Årets album og låter 2017

Vi skriver nyttårsaften og da er tida inne for å oppsummere musikkåret 2017. Ikke som f. eks. Spotify som gjør det i slutten av november slik at musikk fra den plata jeg likte best ikke kom med på den Topp 100-lista de laga for meg.

Jeg har da satt opp mine Topp 10-album samt de låtene som har gjort mest inntrykk på meg. Og inntrykk er stikkordet. I et år som har vært rimelig bratt og der vi mista husets tenåring og min fremste musikalske sparringpartner er det album og låter som gjør inntrykk som er de som når opp. Ikke nødvendigvis de musikalsk beste, men de albumene og de låtene som har gitt meg noe ekstra i et år der det har vært mye motbakke.

I albumdelen linker jeg til min anmeldelse av skiva, ingen låtlinker altså.

1. Sigrid Moldestad - "Vere Her"

Hvis noen for et år siden hadde fortalt meg at Sigrid Moldestad skulle trone høyest på albumlista mi for 2017 så hadde jeg sett rart på vedkommende. Men "Vere Her" er bare et så gjennomført vart og levende album, med så mye ekthet, nærhet og varme at det er akkurat den skiva jeg trenger for å absorbere det som har skjedd dette året. Låten som stikker seg ut er "Ordlaus Ven", om det å være der for en som har det vondt, men der det er mer nærheten, at du er der som hjelper, mer enn ordene. Det er kraftfulle "Kanskje Kjem Det ein Dag", det er "Eg Vil Vere Her", om en mor som ønsker å være her på jorda lenge nok til å se at det går bra med sitt barn, det er "Trappa", det lune skjulestedet en hadde som barn med lekekamerater som ikke sa fra når noen ropte ens navn, og det er "Ikkje Kom og Sei", oppgjøret med mannssjåvinismen vi ser i de fleste kulturer. Det er et unikt og sterkt album og er i mine ører noe av det beste som har kommet på norsk på aldri så lenge.

2. Midland - "On the Rocks"

Endelig et band som spiller country slik at det skal gjøres. Det er fengende, det er sjelfullt og tekstmessig så er det så country som det kan bli. En trio med enorm spilleglede og som sjangeren akkurat trenger. Midland var djupt savna på Country Music Awards (ihvertfall synes jeg det!) og når en ser på kommentarene til deres låter på YouTube så er det mange som ser på de som countryens nye håp. Det er ikke pålessa, det er ekte vare slik country skal være. "Drinkin' Problem" er den store hiten fra skiva, men det er så fullt av andre perler også at jeg knapt kan ramse opp alle. "Altitude Adjustment", "At Least You Cried", "Electric Rodeo", "Out of Sight" og "More Than a Fever" er alle låter som knuser det meste av det som kommer fra mainstreamcountryen.

3. Blondie - "Pollinator"

At mine gamle helter Blondie i 2017 skulle komme med et album som blåste meg av banen hadde jeg ikke i min villeste fantasi trodd. Men Debbie Harry og Chris Stein & co. viser med "Pollinator" at alder bare er et tall. Debbie Harry er i knallform i en alder av 71 (da albumet ble spilt inn) og her er musikk til å bli glad av. Jeg oppdaga skiva i mai, ikke så veldig lenge etter at tragedien ramma oss og denne musikken var med på å holde meg flytende i en tung periode. Jeg kjenner igjen det bandet jeg ble hodestups forelska i på slutten av 70-tallet, og spesielt åpninga på skiva er bare fantastisk fengende med "Doom or Destiny", "Long Time" og "Already Naked". Men det er så mange andre perler her, som det mektige avslutningssporet "Fragments" at jeg helt er solgt.

4. Ayreon - "The Source"

Det 8. albumet i Arjen Lucassens Ayreon-prosjekt er rett og slett storslagent. Det gir store musikalske opplevelser på så mange plan fordi Lucassen har så mange strenger å spille på musikalsk sett. Han er glad i klassisk musikk og mange klassiske instrumenter er med på å gjøre musikken mangeslungen. Det er progrock, det er progmetal, det er powermetal, det er klassisk og jeg vet ikke hva. Hva denne mannen får til er rett og slett beundringsverdig. Tidsmessig er det veldig voksent album og det er 17 komposisjoner, som jeg velger å kalle det. Jeg sitter ihvertfall fjetret tilbake etter å ha tatt til meg denne mektige musikken. 11 forskjellige vokalister har Lucassen henta inn for å bestalte de ulike rollefigurene og de gjør alle en kjempeinnsats. Jeg klarer ikke å følge med i handlinga, men får likevel store musikalske opplevelser og størrelser som Floor Jansen, Simone Simons, norske Nils K. Rue og James LaBrie er med på å sementere "The Source" som en maktdemonstrasjon iscenesatt av multitalentet Arjen Lucassen.

5. Dropkick Murphys - "11 Short Stories of Pain & Glory"

Jeg kjente ikke Dropkick Murphys fra før og utifra musikken trodde jeg de var et opprørsk band fra England eller Irland. Neida, de er fra Boston, USA, men det gjør ikke skiva mindre opprørsk. For dette er et album fullt av aggresjon og fullt av kampvilje på vegne av mennesker som står lavest på samfunnsstigen. I den sammenhengen er "Blood" typisk: "They beat us down, but we stay alive!" er det kraftfulle budskapet. "Rebels With A Cause" er også en sang prega av opprør. "First Class Loser" er slik jeg tolker det et spark på skinnleggen til han som sitter i det ovale rom for tida. Dropkick Murphys tar seg også råd til å ta med sin egen versjon av "You'll Never Walk Alone" og den funker fint inn i tematikken på skiva. Dette er ei kraftfull skive som gir mot og håp til alle som kjemper mot de mørke kreftene fra ytterste høyre, bredfull av ildfulle kampsanger.

6. Sibyl Vane - "Sibyl Vane"

Jammen meg har jeg et band fra Estland med på Topp 10-lista mi for i år. Jeg så en konsertplakat med de i deres hjemby Pärnu i mai og at jeg bestemte meg for å sjekke de ut er noe av det lureste jeg har gjort på musikkfronten i år. Dette er kraftfull musikk med sterkt rockepreg, og jeg hører også at Sibyl Vane har henta impulser fra bluesen og punken. Helena Randlaht er for meg årets funn på vokalfronten, en følsom og passe arrogant stemme som sammen med den tette musikken gjør dette til ei fullkommen pakke musikk i mine ører. Låter som "Bomber", Up up Down", "Clusterfuck" og "Noyée" viser spennvidden i en trio som jeg mener har de kvalitetene som skal til for å slå gjennom også utenom Estlands grenser.

7. Tove Bøygard - "Blåe Drag"

Plass til et norsksprålig album til, og det høyst fortjent. Tove Bøygard leverte i år et rett ut fantastisk album, både musikalsk og tekstmessig. Hun tar opp viktige tema som flyktningekrisen, vår behandling av tiggerne, fengselsfuglers drøm om et alminnelig liv og i det hele tatt taler Bøygard de svakestes sak i flere av sine sanger. Når det gjøres til kraftfull musikk og ei bokstavelig talt distinkt og sterk stemme blir det ei fullkommen pakke. Det er et album som står som en påle blant norske utgivelser i 2017.

8. Margo Price - "All American Made"

At jeg ga Margo Price 5,5 og ikke 6 for dette albumet er min store, dårlige musikalske samvittighet i år. For når jeg hører på det nå så hører jeg ei skive og låter som fortjener en klink 6-er. Sammen med Midland så er Margo Price den som først og fremst gir meg håp for countryens framtid. På fjorårets debutalbum "Midwest Farmers Daughter" fortalte hun sin dramatiske livshistorie i det gripende åpningssporet "Hands of Time" og på "All American Made" går hun et steg videre med en nådeløs analyse av det amerikanske samfunnet. Som "Pay Gap" som er en protest mot lønnsforskjellene mellom menn og kvinner, om vold i nære relasjoner i "Don't Say It" og i tittelsporet om den amerikanske dobbeltmoralen eksemplifisert ved Reagans salg av våpen til Iran på 80-tallet. For ikke å snakke om den amerikanske bondens kår i "Heart of America" og hva det gjorde med familien Price å miste gården sin. Følsomt framført til deilig country gjør dette til et uovertruffent album, og Rolling Stone har da også kåret dette til årets album innen country og americana. Med sine klare politiske standpunkter mot det bestående kan nok ikke Margo Price regne med et stort publikum blant mainstremacountryfansen, men det tror jeg hun lever helt fint med. Hun er en artist med ryggrad og som står for noe, og det trenger vi i dag.

9. Sera Cahoone - "From Where I Started"

Dette er nok en artist som er ukjent for mange, men sannheten er at Sera Cahoone i år kom med et aldeles utsøkt album innenfor country/folkskiktet. I mine ører er det ei plate prega av nærhet, ekthet og varme, kvaliteter som dere nok har skjønt at jeg verdsetter meget høyt innafor musikken. Ingenting pålessa her, det er enkel, men likevel stilfull musikk som sammen med Cahoones vare stemme gjør dette rimelig fullkomment. Sterkest er "Ladybug" som er en hyllest til et familiemedlem som døde som resultat av familievold, bare 21 år gammel. Et anna tema hun tar opp er hvordan det er å leve ut sin kjærlighet i et land der alt anna en heterofile ekteskap blir sett på som en trussel av sterke grupper. Sera Cahoone fortjener et stort publikum, og Norge burde sånn sett være et land der mange trykker henne og hennes sjelfulle musikk til sitt bryst.

10. Aaron Watson - "Vaquero"

Til slutt et nytt sjelfullt countryalbum fra texaneren Aaron Watson. Han lar seg heller ikke friste til å lesse på musikken for å gjøre seg populær hos mainstreamfansen. Et veldig behagelig album med mange perler, som "Clear Isabel" som er et innlegg i debatten om muren mot Mexico. Men Watson har i et intervju sagt at han med den sangen ønsker å sette fokus på enkeltmenneskene dette handler om, og ikke er et standpunkt for eller mot muren. Likevel er det blitt en fengende og sterk låt. Men her er fullt av fengende, gode countrylåter som "Take You Home Tonight", "These Old Boots Have Roots" og "They Don't Make Em Like They Used Too".


LÅTER SOM HAR GJORT INNTRYKK I 2017

I et år der musikk har vært utrolig viktig for meg så har jeg også plukka ut noen av årets nye låter som har gjort et spesielt inntrykk på meg. Ingen rangering her.

"Ordlaus Ven" - Sigrid Moldestad

Treffer meg midt i hjertet som samboer til ei som har mista det kjæreste hun har, et barn.

"Altitude Adjustment" - Midland

Årets countrysang for meg. Herlig upretensiøs og sjukt fengende.

"Doom or Destiny" - Blondie

Blondie og Debbie Harry treffer meg midt i solar plexus med dette heftige åpningssporet på "Pollinator"

"Blood" - Dropkick Murphys

Opprør mot det bestående og for de som står nederst på samfunnsstigen. Aggresjon så det holder!

"Ladybug" - Sera Cahoone

Følsomt og sterkt om en 21 år gammel tobarnsmor som døde som følge av familievold. Gåsehud!

"Heart of America" - Margo Price

Margo Prices hyllest til besteforeldrene og til gården som familien mista.

"Two Lane Texaco" - My Darling Clementine

Sterkt og vart om forfallet i barndomsbyen. (ikke video på YouTube).

"Clear Isabel" - Aaron Watson

Om menneskene debatten om Mexicomuren handler om.

"Sjå i Nåde" - Tove Bøygard (ikke på YouTube)

Sterk låt med hyllest til en far og en søster som har hatt sitt i livet og til et land som trenger å vise mer raushet.

"The Way That The World Breaks Down" - Ayreon

Fantastisk komposisjon og fantastisk video med hele vokalistuniverset på et stort album.

"Americana" - Ray Davies

Sjelfull og fengende start på et flott album. En låt som sitter i hodet.

Det var alt for 2017 og jeg ønsker alle et riktig Godt Nytt Musikkår 2018!