5. september 2011 var dagen da jeg sjøsatte denne bloggen. Altså ikke lenge etter at 22. juliterroren ramma landet vårt, og mulig det å skrive om musikk jeg elsket var en distraksjon fra den fæle tida der som jeg trengte da. Jeg ser at jeg først skrev om låter og artister som betød mye for meg, før jeg begynte å skrive om artistene i CD-samlinga mi, alfabetisk. Jeg kom til The Pogues på P da det prosjektet fadet ut. 2014 og 2015 ble skrinne år, men jeg starta da i -14 med å oppsummere musikkåret. Fra 2014 kåra jeg mine Årets album, i 2017 utvida jeg det til også å skrive om årets godlåter før jeg fra 2018 også hadde en kåring av Årets låt. Siden da har jeg også ved inngangen til hvert år laget en spilleliste over låter som gjør inntrykk utover året, og som danner grunnlaget for kåringen av årets låt.
Ergo blir denne jubileumsartikkelen et tilbakeblikk på disse kåringene, med link til kåringsartiklene i overskriftene. Tenker det er en fin måte å oppsummere mine 1000 første innlegg på. Og når det er sagt, 1000 innlegg er egentlig rimelig vilt, og jeg er dypt takknemlig overfor dere som har lest og vært med hele eller deler av denne reisen i musikkens vidunderlige verden.
Willie Nelson - Band of Brothers
Jeg var imponert over "Good Ol'" Willie da han som 81-åring ga ut denne skiva i 2014. Nå er han 90 og gir fortsatt ut musikk så det står etter. Låten jeg falt for her var egentlig en cover av Billy Joe Shaver, men Willie gjorde den til sin helt egen, i en låt der den moderne mainstreamcountryen fikk så hatten passer:
Bjølsen Valsemølle - Tider skal komme
Fan av Trond Ingebretsen og hans Bjølsen Valsemølle har jeg vært helt siden 1981 og deres debut med 5 på midnatt. Ingebretsen fylte 75 for noen dager siden, men han og bandet er fremdeles aktive. Med fine låter om livets utfordringer, men også med spark til myndigheter og bitende kritikk av urettferdighet i samfunnet. Som tittellåten på denne skiva, med et tema som Ingebretsen sjøl har fått føle på kroppen. Med en svigersønn som ikke er ønsket i Norge og dermed en datter og et barnebarn som bor i et land langt unna Norge.
2016 - Årets album
Moddi - Unsongs
Moddi berørte meg langt inn i hjertet med dette albumet med tolv sanger som hadde blitt forbudt av myndighetene i ulike land. Og denne her, Pussy Riots Punk Prayer er skrekkelig aktuell den dag i dag. Bønnen om at Putin skulle bli fjerna er ikke innfridd, og nå har den gale mannen i Kreml opphøyet seg til vår tids Hitler. At videoen er spilt inn utenfor et lite kapell i Grense Jakobselv, så nært russergrensa du kan komme gjør den ekstra sterk.
Jeg slo sammen kåringa av årets album og låter dette året i én artikkel. Men jeg rangerte ikke låtene. Årets album ble dette:
Sigrid Moldestad - Vere her
2017 ble mitt vondeste år til nå her i livet, preget av tragedien som ramma 31. mars det året da min daværende samboers yngste sønn døde i en trafikkulykke, tre uker før 17-årsdagen. Slike tragedier setter varige spor i et menneske, og fremdeles klarer jeg ikke å godta at det skjedde. Valget av årets album bærer nok preg av det, og spesielt låten Ordlaus ven traff meg rett i hjertet. Om det å være der for en som har opplevd det aller verste, der det å bare være der blir det viktigste, fordi ingen ord strekker til.
2018
Shawn Williams - Motel Livin'
2018 var året da jeg oppdaget det musikalske unikumet Shawn Williams som med dette albumet bergtok meg på alle bauger og kanter. Og i årene etter har hun vist sitt enorme talent og skaperkraft gjennom flere monumentale album. Jeg synes det er merkelig at dette fyrverkeriet av en artist og låtskriver ikke skal være mer kjent. I alle år etterpå har jeg håpt at norske konsertarrangører skal bringe henne over dammen, foreløbig har ikke det skjedd. Av alle de unike låtene på denne skiva velger jeg To See You, kanskje den sterkeste låten jeg har hørt om selvmord:
Årets låt
Ikke siden Vicky Leandros da jeg var ni år i 1972 var det en Eurovisionlåt som bergtok meg så mye som det ungarske metalbandet AWS med denne magiske låten her. Om dødsfallet til vokalist Örs Siklósis far året før i kreft. Jeg hadde jo opplevd et traumatisk dødsfall samme år, og sjøl om teksten var på ungarsk så klarte Örs med sin majestetiske vokalprestasjon og bandet med sin monumentale musikk å skape en atmosfære der jeg kjente så godt igjen de sterke følelsene som lå i musikk og vokal. Versene er farens siste ord på dødleiet, refrenget er sønnens desperasjon over det uungåelige. Tragisk nok møtte Örs samme skjebne som faren, 5. februar 2021 døde han som følge av leukemi. Bandet består imidlertid, og i skrivende stund venter jeg i stor forventning på deres første album med ny vokalist.
2019
Ryan Bingham - American Love Song
Ryan Binghams album dette året var også av typen som gikk gjennom marg og bein på meg. Også det albumet preget av hans bakgrunn der han vokste opp i et dysfunksjonelt hjem og der han mista foreldrene til selvmord og alkohol, som en moderne Gram Parsons. Blue er en hjerteskjærende låt om hvordan denne bakgrunnen virker inn på han i forholdet til sin kjære.
Hatari - Hatrið mun sigra
Igjen var det Eurovision som ga meg årets låt. Islandske Hatari med sin dystopiske advarsel til Europa om at vi må stå sammen mot hatet og hetsen som kommer fra et stadig sterkere ytre høyre. En låt som virkelig fikk sin betydning for meg da en venn av et av mine barn tidlig det året ble trakassert på åpen gate i Oslo med beskjed om at han og alle funksjonshemmede burde dø. Mathias Haraldsson med sin growling representerer det onde, Klemens Hannigan med sin lyse falsett representerer det gode. Og vi ser alle på slutten av liveframføringa hvor dette ender hvis vi ikke står sammen mot ondskapen.
2020
Achille Lauro - 1969 Achille Idol Rebirth
Det fæle coronaåret 2020 ble mitt mest produktive med 102 innlegg og er også året til en artist som ga pandemien finger'n og gjorde hele 2020 til sin egen performance act med en legendarisk deltakelse i Sanremo-festivalen (før helvetet brøt løs), tre album og en bok. Achille Lauro fikk gjort det han hadde fore dette året med unntak av å turnere, og som jeg elsket det. Han er min største nålevende musikalske favoritt. Her er den vakre breakuplåten 16 Marzo, låten som Achille også skrev en bok med tekster rundt.
Achille Lauro - Me Ne Frego
Selvsagt ble det Achille Lauro her også. Med en låt med en tittel som var et slagord for fascistene under Mussolini, og som Achille selvsagt ble kritisert for. Men hele hensikten var å ta fra fascistene eierskapet til begrepet Me Ne Frego, og la det bli et begrep som beskriver individuell frigjøring og inspirere til å være den en ønsker å være hele tiden, uansett. Og låten som sådde spiren i meg som gjorde at jeg året etter fulgte drømmen min og skrev romanen jeg hadde bært på i så mange år, låten som gjorde at jeg frigjorde meg fra min Styggen på ryggen som sa at jeg ikke skrev bra nok og at ingen ville lese det jeg skrev. I sine opptredener under Sanremo første uka i februar 2020 kledde Achille seg som fire historiske personer, bl. a. Dronning Elizabeth I og David Bowie som Ziggy Stardust. Og jeg nøt det!
2021
Manic Street Preachers - The Ultra Vivid Lament
Albumet som slo meg til bakken som en musikalsk utavmegsjælopplevelse og som jeg bare måtte gi karakteren 6,5 fordi det var noe helt, helt spesielt fra start til slutt. Er egentlig ikke mer å si om dette mesterverket fra Manics. Og så denne låten her da, der Manics slår fast at vi lever i tider som George Orwell forutså på 50-tallet ...
Årets låter
Vanilla Ninja - No Regrets
De to øverste på 2021-lista var låter som var store inspirasjoner i skrivinga av romanen min 11:59 - Jeg vil være i livet. Denne fra comebackalbumet til det estiske jentebandet Vanilla Ninja er egentlig skrevet ut fra et feministisk perspektiv, men med en setning som Dreaming big is just for fools they said to me / But I refused to lose all myself snakket likevel så sterkt til meg i skriveprosessen, og den var med på å holde gnisten oppe. Sammen med Jeg prøvde det er sant med Karin Wrights Gode Selskap, sunget av Johanna Demker, som fortalte meg at skulle jeg få ut den boka så måtte jeg gjøre det der og da.
2022
Younghearted - Raukkas on kaikki, mitä me tarvitaan
UMK, Finlands uttaking til Eurovision var helt fantastisk ifjor, der jeg elsket alle sju låtene. Det unge popbandet Younghearted bergtok meg med sin Sun numero, og det samme gjorde de med albumet de kom med på høsten. At det var på finsk gjorde ingenting, det var så vakkert fra begynnelse til slutt og jeg trengte bare å oversette albumtittelen, som er Kjærlighet er alt vi trenger. Som er et budskap vi virkelig trengte å høre i et år vi takket være vår tids Hitler fikk krig igjen i Europa.
Shervin Hajipour - Baraye
Ifjor følte jeg behov for å framheve de låtene som hadde et viktig budskap. Og i et tragisk år med krig i Europa og et regime i Iran som undertrykker et folk og dreper mange av de som protesterer mot utdaterte påkledningsregler og religiøst tyranni så var det tre slike låter som kom på pallen. Fra ukrainske KRUTb, en voggesang til en gutt med budskap om at pappa er ute og kjemper mot de onde og at alt skal bli bra. Fra russiske Manizha som i Soldier ansvarliggjør enkeltsoldaten som er kalt ut til å kjempe en gal manns krig, og til slutt iranske Shervin Hajipour som havnet i terrorregimets fengsel for denne sangen til støtte for sitt frihetssøkende folk.
Link til spilleliste på Spotify med låtene i denne artikkelen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar