PJ Harveys 9. studioalbum, og det første siden den store suksessen "Let England Shake" i 2011. Jeg var vel av de få som ikke helt fikk tak på den skiva, men det har nok vel så mye med musikksmak å gjøre. Men uansett så er dette albumet i mine ører mer melodiøst, brorparten av låtene er mer åpenbare for meg.
Både albumtittelen og måten skiva ble innspilt på er veldig spesiell. Tittelen henspeiler på et renoveringsprosjekt i Washington DC der en ønsket å shine opp den fattige bydelen Hope. Fattige menneskers boliger ble revet, men resultatet var at de samme menneskene ikke fikk råd til å flytte inn i de nye boligene. Dette førte til kritikk om at det egentlig var snakk om sosial rensing. Ihvertfall er det helt tydelig hva PJ Harvey mener om dette, bl. a. antyder hun i "Community of Hope" at det vil bli bygget en Wal-Mart i Hope. Lokalpolitikere i Washington DC var ikke begeistra for Harveys vinkling og en sa at "Harvey er for musikken hva Piers Morgan er for nyhetene på kabel-tv".
Sangene til dette albumet skrev PJ Harvey under reiser til Kosovo, Afghanistan og Washington DC mellom 2011 og 2014, samtidig som hun skev diktsamlinga "The Hollow of the Hand". Med henne på reisene var fotograf og regissør Seamus Murphy, som dokumenterte opplevelsene, og vi ser klipp fra disse turene i videoene som er laga til låter på albumet.
Innspillinga foregikk i Somerset House i London mellom 16. januar og 14. februar 2015. Innspillingene var åpen for publikum som en del av en kunstinstallasjon kalt "Recording in Progress". Publikum måtte gi fra seg mobiler og kamera før de ble ledet ned til en kjeller de fikk se innspillingen via enveisspeil. Harvey spilte de fleste instrumentene sjøl, inkludert saksofon, men med noe hjelp av musikerne Terry Edwards og James Johnston. Seamus Murphy filmet all innspillingen.
"The Wheel" var første singel og er en umiddelbar og sterk låt. Den fenger meg samtidig som den tekstmessig har et alvorlig budskap.
En annen kritikk mot albumet er at Harvey i tekstene bare peker på problemene og ikke kommer med forslag til hvordan de bør løses. Det mener jeg er en feilslått kritikk. Det er enhver kunstners rett gjennom sin kunst å påpeke kritikkverdige forhold, men når alt kommer til alt så er det de som er ansvarlige for problemene som må svare på hvordan de har tenkt å løse de.
Siste låten jeg tar med fra dette albumet er "The Orange Monkey", også det en iørefallende og spennende sang:
Min konklusjon er at dette er et gjennomført godt og solid album fra en samfunnsengasjert artist med en sterk stemme som bør lyttes til. Hun tar opp meget viktige tema i sine tekster, og hun står alltid på de med minst ressurser sin side.
Karakter: 5.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar