Album 2016: David Bowie - "Blackstar"

I år gjør jeg en liten forandring når det gjelder min oppsummering av musikkåret. Jeg tar rett og slett og presenterer de albumene som er gitt ut i år som jeg har gitt pluss i margen. Dvs. fra 4 til 6 på terningen, men for å få litt nyanser blir det 4 - 4,5 - 5 - 5,5 - 6. Noen vil savne album som de ser på som selvfølgelige, enten har de ikke nådd minst 4 hos meg, eller så har jeg ikke hørt på de. Det er jo ikke alt jeg kan rekke over:)

Jeg presenterer albumene i den rekkefølgen jeg har hørt de, og da kommer de som er utgitt tidlig først.

Og da er det umulig å komme utenom David Bowies avskjedsalbum "Blackstar" først. Gitt ut på hans 69-årsdag fredag 8. januar, to dager før han døde av leverkreft, til stort sjokk for en hel verden som var uvitende om sjukdommen. Et album som ble rost opp i skyene overalt, med et bittelite unntak: Helge Skog i itromso.no var ikke fornøyd, og i etterpåklokskapens lys var det nok enkelte formuleringer han helst skulle vært foruten.......

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er den som har lytta mest på Bowie, og en del av musikken hans har vært sær i mine ører. Men det må jeg ta på egen kappe, for at mannen var en av populærkulturens aller, aller største er det ikke noen tvil om. Jeg skal ikke gå gjennom Bowies karriere, det er det likevel så mange der ute som er fullt oppdatert på.

Når jeg hører på dette albumet så er det også en del, for meg sære elementer, men som egentlig viser hvor stor kunstner han var. Åpningssporet og tittellåta "Blackstar" er ved første lytt rotete, men er egentlig et konglomerat av stilarter, og etterhvert er det en låt som vokser- Mye jazz i den, og det er ikke helt min musikkstil til vanlig, men det går likevel.

Låten som gjør sterkest inntrykk er "Lazarus", noe også den utrolig sterke videoen skal ha sin del æren for. "Look up here, I'm in Heaven, I have scares that can't be seen" synger Bowie der han ligger i ei sjukeseng med bind for øynene og knapper som symboliserer øynene. Videre i sangen heter det "I have nothing to lose". Det er helt tydelig at det er en mann som vet at han skal dø snart, og at han spiller inn en slik sang og en slik video i den tilstanden han var i, og som en siste hilsen til sine fans er bare til å bøye seg i støvet over. Videoen avsluttes med at han går baklengs inn i et skap og lukker det. Det kan ikke bli sterkere enn det, og de som sier at han gjorde sin egen død til stor kunst har helt rett. Dette er kunst som er vakker i all sin tristhet.

På "Dollar Days" hører vi "I'm dying too" og i det hele tatt er det mange signaler i tekstene om det som skulle komme bare to dager etter utgivelsen. Avslutningssporet "I Can't give everything away" er det mest popete på skiva, men likevel et verdig punktum på siste albumet til et kunstnerisk ikon.

Det er ikke all musikken som er helt i min gate, men likevel er det så pur kvalitet og hele kunstverket "David Bowies død" der denne skiva er en sentral bestanddel fortjener intet annet enn en ren 6-er.