Melody Moko - Suburban Dream

Dette er et album som kom ut i mars, men som jeg oppdaget nå i juni. Med den australske countryartisten Melody Moko, og dette er hennes 3. album. Hun er etterhvert blitt godt anerkjent i hjemlandet, har både vært nominert og har vunnet priser for sin musikk.

Albumet er laget etter at hun fikk sitt 3. barn og da gjennomgikk en fødslesdepresjon. Mange av tekstene er åpenhjertige, det handler en del om å være langt nede og føle på fortvilelse, hun synger om at hun burde slutte å røyke, og hun synger åpent om å ta en joint eller en weed, noe som du vel bare kan hete Willie Nelson for å synge om hadde du vært amerikaner. Og nettopp det, videoen til åpningssporet Jesus Year er faktisk bannlyst i USA! I seg selv så feirer sangen det faktum at ut i fra motgang så kan du seire.

I artikkelen jeg linket til over forteller Melody Moko at denne plata er historien om å være i det absolutte mørket og kampen for å komme seg opp på overflaten og se lyset igjen. Låtene er som en dagbok som dokumenterer fallet, men også veien tilbake til livet. Og med det som perspektiv er dette albumet blitt en sterk opplevelse.

Derfor er det også litt vanskelig å velge ut låter, for hver og en av de har sin sterke historie. Som The Outskirts, om følelsen av å leve på siden av samfunnet:

Tittellåten Suburban Dream er en historie om tomhet og frustrasjon og det å føle seg på bunn. Det er forsåvidt et typisk tema for en countrylåt, og det kan lett bli at slike låter derfor går inn det ene øret og det andre. Men Melody Moko klarer å holde meg interessert. Musikken i låten føles moderne selv om det egentlig er tidløs country. Og lengselen i Mokos stemme gjør noe med meg, og det hele blir bare så innmari troverdig.

'Till I Die, en duett med Michael Moko, som jeg antar er Melodys ektemann er om å holde sammen til tross for de feil og mangler de begge har, men at det i bunn er denne kjærligheten som gjør at en klarer å se forbi de feilene og manglene.

Vi vet alle om "The American Dream", men i Auistralia har de sin egen "Australian Dream" som i bunn og grunn inneholder det samme. Om å kjempe seg opp til toppen av samfunnspyramiden og ha et vellykket liv - utad. I avslutningslåten på dette albumet tar Melody Moko på mange måter et oppgjør med denne drømmen, og setter den opp mot livet slik det er i virkeligheten for de aller, aller fleste av oss. Uansett hvor vi bor egentlig. Og hun bruker et sterkt språk.

Det er flere andre sterke låter her, som Every Second Year, som jeg tolker som historien til et skilsmissebarn som feirer jul annethvert år hos hver av foreldrene. Sweet Magnolia, Child of Mine, Not a Child og Last Good Man forteller alle gode og troverdige historier som er verdt å høre på.

Til sammen så er dette blitt et album som gjør inntrykk. Kanskje er jeg den eneste her i Norge som har hørt på Melody Moko i år, men jeg håper at denne artikkelen kan føre til at noen til her på berget åpner ørene sine for henne. Her er ingen glamour og styling, dette er historier om livet slik det er, verken mer eller mindre. Og musikken føles også frisk og ekte.

Karakter: 6/6.