Jeg har en bekjennelse å komme med: Jeg har hørt alt for lite på Levi Henriksen og hans musikk! Det skjønner jeg så altfor godt når jeg hører på dette som er det fjerde albumet han gir ut sammen med sitt band Babylon Badlands. Som også er navnet på en av hans romaner. For ved siden av sin musikerkarriere er Henriksen en vel ansett forfatter med flere romaner og noveller på CV-en. Sånn sett er han en slags norsk Ulf Lundell som kombinerer to like suksessfylte karrierer som både forfatter og musiker. Eller som karakteren Mona Hansen i min egen roman 11:59 - Jeg vil være i livet. (Unnskyld, jeg kunne ikke dy meg ... 😉)
Men det er musikeren Levi Henriksen jeg beskjeftiger meg med her, og det nye albumet de ga ut nå før helga. Og som har gått på høy rotasjon hos meg gjennom hele helga. Fordi dette er musikk og tekster som berører, og som rett ut er noe av det fineste jeg har hørt på morsmålet vårt i år.
Det begynner spenstig med Idiot, med en tekst vi nok er mange som kjenner oss igjen i. De gangene vi har følt at vi hatt rollen som en annens idiot. Det være seg i skolegården, i yrkeslivet og rett og slett i livet i det store og det hele.
Jeg lot det brenne er min største favoritt på denne skiva, og i starten trodde jeg naturlig nok at den handlet om det å brenne sitt lys i begge ender. Men det viser seg at det handler om det å være en artist, en forfatter, eller rett og slett en kunstner, og den ensomhetsfølelsen du sitter med når du går av scenen og du er bare deg selv. Den følelsen av tomhet som bl. a. Andreas Haukeland, bedre kjent som TIX også har snakket åpent om. Åpningssetninga Jeg eide alt / Men hadde ingenting sier alt om hvor sterk og hvor nedbrytende denne følelsen kan være. Dette er også en av flere sanger der døden er tema, og setninga Du blir ikke borte før den siste som elsker deg dør er bare genial!
Med sin bakgrunn fra pinsevennmiljøet på Kongsvinger har Levi Henriksen aldri lagt skjul på sin kristne tro. Den kommer også fram i et par av sangene, men det er verken påtrengende eller forkynnende. Jeg får en dyp respekt for denne mannen og hans tro, han forteller om den på en stillferdig og naturlig måte. Fordi den er en viktig del av livet hans. Derfor blir Baklengselvas blues, der Henning Kvitnes har skrevet en tekst som egentlig er sjølbiografisk hva Henriksen angår en perle sjøl for meg som ikke tror.
Det er en låt til der Henriksen ikke har stått bak teksten, nemlig sangen som lar meg bli kjent med den svenske 1800-talls forfatteren Emilie Flygare-Carlén. Bandets roadie og sjåfør Harry Steen står bak denne teksten, og det er jo helt herlig å få dette lange navnet helt naturlig inn i musikken.
Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg er blitt inderlig glad i alle sangene på dette albumet. Ikke bare er tekstene jordnære og med mange nydelige poetiske vendinger, musikken er også helt herlig å høre på. Noen ganger er den bare så fengende at det er umulig å ikke synge med. Andre ganger er den lengtende og vár, som for å understreke en inderlig tekst. I det hele tatt er dette skikkelig gode musikere, samt at Freddy Holm har gjort en glimrende jobb som produsent i tillegg til at han bidrar på en del strengeinstrumenter. Foruten Henriksen sjøl på kassegitar og vokal består Babylon Badlands av Finn Lilleseth på trommer, "skrammel" og kor, Anders Bøhnsdalen på div. typer gitarer, mandolin og kor og Morten Andreassen på bass og kassegitar.
Plata tok sin tid å spille inn, noe som sikkert også skyldes pandemien. Men underveis fikk bandet oppleve at døden kom tett på, ikke minst da trommis Finn Lilleseth mistet kona si til kreft. Det, og også det at det her er musikere som kjenner at de er kommet "nord i livet" som det heter i en av tekstene. Alle mine døde blir her et sterkt vitnesbyrd, noe også Haleluja og amen er det. Det blir spesielt å høre Lilleseths koring til disse låtene. Og for bandet ble det rart å legge siste hånd på verket, bl. a. den siste gitarsoloen på nettopp Haleluja og amen to dager etter at en av deres største forbilder, Tom Verlaine, døde.
Så lenge sola står opp over festningen, Bli en stund om du kan, Elisabeth ved vinduet og Evangeline er alle perler som gjør at dette her er blitt et aldeles utsøkt album. Jeg er sikker på at dette albumet vil komme høyt på lista når jeg skal kåre Årets album om fire måneder.
Henriksen & co legger nå ut på en lengre turné, men ikke hit til Trøndelag. Det håper jeg de gjør noe med! Konsert på Moskus i Trondheim hadde passet som kaviar på egg!
Karakter: 6/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar