Zoe Wees - Therapy

Fredagskvelden hadde jeg bestemt meg for et album jeg skulle høre på, men det som først kom opp på Spotify var lista over artister jeg følger som hadde kommet med ny musikk kvelden før. Da så jeg dette albumet her med Zoe Wees og jeg lurte på hvorfor jeg hadde henne på følgerlista mi, så jeg tenkte jeg fikk høre litt på det først. Med en gang så demra det og så ble jeg så betatt av musikken og tekstene at jeg la fra meg andre planer, og dette er plata jeg har hørt på hele helga.

Hvem er så denne Zoe Wees? Jo, hun er 21 år, tysk, og vokst opp med sin mor i Hamburg. Hun vokste opp med rolandisk epilepsi, en slags barneepilepsi som en etterhvert blir fri fra når en blir voksen. Men dette ga henne en følelse av utenforskap, hjelpeløshet  og en følelse av ikke å ha kontroll i barne- og ungdomstida, og hun tydde til musikken. Hennes debutsingel Control kom ut 13. mars 2020, da coronaen akkurat hadde lammet verden. Den ble en stor hit, ikke bare i Tyskland, men også i Frankrike og Belgia der den fikk sterke listeplasseringer. Den har nå bikket 400 mill. strømminger på Spotify. Flere singler fulgte de påfølgende årene, som Girls Like Us, Daddy's Eyes, Hold Me Like You Used Too og Third Wheel. Samt EP-en Golden Wings i 2021. Musikken hennes ble beskrevet som rå og svært emosjonell og hun traff mange, både i Europa, men også over Atlanteren. Noe som førte til opptredener både hos James Corden og Jimmy Kimmel.

Nå før helga kom så albumet Therapy, der Zoe Wees har samlet sangene hun har utgitt til nå samt en del nye. Tilsammen tjue låter som bare er noen få sekunder fra å vare i en time. Det er blitt et fenomenalt innblikk i en ung artist med sterke tekster fra eget liv til en musikk som også tar meg med hud og hår.

Hun begynner med Sorry For The Drama, som er en unnskyldning til moren for alle bekymringene hun ga henne da hun vokste opp.

Hun forteller med en emosjonell råskap om en vanskelig barndom der hun følte seg utenfor, ikke bare grunnet sin diagnose og følelsen av å være annerledes, men også fordi de hadde mindre penger enn de andre barnas familier. Det er så rått og nært at jeg får en sterk klump i halsen. Dessuten er det også fullt drama i musikken som gjør at jeg blir dratt inn i låtens sterke univers.

Girls Like Us begynner med denne sterke verselinja:

It's hard for girls like us
We don't know who we trust
Not even the ones we love
'Cause they don't know

 

Igjen en mektig låt om utenforskap og det å ikke føle seg forstått. Som mange føler på i tenårene, men som nok ble ekstra sterkt for Zoe Wees med hennes diagnose.

 

Så til debutlåten Control, og jeg blir så berørt av den unge jenta som kjemper mot panikkangsten og som desperat prøver å beholde kontrollen over seg sjøl og livet sitt. Det hele er så mektig at jeg har ikke ord for å beskrive det. Se videoen og du forstår hva jeg mener.

Zoe Wees kommer også inn på faren, som ikke har vært tilstede for henne i oppveksten og som er en fremmed for henne. I Daddy's Eyes forteller hun at hun ikke vil se seg sjøl i speilet fordi hun da ser at hun ligner på sin halvsøster, hennes fars nye datter. Om en far som altså var en fremmed til han plutselig dukket opp på døren. En far som aldri var der på bursdager og vonde dager, som aldri sang henne i søvn. Og hvordan hun hater å gråte sine tårer med sin fars øyne. Og igjen budskapet om utenforskap i forhold til de andre barna som hadde en far i livet sitt.

21 Candles, antakelig skrevet rundt da hun fylte 21 nå i mai er også om faren. Om savnet etter en far og om å innse når de endelig møttes at de ikke har noe til felles. Følelsen av å bli stempla som et problem av han, følelsen av at han sendte en forbannelse over henne. Likevel avslutter hun sangen med denne outroen:

Hey, Dad
I'm not sure if you'll ever hear this, I've tried to reach you
But I guess you blocked me again, Happy Father's Day:

På Third Wheel viser Zoe Wees at hun også kan lage uptempo-låter. Refrenget her er fengende som fy, i en låt som handler om å være i et forhold der partneren fortsatt tenker mye på sin eks.

Så vil noen kynikere si at dette er en artist som rått spiller på lytternes følelser for å få oppmerksomhet om sin musikk, og at det f. eks. ikke er greit av henne å henge ut faren sin som hun gjør. Jeg kan se den, men  jeg lar meg likefullt berøre, og det midthårs. For det er en emosjonell råskap her, det er en ekthet og en artist uten filter som bare tar meg og som gjør dette til et album som går rett til hjertet. Zoe Wees forteller det som det er, som hun har opplevd sin barndom og sine ungdomsår. Og her er ikke bare låter om det å føle seg utenfor og forlatt. Don't Give Up har som tittelen antyder et positivt budskap om ikke å gi opp, men å holde ut og stå på for å få et best mulig liv. Lifeline er også en slik låt.

Med så mange som tjue låter øker faren for at det er noen jeg ikke liker så godt. Men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg liker, ja endatil elsker hver og en av disse tjue låtene. Dette er et album som river slik i meg at jeg meget mulig har funnet svaret på spørsmålet jeg stilte meg sjøl bare for en uke siden om hva som ville bli mitt Årets album for 2023.

Karakter: 6/6.