Elektronisk musikk, eller musikk der det legges en god del vekt på det elektroniske er ikke i det øvre skiktet hos meg. Det blir for enerverende og sjelløst mye av det. Men så har vi altså et band her til lands som klarer å lage musikk med sjel sjøl om en del av det er elektronisk basert. Melodiene til Highasakite er til tider fengende, og de har ekte trommer. Trond Bersu er da også en eminent trommis som setter sitt sterke preg på låtene. Dessuten har Ingrid Helene Håvik en helt spesiell stemme. En aning kjølig, men meget distinkt. En nytelse å høre på, og sen stemme som passer fortreffelig til bandets musikk.
"Silent Treatment" var et kanonalbum som var på listene i over 100 uker og jeg var også så heldig å oppleve Highasakite live på Moldejazz- 14. En sterk opplevelse. Og de følger opp på "Camp Echo". Musikken har mange fasetter og de henter tydeligvis inspirasjon fra mange sjangre. Men de skaper et helt eget univers, som er bare deres. Det er ikke mange band forunt å klare det.
Min største favoritt på "Camp Echo" er "Someone Who'll Get it". Den er catchy og den er suggererende, det er en sang som du får på hjernen:
"Golden Ticket" er blitt den største hiten fra skiva, og det kan jeg godt forstå. Det er også en låt som sitter ved første lytt, og det er mye magi og vellyd her:
"My Name is Liar" er et sterkt åpningsspor:
Tekstene er også viktig for Highasakite. De forteller sterke historier og de er en viktig del av totalopplevelsen. Det er et par låter som jeg synes er en smule stillestående, men det er egentlig bare flisespikkeri, for dette er et unikt og sterkt album. Vi kan rett og slett være stolte av å ha et band som Highasakite her i Norge!
Karakter: 6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar