Johan Berggren er trubaduren fra Jørstadmoen ved Lillehammer som begeistra meg med sine to første album på norsk, Lilyhamericana i 2020 og Ei hytte foran loven året etter. Jeg var også en av 20 heldige som fikk oppleve en konsert med han og Roy Lønhøiden på Moskus i Trondheim under pandemien, en konsertopplevelse som fortsatt sitter igjen som et meget godt minne og et lyspunkt i en ellers trist tid.
Jeg kaller Berggren trubadur, og det er fordi denne skiva her er mer viseorientert enn de to foregående, som var i mer amerikana-land. Her får jeg flere assosiasjoner til Stein Ove Berg, både i musikkstil og måten og fortelle historiene på. Og det er kanskje ikke så rart, da han på forrige album hadde en versjon av Bergs oversettelse av Little Feat-låten Willin'.
Faktisk så har jeg vansker med å velge noen låter å presentere framfor andre, for alle elleve sporene har sine særpreg og fortjener derfor å bli spilt. Men jeg åpner uansett med første låt, Bare ta det helt med ro. Her handler det tydeligvis om forventningene om å skape det gode livet, men der en ender opp med å være rimelig fornøyd med det livet en har, sjøl om ikke alle forventningene har blitt oppnådd. Berggren er dessuten knakende god til å krydre tekstene med oppfinnsomme og gode verselinjer, som Da kom tjueåra haglende som steinsprut på denne her.
Tekstene er i det hele tatt fine livsbetraktninger. En del tristesse er det, men det er troverdig og da blir det ikke plagsomt. Berggren forteller hvordan livet virkelig er, og for ingen av oss er dagene med tjo og hei og hurramegrundt i flertall.
Ferdsel på eget ansvar kan høres ut som historien om et gammelt hus på skakke, men kan også være om et liv som er litt på skakke. Igjen er det en uovertruffen setning som jeg fester meg ved: Skjelettan i skapet kjem alltid til å tape mot nedstøva kosedyr. Rett og slett en kanonsetning som forteller meg at livet i dette huset, eller livet generelt ikke har vært så gæærnt når alt kommer til alt.
Så er jeg blitt glad i Verdens største høl, historien om innlandskaren som ikke var så interessert i å se havet så lenge han hadde Mjøsa. Og som gjorde et poeng av at hvis Mjøsa ble tømt så ville vi nettopp fått verdens største høl.
Overtid begynner med den herlige verselinja Jeg har aldri vært spesielt kjapp / Om jeg la på sprang blei huet mitt att. Et lyrisk mesterverk i mine ører. Handler etter det jeg forstår om ei en ønsker skal bli sin, men der ingen av de to får ut fingeren slik at det blir noe seriøst ut av det.
Så må jeg ta med låten der Berggren og bandet slipper rockefoten løs, Uten Liv. Tekstmessig er dette også en fin betraktning om livet og verden vi lever i.
Avslutningssporet Gravplassvals er en fornøyelig sak om livets slutt. Der Berggren ber om at kista er lydtett fordi han bruker å snorke høyt når han sover. Skikkelig herlig formulert! Og at det på gravsteinen skal stå Takk for det meste, albumtittelen der altså.
Jeg vil også trekke fram perler som Hjertet i klem, om hun bak bardisken som en håper det skal bli noe mer med og Viskelær og venner, at det er gode ting å ha.
Som nevnt, litt mer viseorientert album dette. Det gjorde at jeg måtte bruke litt tid på å få alle sangene under huden. Men nå er dette blitt en helstøpt enhet som bekrefter at Johan Berggren for tida er noe av det fineste vi har innenfor dette segmentet av vårt musikkliv. En skald av 2023 som husker sine røtter og som gir oss gode og troverdige historier om hverdagslivet slik det er, spesielt når det leves utenfor de mest urbane strøk og mer i dalstroka innafor.
Karakter: 5,5/6.
PS: Dette er innlegg nr. 999 siden jeg starta bloggen i september 2011. Neste innlegg må da nødvendigvis bli et lite tilbakeblikk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar