Kentuckyfødte Sturgill Simpson imponerte mange med sine to første album «High Top Mountain» (2013) og «Metamodern Sounds of Country Music» (2014). Han ble raskt holdt fram som redningsmannen til en sjanger som har stivna i en glatt smørje av countrypop, med Nashvilleartister som ikke ville annet med musikken enn å underholde. Greit nok det, men det er ingen musikk som utfordrer lytteren. «Metamodern Sounds….» ble da også nominert til Grammy i Americanaklassen.
Når han nå har gitt ut sitt første album på Atlantic Records så har Simpson tatt farvel med Dave Cobb som produserte de to første, og han har tatt hånden om produksjonen sjøl. Man kan trygt kalle dette et konseptalbum der det maritime går igjen. Du hører det spesielt i starten av en del av sangene, du hører av og til en skipsklokke, du hører bølger som slår mot land og du har verselinjer som «no ship on the water pays the rent». Sangene går over i hverandre uten pauser slik at du gjerne kan kalle dette et verk satt sammen av ni låter.
Musikalsk har Simpson utvikla seg veldig. Her er ren country, som i «Breakers Roar», det er blues/bluesrock («All Around You»), countryrock («Sea Stories») og ren rock («Brace For Impact (Live a Little)». Blåseinstrumentene er i bruk på nesten hver sang slik at du nesten får en swingfølelse noen ganger.
"Breakers Roar":
"Brace For Impact (Live a Little"):
Han har blitt far for første gang, og åpningssporet er en sterk velkomst til sønnen. «Welcome To Earth (Pollywog)» har derfor en tradisjonell countrytematikk, men han angriper det med sjangerovergipende musikk med blant annet blåsere i tillegg til steelgitaren, fjernt fra hvordan en mainstream countryartist ville ha gjort det.
Jeg vil spesielt trekke fram Simpsons cover av Nirvanas «In Bloom» som han har gjort til en bluesaktig sak, og blåserne får meg her til å tenke på Gram Parsons som også hadde blåsere med på et par låter. Linken til Parsons er tydelig i det den gamle mester også sprengte sjangergrenser med sin musikk. At det skjer i samme året som vi feirer 70-årsdagen for Parsons’ fødsel er nok tilfeldig, men at Sturgill Simpson er en artist GP ville ha nikket anerkjennende til er jeg mer enn overbevist om.
Avslutningssporet «Call To Arms» må også nevnes, en pianobasert rocker med en tekst som er et sterkt oppgjør med hvordan det amerikanske samfunnet har utvikla seg; Unge soldater sendes rundt om i verden for å krige og skal ikke mukke, og det er Hollywood som forteller deg hvordan du skal være.
Jeg vil si at Sturgill Simpson med dette mesterstykket av et album utfordrer dagens countrymusikk, og da spesielt mainstreamcountryen. Han bor i Nashville og spiller inn sin musikk i Nashville, men er ikke en del av establishmentet i Music City. Og jeg tror ikke at han vil være det heller. For da må han gå på akkord med sine musikalske verdier, da vil han ikke kunne eksperimentere og bringe nye elementer inn i musikken som han gjør nå.
Dette albumet gikk til topps på Billboards countryalbumliste og opp på 3. plass på den allmenne lista. Det viser at det er en hunger også i USA etter alternativ country, musikk som utfordrer lytterens forestillinger av hva country er.
Karakter: 6.
PS: Dette er en anmeldelse av skiva som jeg hadde i permafrost.today i vår. Jeg var også så heldig å få anmelde hans konsert på Rockefeller 30. juni for permafrost, åpningskonserten på hans Europaturné i sommer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar