Kirsty MacColl - Real

At det nå i 2023 skulle dukke opp et "nytt" album med Kirsty MacColl, 23 år etter hennes tragiske og altfor tidlige død kom nok som en overraskelse på noen. Men et par singelutgivelser tidligere i høst fikk meg til å ane at noe var i emning, og nå altså sist fredag ble Real sluppet. Dette var ment å være Kirstys andre album, etter debuten Desperate Character i 1981, som ga henne en hit med There’s A Guy Works Down The Chipshop, Swears He’s Elvis. Albumet ble spilt inn tidlig i 1983, og det kom så langt at den tenkte første singelen Berlin fikk et utgivelsesnummer. Men så ble Kirsty sparket av Polydor og hele utgivelsen ble kansellert. Kirsty sa selv i et intervju i 1994 at følelsen var som å føde et barn og forlate det i en telefonkiosk.

Noen av låtene her er blitt utgitt før på div. samlealbum. Så som Berlin (også i en forlenget utgave), Sticked And Stoned, Annie, Camel Crossing og Roman Gardens, den forlengende versjonen av Berlin er tatt med sammen med det som skulle være B-siden på den singelen, Rhytm Of The Real Thing.

Uansett så er denne utgivelsen en dokumentasjon på hvor Kirsty MacColl stod musikalsk for 40 år siden. Debutalbumet var gitarbasert, her på Real er synthen langt mer framtredende. Det fører til et litt rotete lydbilde på åpningslåten Bad Dreams. Neste låt Time elsker jeg imidlertid. Låten har et tydelig fransk preg både musikalsk (med et framtredende trekkspill) og med deler av teksten på fransk. Denne svinger det skikkelig av!

Sticked And Stoned har et tydelig jazzpreg, og blir litt vel laidback for meg. Men likevel interessant da den forteller noe om at Kirsty var påvirket av mange ulike retninger innen musikken. Det er tydelig at hun ikke ønsket å bli plassert i en snever popbås, og sånn sett blir dette likevel en viktig låt i det å dokumentere mangfoldet Kirsty stod for allerede i ung alder. Som datter av folk-legenden Ewan MacColl er ikke det så rart.

Annie er en nydelig poplåt som er et meget godt eksempel på Kirstys vokalteknikk der jeg får en følelse av at hun på en måte er bak musikken, men likevel så framtredende at det ikke er noe problem å få med meg teksten. Musikalsk er også dette en spennende, mangefasettert låt med bl. a. et parti med blåsere som spriter opp lydbildet.

Berlin er uansett favorittlåten min her. En tvers igjennom spennende låt med mange musikalske elementer som jeg bare elsker. Også her fungerer det aldeles ypperlig at Kirstys vokal ligger litt bak musikken. Låten har ligget ute på YouTube i tolv år, men jeg velger her og på de andre tidligere utgitte låtene å linke til den som er kommet i forbindelse med denne utgivelsen. Grunnen er at den er lagt ut på en konto med Kirstys navn, og for meg er det mest riktig at det er den som får klikkene.

Til slutt tar jeg med Lullaby For Ezra, den også viser at Kirsty var en artist som likte å variere sitt musikalske uttrykk. Følsomheten i Kirstys vokal kommer meget godt fram her:

Som jeg har vært inne på så er det godt å ha fått denne dokumentasjonen på at Kirsty MacColl allerede tidlig i sin karriere var en mangefasettert artist. Mange her til lands kjenner henne nok mest fra Fairytale of New York, men jeg anbefaler virkelig et dypdykk inn i hennes katalog. Fra debuten og fram til det som ble hennes siste album, det veldig cubansk-inspirerte Tropical Brainstorm fra 1999 med bl. a. den særs kule låten England 2, Colombia 0.

Karakter: 5/6.

PS: Sist fredag kom det også ut et konsertalbum med Kirsty, Live At The Jazz Café, London, 12 October 1999. Et nydelig album der vi bl. a. får litt neddempa versjoner av hitlåtene Days (opprinnelig en Kinks-låt) og A New England (som opprinnelig var en Billy Bragg-låt) samt ovennevnte England 2, Colombia 0. Og så er det litt kult å høre Kirsty irettesette noen i publikum som prater når hun skal introdusere en av låtene.