg ikke har fått høre på ennå. Og den lista blir forlenga hver torsdagskveld ved midnatt ...
Øyvind Holm - Paradox of Laughing
Denne skiva kom 26. januar, og Øyvind Holm har jeg skrevet om før, da han ga ut det prima albumet The Ureliable Narratorfor snart to år siden.
Og Holm følger opp her med et nytt solid album som begynner melodiøst og godt med Between Two Stations. Og igjen viser Holm at han er flink til å variere lydbildet sitt. CCTV er en tanke skranglete, men likefullt en fet og sugende låt med fine rytmer:
Paper Tigers er en rolig perle, men Files On The Window Sill er nydelig med strykere som hever låten:
Jeg vil også trekke fram Distant Lover, som har en fet gitar sentralt i lydbildet. Så igjen er konklusjonen at Øyvind Holm har levert et solid album som fortjener en stor lytterskare.
Karakter: 5/6.
Ingvild Hammer - Kan se stjerner (EP)
Vanligvis omtaler jeg ikke EP-er, men ingen regel uten unntak, og strengt tatt burde jeg vel gjort det mer. Ingvild Hammer er et nytt navn for meg siden jeg bor et stykke fra hovedstaden, men hun har vært en sentral skikkelse i Oslos undergrunnsrock i mange år. Så når hun fra det hun sjøl kaller å leve på siden av samfunnet nå er kommet med en utgivelse med seks låter fattet jeg interesse.
Det begynner da også herlig med den rett fram ståpå-rockeren 1000 mil. Dette er rock helt i min gate, og jeg digger det jeg hører.
Resten av låtene er av den mer seige typen, og best liker jeg den intense og litt insisterende Ingen lys som blinker:
Jeg savner litt flere rett fram ståpå-låter, men samtidig skjønner jeg at tekstene har såpass dystre tema at det passer bedre med mer seig rock. For det er svik, ensomhet og sorg som det sentreres mye om her, det er mye frustrasjon som skal ut.
Uansett er jeg glad for å ha blitt gjort oppmerksom på Ingvild Hammer og hennes musikk. Dette er en artist jeg definitivt ønsker å høre mer av!
Karakter: 4,5/6.
Fashion Victims - Fashion Victims
Fashion Victims er et ungt band som spiller det vi kan kalle pop-punk. Her er det fullt øs på så og si alle åtte låtene på debutskiva deres. Den varer bare 23 min., og er regnet som et album, mens altså Ingvild Hammers utgivelse som er to min. lengre rubriseres som en EP. Så her er grensene flytende.
Uansett, dette er livat og herlig musikk fra først til siste tone. Never Change er derfor en strålende åpningslåt som forteller meg at dette er et band med mye humør og en fengende musikk som det er umulig å sitte stille til:
Bandet består av: Eivind Dæmring Styve (lead gitar og vokal), Erlend Olsen (trommer), Mathias Jensen Svendsen (gitar og vokal) og Haldor Knutsen (bass og vokal).
Litt mer variasjon i lydbildet kunne jeg tenkt meg, men det er egentlig flisespikkeri, for dette er musikk til å bli i godt humør av. Og på You Do You er de en tanke mer nedpå:
Rett og slett et spennende tilskudd til den norske bandhimmelen, og jeg ser fram til å høre mer fra disse gutta framover!
Karakter: 5/6.
Gjörme - Vanlige folks retur
Gjörme fra Moss slapp før helga et punkalbum som jeg omfavner. Dette er ti humørfyltr stå på-låter med mye trøkk og energi, og med et heller skjevt blikk på dagliglivet og verden. Tunnelene er et deilig eksempel på hva du kan få fra denne gjengen:
Gjörme består av: Petter Jæger Gravningsmyhr (trommer), Jonas Andersson Kjøniksen (bass), Håvard Nordberg Funderud (gitar) og Marius Holmen (vokal og gitar). På Apati leverer de så det holder, om vanlige utfordringer en får i et samliv:
Dette digger jeg, og dette vil jeg ha mer av! I det hele tatt så viser de utgivelsene jeg her har skrevet om at norsk rock lever i aller beste velgående. For et rockehjerte så er det bare deilig å oppleve!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar