Vi er noen Eurovisionfans som har et forum der vi nominerer to låter hver og så stemmer vi over de med Eurovision-metoden, 12-10-8-7 osv. Det er fra sju til ti som deltar hver runde, og det er all mulig slags musikk som blir nominert der, fra alle verdenshjørner. Den er evigvarende, folk har kommet til, folk har falt fra (en av de som var med er dessverre ikke blant oss lenger) og noen har kommet tilbake etter å ha vært vekke en stund. Vi kaller det MGP Total, og ved å ha vært med der har jeg oppdaget mange spennende, nye artister opp gjennom årene.
Så også denne gangen, men nå er det snakk om en reoppdagelse. For i forrige runde ble Line Dybedal nominert med låten Voggesong, og det fikk meg til å huske Dybedal fra da jeg bodde i Førde og jobbet på sykehuset der som sosionom i mange år og hørte mye på NRK Sogn og Fjordane. Men etter at jeg flytta til Trøndelag for sju år siden gikk hun dessverre i glemmeboka, fram til nå. Jeg likte Voggesong såpass godt at jeg sjekket ut hvilket album den kom fra, og da oppdaget jeg dette albumet som Dybedal ga ut i april. Og med det fant jeg ei plate med mye varm og god musikk.
Line Dybedal er nordfjording fra nær Stadlandet, og da er det ikke så rart at hun gir ut et album med et maritimt preg. Ute ved Stad har folket levd med havet på godt og vondt i hundrevis av år, og er en derfra så setter det preg på et menneske. Låttittelen er latin og betyr strandnellik, en blomst som finnes ved sjøen.
Tittellåten åpner plata, den er det korteste sporet og jeg liker så godt det litt drømmende preget denne låten har:
Blåmyra er en dvelende vakker sang med en særs poetisk tekst. Noe som gjør denne sangen vakker er koringa, som er full av sjel og som bare må oppleves. Musikken blir etterhvert av det smått dramatiske slaget, og generasjonene som gjennom århundrene har levd ved Stad har jo kjent på hvor dramatisk havet kan være.
Men så vil Dybedal også gi oss det gode havet har å by på, som den freden du føler på når du sitter en godværsdag og ser utover det blanke, rolige vannspeilet. Derfor er da også Freden ved havet en langt mer lystig sang musikalsk sett. Med et budskap om at sjøl om livet ikke helt ble slik du håpte på så kan du finne roen ved havet. Og dette er blitt favorittlåten min her.
Det er ikke alle låtene som handler om det maritime. Dybedals sang til sin yngste sønn Veslebror er full av varme og morskjærlighet, en nydelig sak som jeg er sikker på at gutten vil sette stor pris på når han vokser til. En fin og vár versjon av Jakob Sandes Du er min los passer dessuten meget godt inn her.
Heime er hyllesten til en bror som ikke hadde noe ønske om å reise ut i verden, men som fant sitt paradis i og ikke minst rundt hjemmet ved havet. Beskrivelsen av broren er så poetisk og vakker at jeg nesten får ståpels.
Det var altså Voggesong som førte meg til denne plata. Den er avslutningssporet og er tilegna en partner og en pappa som har sin jobb på havet og som reiser ut for lange perioder av gangen. Slik som har vært, og som fortsatt er livet for mange av de som lever ved havet. En godt laget video underbygger følelsene som ligger i denne teksten, bl. a. den lille uroen som alltid er der når den en har kjær er prisgitt elementene i sitt virke. Alexander Hoddevik bidrar vokalt her, og Hoddevik er et etternavn som jeg forbinder med Selje og Stad.
Det står eit hus, Takk for songen du gav og Sommar + Kjærleik = Sant kompletterer det som jeg vil kalle et vakkert konseptalbum om havet og det å leve med og ved havet. Jeg synes rett ut at Line Dybedal har lyktes ekstremt godt med dette prosjektet. Låtene er framført med kjærlighet og varme, men også med respekt for at havet er en lunefull del av livet når en bor ved kysten. Alle disse følelsene klarer hun å få fram i disse ti perlene av noen sanger.
Dette er et album jeg er blitt skikkelig glad i, og at jeg nå oppdaget det et halvår etter utgivelsen er noe av det fineste som har skjedd meg som musikkelsker i år.
Karakter: 6/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar