Gram Parsons - 70-årsmarkering

Dette er en artikkel jeg jeg skrev til permafrost.today i anledning 70-årsdagen for Gram Parsons fødsel 5. november:

5. november 1946 ble Ingram Cecil Connor III født, senere kjent som Gram Parsons. En musiker og låtskriver som ikke ble mer enn 26 år, men som til tross for et kort liv og lite kommersiell suksess i sin levetid nå hylles for sin avgjørende innflytelse på både country og rock. Sjøl kalte han det «Cosmic American Music», og han hadde også elementer av soul, R & B og folk i sin musikk.

Gram Parsons var rikmannssønnen (eller, det var hans mor som kom fra en velstående familie) som opplevde at hans far tok sitt liv rett før jul 1958 og at hans mor døde som følge av sin alkoholisme samme dag som han gikk ut av High School. Navnet Parsons tok Gram fra sin stefar.

Oppvokst i Waycross, Georgia ble Gram tidlig introdusert for de lokale musikktradisjonene. Han fattet spesiell interesse for folk og spilte i flere lokale band. Med The International Submarine Band ble det også plateinnspilling, men «Safe at Home» ble ikke gitt ut før i 1968, etter bandets oppløsning. På denne tiden hadde Parsons blitt betatt av country, etter sigende å ha opplevd en konsert med Merle Haggard.

Da var Parsons allerede blitt en del av allerede godt etablerte The Byrds, takket være sitt bekjentskap med bassist Chris Hillman ble han med i bandet tidlig i -68 og han ble helt sentral i innspillingen av albumet «Sweethearts of the Rodeo». Parsons innflytelse over musikk og låtvalg er helt tydelig på dette albumet, der han dreide The Byrds i en klar countryretning. Parsons var på denne tida tilknytta Lee Hazelwoods plateselskap, men det ble aldri noe album ut av det. Likevel, Hazelwood likte ikke at Parsons var med på dette Byrdsalbumet, noe som gjorde at Roger McGuinn la på sin vokal på tre av de seks låtene Parsons var vokalist på. Men «You’re Still On My Mind», «Life in Prison» og «Hickory Wind» ble gitt ut med Parsons på lead vocal.

Og nettopp «Hickory Wind» ble på mange måter Gram Parsons’ signatursang. Under en The Byrdsgig i The Grand Ole Opry 15. mars 1968 framførte bandet «Hickory Wind» i stedet for planlagte «Life in Prison», som var en Merle Haggardsang. Dette gjorde countryens establishment rasende, noe Parsons også forteller om i et intervjuopptak. Dette, sammen med hans «long haired» rock’n rollimage har nok gjort at han inntil den dag i dag ikke er blitt innlemma i Country Music Hall of Fame.

Gram Parsons’ vennskap med Keith Richards er vel kjent og er vel også grunnen til at han forlot The Byrds. Da de var i London på vei til Sør-Afrika. Richards hviska han noen ord i øret om apartheid og han nekta å være med. Iflg. Chris Hillman var nok grunnen vel så mye at han ville henge med Richards og Stones. Og klassikeren «Wild Horses» hadde nok ikke Stones laget uten innflytelsen fra Gram. Han fikk da også spille den inn først, med The Flying Burrito Brothers på deres andre album «Burrito Deluxe».

The Flying Burrito Brothers danna Parsons sammen med Chris Hillman i 1970. Heller ikke det en stor kommerseill suksess, men likevel er albumet «Gilded Palace of Sin» blitt legendarisk, der det er et av de første albumene som kombinerer country og rock. 

Parsons måtte etter hvert forlate Burritos som følge av sitt store alkohol- og narkotikaproblem, noe som forfulgte han hele hans voksne liv. Men på slutten fikk han en periode der han hadde mer kontroll over rusen og der han klarte å skape god musikk. Ved hjelp av Hillman oppdaga han Emmylou Harris, og han fikk henne med i sitt turnéband. Emmylou er da også helt sentral på Grams to soloalbum. «GP» kom ut tidlig i 1973, og er en fin blanding av countryklassikere, som «Streets of Baltimore» og sjølskrevet materiale, som «Kiss the Children» og «Big Mouth Blues». Med seg på skiva og i bandet hadde han bl. a. Elvisgitaristen James Burton.

Oppfølgeren «Grievous Angel» ble spilt inn sommeren 1973. Bare to egenskrevne låter, «Return of the Grievous Angel» og «In My Hour of Darkness», sistnevnte til minne om Clarence White, som han hadde turnert sammen med tidligere det året og som ble drept da han ble påkjørt av en fyllekjører i juli- 73. På dette albumet har Emmylou Harris en ennå mer framtredende rolle, og jeg har sett at noen har kåret det til et av musikkhistoriens beste duettalbum. Bl. a. takket være en strålende og var versjon av «Love Hurts».

Dette ble dessverre det siste Gram Parsons spilte inn. 19. september 1973 døde han av en overdose av morfin og alkohol på Joshua Tree Inn i California. Etter en rusfri periode feilberegna han dosen, og vi kan bare lure på hvilken musikk vi gikk glipp av pga. dette. Joshua Tree var et spesielt sted for Gram, der har han en minnelund som First Aid Kit viser oss i videoen til deres vakre «Emmylou».

Sjøl om Gram Parsons fikk et veldig kort liv med lite kommersiell suksess er han likevel blitt stående som en av de store i musikkhistorien. Som en av de første som turte å blande stilarter country, rock, soul, R & B og folk. Uttrykket countryrock hatet han, for han var det først og fremst musikk. Og hans kritikk av mainstreamcountryen var knallhard: «Some of the best musicians in the world are starving to death in Nashville» sa han i 1973. En kritikk som er like aktuell nå i 2016.

Emmylou Harris har i hele sin karriere holdt minnet om Gram levende, gjennom «Boulder to Birmingham» og «The Road» samt ved å framføre flere av hans sanger på sine konserter, som «Hickory Wind» og «Luxury Liner».

Kilder: https://en.wikipedia.org/wiki/Gram_Parsons, https://en.wikipedia.org/wiki/Hickory_Wind, «The Complete Reprise Sessions» - utgitt 2006, med intervjuklipp.