Mark Knopfler - One Deep River

Det var bare tilfeldigheter som gjorde at jeg oppdaga at Mark Knopfler slapp dette albumet sist fredag. Og siden da har jeg hørt mye på det, for Dire Straits var sentrale i min musikalske "dannelse" og Knopfler har alltid vært en artist og person jeg har hatt stor respekt for. Også han trekker på årene og fyller 75 i august. Men han viser på dette albumet at han fortsatt har evnen til å lage nydelig musikk, og han har den litt underfundige sangstemmen sin i behold.

Two Pairs Of Hands åpner det hele, og det var gjennom videoen til den at jeg ble oppmerksom på albumet. Denne låten er så typisk Knopfler og så typisk Dire Straits, slentrende, og med utsøkt gitarspill fra maestroen sjøl. Tekstmessig fikk Knopfler inspirasjonen ved å vandre i Nashvilles gater og tenke på alle musikerne som spilte der hver kveld på alle store og små barer, puber og andre spillesteder. Låten er en hyllest til de.

Min største favoritt på dette albumet er Smart River. Kanskje er det fordi Knopfler her også leker med country med en duvende steel som setter et ekstra spiss på en fra før nesten fullkommen låt. Jeg bare nyter denne her:

Janine er litt i samme stilen, en oppmuntringslåt til et tydeligvis vakkert menneske. Og jeg blir slått av tanken på at stemmen til Knopfler ikke har forandra seg stort siden 70-/80-tallet. Og han forteller fortsatt historiene på den særegne og slentrende måten som egentlig er bare hans:

Before My Train Comes er låten der Knopfler tar innover seg sin egen mortalitet, og han gjør det sjølsagt med stil. Også her en fin smak av country, noe som passer meget godt til en tekst som dette. 

Tittelsporet One Deep River avslutter dette tolv låter store albumet, den er neddempa og vakker. En låt som du bare må lene deg tilbake og ta inn over deg samtidig som du glemmer alt annet. Det er fire vel anvendte minutter spør dere meg!

Av andre perler her vil jeg trekke fram også neddempa Black Tie Jobs, og Tunnel 13, om tre brødre som livnærte seg som kriminelle. Rimelig hardbarkede også, det gikk med liv under deres ransferder gjennom livet. En dramatisk historie, men heller ikke her hever Knopfler stemmen. Han er den samme, rolige, betraktende historiefortelleren.

Det er ikke mye å trekke her, bare det at det kanskje kan bli vel rolig og vel slentrende til tider. Men det er flisespikkeri, for dette er et nær utsøkt album fra en av de største i min/vår generasjon, vi som fikk vår musikalske dannelse i siste halvdel av 70-tallet og første halvdel av 80-tallet.

Karakter: 5,5/6.