Colter Wall - Little Songs

Jeg har vel i omtalen av Colter Walls tre første album nærmest brukt opp superlativene. Fra den sjøltitulerte debuten i 2017 har han levert rotekte country med en dyp røst som du ikke kan tro tilhører en fyr som fortsatt er i 20-årene.

Og når Canadas store countrysønn kommer med sin fjerde fullengder så er det igjen ei skive med høyst levende, ekte og nær musikk. Wall har skjønt hvordan country & western skal lyde, og det er helt bevisst at jeg har med western her. For den forrige plata si viet han til westerndelen av sjangeren. Det var til tider skranglete, men likevel helt herlig å høre på.

Det er i det hele tatt et luksusproblem å velge sanger (som jeg har nevnt før om Wall, her passer ordet "sanger" bedre enn "låter"), for igjen er det så gjennomført og ekte fra Walls side, Men han åpner skiva med Prairie Evening/Sagebrush Waltz, som musikalsk sett er to sanger, men der han i den andre fortsetter historien han begynte med i den første sangen. Han bare skifter takt til vals, og det er altså det samme sporet. Og han passer også på å nevne en av sine store inspirasjonskilder, Merle Haggard.

Det er enkle historier Colter Wall forteller, men han forteller de med innlevelse, noe som fører til at jeg lever meg inn i de. Han liker fortsatt å ta i et tak på familiegården i Sakatchewan, og det er dette enkle livet (som jo egentlig ikke er så enkelt!) som han henter inspirasjon til sine tekster og sin musikk fra. Som tittelsporet Little Songs, der han forteller historiene til en mann og en kvinne som hver seg lever sine liv og har sine utfordringer "der ingen skulle tru at nokon kunne bu", og som overlever bl. a. ved hjelp av disse enkle, gode sangene som gir de styrke til å fortsette sine livsgjerninger.

Jeg elsker også Evangelina, der sangens jeg-person har sin hjertes utkårede sør for grensa i Mexico. Og der grensevakta sier: You don't need papers / I'll let you go / I can tell that you love her / By the look in your eyes now. Mer vakkert kan det ikke sies!

Og i Standing Here tar Colter Wall både et oppgjør med tilstanden i sitt Canada og verden i dag (The whole world's talkin', no one's saying a thing) og musikkindustrien, der mange påstår at de er hans venner (In my future or my pasture, they ain't welcome in). Sterke ord framført enkelt og uten å heve stemmen, likefullt blir det ikke mer virkningsfullt enn å gjøre det på den måten!

Avslutningssporet Last Loving Words, der en minnes tiden da stgore lag med cowboyer drev kyrne og oksene framover, og en trist konstatering av at de veiene nå er asfalterte. Her en akustisk versjon fra Denvers eldste restaurant, The Buckhorn Exchange:

Igjen viser Colter Wall hvorfor han er det beste som har skjedd countrymusikken på den andre siden av Atlanteren de siste ti årene. Det er slik ekte country skal være. Det er historiefortelling slik du bare finner det når denne sjangeren er på sitt beste, og jeg føler den nærheten til musikken og historiene som er så viktig for countryen.

Karakter: 6/6.