Her er altså de ti albumene jeg har rangert høyest her i det herrens år 2023! Og hold dere fast, her dominerer kvinnene til de grader!
10. Eva Cassidy, London Symphony Orchestra, Christopher Willis - I Can Only Be Me (Orchestral)
Eva Cassidys historie har fascinert meg helt siden jeg så programmet om henne på NRK i 2001 der vi fikk historien om hvordan denne totalt ukjente artisten som bodde i Washington D.C. fikk et sensasjonelt verdensgjennombrudd noen år etter sin død av hudkreft i 1996. Hun ble bare 33 år, men etterlot seg en skatt av innspillinger som har henført millioner verden over. Og så har altså Londonsymfonikerne under ledelse av Christopher Willis satt musikk til hennes vokal på ni sanger. Det er en enormt stor gave til oss som er glad i Eva Cassidys stemme. At Over The Rainbow ikke er med får så være, dette albumet er bare Vakkert med stor V.
Anbefalt låt: Time After Time
DRØNN er den store oppdagelsen min hva norsk rock angår i år. Grunnbesetning med to gitarer, bass og trommer funker som bare det for meg og jeg elsker det de kommer med av rett fram ståpå-rock, krydra med enkelte mektige låter som ikke er fullt øs. Og så synger de på morsmålet, det setter jeg også stor pris på. Et rockealbum jeg ble skikkelig glad i dette!
Anbefalt låt: Hun
8. Melody Moko - Suburban Dream
Dette er ei skive som berører. Musikalsk snakker vi moderne country fra Australia, temamessig er det en slags dagbok der vi følger Melody Moko fra fødselsdepresjonen som rammet henne etter sin tredje fødsel og veien tilbake til livet etter det. Om å føle seg mindre verd og på siden av samfunnet, om den australske varianten av Janteloven, om jaget etter å oppfylle det de Down Under kaller "The Australian Dream", og om en hverdagslig ting som at en egentlig bør slutte å røyke. Alt dette formidler Moko på en så troverdig og ærlig måte at jeg blir berørt. God country skal berøre, og det klarer altså Melody Moko med glans her.
Anbefalt låt: Suburban Dream
7. Toini & Rio Bravo - Turning Night Into Day
Gjennom Toini & The Tomcats har Toini Knudtsen i 30 år vært Norges rockabillydronning. Så kom hun i høst med sitt sideprosjekt Rio Bravo og gir oss årets deiligste countryalbum. Tretten nydelige låter med varm, nær og ekte country slik det skal lyde. Toini går til røttene og tar meg med storm. Og så berører hun med låten om sin demenssyke far, han som på mange måter har vært hennes viktigste støttespiller, spesielt i de første viktige årene som artist.
Anbefalt låt: Slipping Away From Today
6. Shawn Williams - Sulking in Love
Så kom sannelig Shawn Williams ut med et album i år også, det femte i rekken. Min kvinnelige favorittartist på kloden, et fenomen, et musikalsk talent av dimensjoner. Jeg er tom for ord egentlig. Her gir hun seg bluesen i vold, og selv om blues ikke akkurat er min sjanger så må jeg bare gi meg ende over igjen. Hun har en slik rå formidlingsevne som gjør at alle låtene blir dønn troverdige. Uansett hvilke følelser det er i teksten, jeg tror på Shawn Williams. Og musikken bergtar meg igjen. Når skal jeg få oppleve henne live? Jeg håper det skjer en gang, men å være den eneste i Norge som er fan av Shawn Williams (det føles sånn til tider) inngir ikke til den største optimismen. Strengt tatt må jeg vel da ta turen til New Orleans. Men uansett kan jeg kose meg med musikken til en artist som har tatt meg med storm og vel så det de siste fem årene.
Anbefalt låt: Where I Stand
I Norge er Tove Bøygard en av de artistene jeg setter høyest. Til spennende musikk har hun nå i flere år gitt oss de sangene vi trenger å høre, om de som sitter nederst ved samfunnsbordet, om solidaritet med de som har minst. Men også om hverdagskampene hver enkelt av oss fører, som mobbing og angst som vi får på denne skiva. Og om det å finne roen i livet gjennom i voksen alder å finne den ene, den rette å dele livet med. Det har hun gjort gjennom å vie sine fire seneste album til de fire elementene, og her er det altså det våte elementet som står i sentrum. Som fattigdomskrisa som har truffet oss som kaldt vann i ansiktet. Og igjen er det ei plate som berører fra første til siste tone.
Anbefalt låt: Nøkken
4. Line Dybedal - Armeria Maritima
Men det som ble det beste albumet på norsk i år kom fra helt vest i landet, fra ute ved Stadhavet. Og det kom rekende på ei fjøl seinhøstes. Et halvt år etter at det ble utgitt oppdaga jeg ved en tilfeldighet Line Dybedals konseptalbum om havet, og om det å leve med havet som nabo. Det er så vakkert, og det tar for seg alle fasetter ved det å ha havet nært innpå seg. Som å nyte det blikkstille vannet på en solskinnsdag, men også det å ta farvel med en kjæreste og en far før han reiser ut til nye arbeidsøkter på båten. Alt dette formidler Line Dybedal med kjærlighet og respekt, og hun klarer å få meg til å se for meg det hun beskriver i sangene. Jeg bodde atten år i det som før var Sogn og Fjordane, rett nok i Førde som ikke ligger ved havet, men jeg lærte likevel å kjenne den særegne kulturen vi finner i de bygdene og kommunene som har havet som nabo.Så dette albumet var en kjærkommen oppdagelse!
Anbefalt låt: Freden ved havet
Min fascinasjon for Eurovision Song Contest har gjort at jeg de siste årene har begynt å følge de nasjonale utvelgelsene tett, og erfaringen er at der finner jeg mye musikalsk gull. Og i år var det Kroatia som virkelig ga på dette området. I går nevnte jeg The Splitters, og nå er det Detour, som ikke bare ga meg en knallåt med Master Blaster som ble nr. 3 i den nasjonale finalen, men som også ga meg et kremalbum. Og igjen, det gjør meg ingenting at jeg ikke forstår tekstene. For musikken er bare så nydelig, jeg slapper fullstendig av, koser meg og får en deilig pause fra en gal verden. Musikalsk minner de litt om belgiske Vaya Con Dios som var store på slutten av 90-tallet, men uansett, dette vakre pusterommet trengte jeg!
Anbefalt låt: Nekad Je Bilo Bolje (Det pleide å være bedre) - Årets låt hos meg!
Nå i november ble jeg slått i bakken av dette debutalbumet til den tyske 21-åringen Zoe Wees. Skjønt debut, hun ga ut sin første låt i 2019. Den andre, Control, i mars 2020 ble den første til dette albumet, og i årene som fulgte kom en rekke låter. Så drøyt halvparten av det 20 låter store albumet var allerede utgitt da hun samlet de alle pluss noen nye til denne utgivelsen. Og dette er rått og sårt. Om en oppvekst der hun grunnet rolandisk epilepsi (en type barneepilepsi) og dårlig økonomi gjorde at hun følte seg utenfor. Om det å vokse opp uten en far, han meldte seg først da hun var 16, og hun skjønte fort at de ikke hadde noe til felles. Om takknemlighet til moren for at hun var der for henne i oppveksten, men også dårlig samvittighet for drama hun skapte for moren. Alt dette synger hun om på en rå og sår måte som tar meg med hud og hår. En time som gjorde at jeg satt der målløs, så sterkt var det. Må høres!
Anbefalt låt: Control
Men årets album for meg er uforlignelige LP, med ei sjangeroverskridende skive fylt med en lidenskap av en annen verden og sterke følelser som ligger utenpå alle låtene. Det er stort sett den store kjærligheten og relasjoner mennesker imellom det handler om, og LP har ingen hemninger i sin formidling. Det er så sterkt å høre på, og hen imponerer meg på hver eneste låt. Ord blir egentlig fattige, dette er også et album som bare MÅ høres istedet for at jeg skal beskrive det i det vide og det brede. Jeg har billett til hens konsert i Oslo Spektrum 25. februar, og at jeg gleder meg er bare fornavnet.
Til slutt, min største musikalske unnlatelsessynd i denne årsoppsummeringa mi er at jeg ikke tok med Long Goodbye blant Årets låter. Jeg fatter ikke at jeg kunne "prestere" noe sånt, låten er jo bare helt, helt rå og syder av lidenskap og smerte.
Anbefalt låt: Long Goodbye
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar