Da Tove Bøygard kom med albumet Blåe Drag i 2017 ante jeg ikke at det var den første plata i en serie på fire med de fire elementene i sentrum. Så kom Jord i 2019 (digitalt, fysisk kom den i desember-18) og i 2021 ga hun oss Eld.
Da stod bare vann igjen, og for en uke siden kom Kaldt Vatn. Bare fysisk, i form av vinyl og CD, digitalt kommer den 15. september. Det er slik Bøygard gjør det når hun gir ut album, den fysiske skiva kommer først og får leve alene en stund før musikken blir tilgjengelig digitalt. Det er flott gjort, og noe flere artister burde gjøre for å fremme den fysiske, levende musikken!
På Jord var Småkårstestament en låt som gjorde sterkt inntrykk på meg. Hyllesten til faren hvis livsverk var å drive småbruket Skrindo i fjellsida i Ål i Hallingdal, og der Tove og hennes to søstre fikk sin oppvekst. (Og der hun nå bor med mann og katt). Ifjor høst døde faren, 86 år gammel og dette er en ny hyllest til faren. En mann av få ord, en mann som var mer enn fornøyd med det livet han fikk. Og når eg spurte deg om draumen, om du ville valgt eit anna liv, då snudde du deg ut mot glaset og sa: "Eg tenkji ikkji slik". En jordnær tilnærming til livet som vi moderne mennesker av 2023 kanskje bør ta med oss videre i livene våre.
Tittelsporet Kaldt vatn er om at vi i et av verdens rikeste land må innse at sjøl ikke hos oss er vi forskånet fra fattigdom. Og den har blitt enda mer synlig i år med dyrtid og uanstendig høye matpriser, som har ført sjøl folk i full jobb inn i matkøene til frivillige organisasjoner. Det er en sannhet vi må ta innover oss, sjøl om det føles som å bli truffet av iskaldt vann. Og musikken her, den har det dramaet som må til for å understreke viktigheten av budskapet i teksten. Musikerne er forresten Bøygards faste, solide lag med multiinstrumentalisten og platas produsent Freddy Holm, Jørun Bøgeberg på bass og Eivind Kløverød på trommer. Tre musikere i norsk elitedivisjon, enkelt og greit!
Teksten til Sumarregn er skrevet av Bjørn Lindquist, og det er ikke ofte at Bøygard bruker andres tekster. Men denne falt hun for, om det å nyte livet om sommeren, og da spesielt mykt og varmt sommerregn. Og hennes koring på slutten av låten er bare magisk, det gir meg gåsehud og er en ren nytelse å høre på mens låten sakte fader ut.
Nøkken er det aggressive og rocka oppgjøret med våre indre demoner, vår Styggen på ryggen, de indre kreftene som motarbeider og som vil trekke oss ned i motløshet og depresjon. Her er det klar beskjed: Eg slær kji fylgji med deg!
I forbindelse med plateslippet sist uke kom også avslutningssporet Bella Ciao på singel Bøygards oversettelse av en sang brukt av partisanerne som kjempet for frihet og demokrati i Italia under den 2. verdenskrig. Og en inspirasjon til alle de som kjemper for fred, frihet , demokrati og menneskerettigheter i 2023.
Skam er i utgangspunktet en dyster låt, både tekstmessig og musikalsk. Men en låt som river og sliter i meg fordi jeg kan relatere så sterkt til den. Den beskriver den skammen Tove Bøygard følte over å bli mobbet på ungdomsskolen, en skam som gjorde at hun ikke sa noe hjemme. Og som fysisk rammet henne i form av snø og steiner, som hun beskriver i teksten. Og for en som ble mobbet gjennom ni samfulle skoleår og gjentatte ganger "døpt" i snø til jeg nesten mistet pusten og fikk stygge navn påklistra så er det sterkt å høre om andre som også ble rammet av nettopp det. Men samtidig er det godt å høre: Det va ikkje din feil.
Og så er det så godt å høre Driv I Land, om den store og gode kjærligheten, som Tove Bøygard har møtt i voksen alder gjennom sin mann Espen, som er den som har tatt bildene til plata. Den stødige og gode personen som drar deg i land og som elsker deg betingelsesløst. Vakkert! Vi får også noe av det i Famn, om den gode livsledsageren din som elsker deg uansett hvordan du føler deg.
Og i Halmstrå får vi heftig folkemusikk, som en hyllest til det i utgangspunktet tynne og skjøre halmstrået, som ikke lar seg knekke av at det tråkkes ned av tunge støvler, men som reiser seg igjen. En metafor på det at vi aldri må gi opp, vi kan reise oss igjen etter nederlag. Til slutt har vi Blind, der Bøygard på en nydelig måte formidler håpet om at en aldri blir blind, slik at en ikke får sett sin kjære.
Igjen har Tove Bøygard gitt nasjonen et album med viktige tekster å ta med oss i våre liv. Og til variert og rett ut vakker musikk. For meg er hvert et nytt album som kommer fra Tove Bøygard et stort høydepunkt, så også dette!
Karakter: 6/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar