Toini Knudtsen er Norges ukronede rockabilly-dronning og i tre tiår har Toini & The Tomcats vært Norges flaggskip innen rockabilly. Nå har hun gitt ut et album med sitt sideprosjekt Rio Bravo, og det vi får er klassisk country slik den var på 50- og 60-tallet. Tilbake til countryens røtter med andre ord, og det må jeg si at jeg setter stor pris på.
Plata begynner med de tre singlene som er kommet ut på forhånd, alle nydelige låter i mine ører. Night Into Day er på mange måter en hyllest til Patsy Clines udødelige Walking After Midnight. Dette er en fengende gladlåt om kjærlighet og sterk lengsel:
One Day er også en gladlåt, og den framhever seg med mye deilig gitarspill. Toini og Ian Johannessen står for det, og dette herlige samspillet mellom disse to gjennomsyrer hele albumet. Det gjør også pedalsteelen til Sveinung Lilleheier, helt eminent. Sjølsagt har vi ekte kontrabass her, traktert ypperlig av Arne Ertnes, mens Bjørn Haglund sper på med stødig trommespill.
Den låten som gjør mest inntrykk rent følelsesmessig er Slipping Away From Today som er Toinis fortelling om sin far, forfatteren Ingar Knudtsen og hans demens, han som var hennes viktigste støttespiller da hun i unge år våget seg ut i artistlivet. Det er om alt han ikke husker, men også om gleden over å fortsatt kunne kommunisere med han gjennom musikken. Forskning viser jo at musikken er det siste demenspasienter glemmer, den blir bindeleddet til livet som har vært. Toini forteller dette på en for meg gripende måte samtidig som musikken er sødmefylt, rotekte country. Dette er en av de låtene jeg vil ta med meg og huske fra 2023. Og når Toini åpner med There's an old beat-up guitar in the corner begynner jeg å tro at det er Patsy Cline som har vendt tilbake:
Get While the Getting's Good er hva jeg vil kalle en humørbombe av dimensjoner. Den er umulig å sitte stille til, denne er verd å danse på bordet til for å si det sånn!
Til slutt This Gun Don't Care Who It Shoots, som med en annen artist kunne ha vært en kommentar til de altfor liberale våpenlovene i USA, men i klassisk country blir det en ekte sjalusilåt. Ikke legg hånda di på typen min! er det klinkende klare budskapet her:
Dette er en 13 låters og 40 minutters lang fest der jeg storkoser meg når Toini Knudtsen og hennes eminente medmusikanter gir meg en skikkelig dose med rotekte country slik den en gang var. Ja, det er en del meget bra moderne country der ute som har kommet som motsvar til popcountryen Nashville har fora oss med i mange år. Men det er utrolig viktig at vi fortsatt har artister og band som holder den tradisjonelle countryen i hevd, slik at nye generasjoner får lære om sjangerens røtter. Det gjør Toini & Rio Bravo på en måte som jeg bare må applaudere. Denne skiva her er etterlengtet, og jeg trengte den!
Karakter: 6/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar