Lucy Spraggan er ute med nytt album, og etter at Choices begeistret meg i 2021 var det med forventninger jeg begynte å lytte på denne utgivelsen her. Og som med det forrige albumet så er det musikk som sakte, men sikkert har vokst på meg. Jeg har måttet gi skiva noen lytt før det helt har sunket inn hos meg. Sånn er det bare med musikk, noen ganger er den umiddelbar og jeg blir glad i ei skive tvert. Andre ganger må jeg høre på den mange ganger før låtene har satt seg og jeg blir skikkelig glad i de. Lucy Spraggans musikk faller inn under sistnevnte kategori, og det er helt greit. Og derfor gir jeg alle det rådet om at er det musikk du ikke helt får tak på i førsten men som du føler har noe ved seg, gi den flere sjanser og etterhvert er sjansen stor for at du vil omfavne denne musikken.
I åpningslåten Everything Changes ser Spraggan tilbake på de ti årene siden hun slo gjennom i engelske X-Factor i 2012, og hva de har gjort med henne som artist, men ikke minst som menneske. Om venner hun har mistet, og som hun savner, om det å kutte ut alkohol for å komme i bedre kontakt med seg selv. En god låt og starte dette albumet med:
På forrige album ble jeg ekstra berørt av Sober, låten der Spraggan bekjentgjorde at hun kuttet ut alkohol. Og hun nevner det også i OCD, at hun våkner opp edru om morgenen og at det gjør det lettere for henne å håndtere sine egne følelser. Egentlig et like sterkt vitnesbyrd som det Sober var. Teksten er dypt personlig, og det å åpne opp om at en sliter med OCD, altså en tvangslidelse er også sterkt. Det gjør at Spraggan for meg framstår som en ekte og sannferdig artist. Jeg tror på det hun formidler i tekstene, det føles ærlig og rett fra hjertet:
Dessuten, dette er det jeg vil kalle organisk popmusikk. Det er pop med ekte instrumenter, det er ikke noe EDM-aktig over dette her. Og da kan jeg like pop også, når det er ekte instrumenter, når det er tekster som berører og som jeg hører betyr noe for artisten.
Cocaine er også en låt som berører. Om hun som føler at partneren prioriterer det såkalt "søte liv" med festing og dop framfor henne. Det er mye frustrasjon her, og Spraggan formidler den på en måte som gjør at jeg klarer å sette meg inn i den frustrasjonen.
Men her er også en gladlåt som Manchester, der Spraggan synger om sin kjærlighet til byen hun bor i. It's not pretty this city, but it's mine er bare så godt sagt. Et sted trenger ikke å være estetisk pent for at du skal bli glad i det. For det er menneskene som bor der som gjør stedet til det det er. Omtrent som jeg følte det etter at jeg flytta til Førde i 1998, et sted som da var kåret til Norges styggeste by. Men jeg fant fort ut at den karakteristikken ikke gjaldt for menneskene som bodde der.
På avslutningssporet Cost of Living hører vi en Lucy Spraggan som snakker versene, og der hun tar inn over seg hvor tøft det er blitt for så mange briter nå, med en kraftig stigende fattigdom. Det er så viktig med artister som har sosiale antenner, som ser hva som foregår i samfunnet rundt de, og som ser nøden hos de som sliter. Lucy Spraggan er helt tydelig en slik artist.
Det er 14 låter her, og et par er litt forglemmelige. Men det veies opp av at det store flertallet av låter er slike som berører og som jeg husker. Som Underdogs, der budskapet er at det ikke er rart at vi blir glade i underdogs, de som slår nedenfra. Fordi vi ser hvordan de kjemper. Not Another Travelling Song er også en nydelig sang. Om det å savne partneren som er langt borte og i en helt annen tidssone, og at en bare må ringe selv om det er en helt annen tid på døgnet for den en elsker.
Så igjen har Lucy Spraggan gitt meg et album med mange låter som jeg tar med meg videre. Hun viser igjen at hun er en artist med substans, som lager organisk pop til meningsfulle tekster.
Karakter: 5/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar