Lucy Spraggan - Choices

Dette er et album som kom ut for et halvt år siden, så sånn sett er jeg skikkelig bakpå. Men når jeg oppdager fin musikk som er gitt ut dette kalenderåret så må jeg bare skrive om det. 

Lucy Spraggan fra Sheffield i England er en artist jeg ikke har vært så veldig oppmerksom på tidligere. Men hun er blitt nominert noen ganger i "MGP Total", et forum der vi er noen venner som året igjennom har runder der vi nominerer to låter hver og så stemmer vi. Og siden det har vært sanger jeg har likt så sjekket jeg nærmere ut hennes musikk. 

Og jeg liker absolutt det jeg hører. Lucy Spraggan kan minne litt om skottenes store stjerne Amy Macdonald. Forskjellen er vel at Macdonalds musikk er klart preget av at hun er skotte, noe særpreg sånn sett finner jeg ikke hos Spraggan. Men det er mye annet jeg liker, som at musikken er særdeles klangfull. Det er på mange måter hennes varemerke, og det gjør mange av låtene meget spennende. Jeg synes at åpningssporet Flowers er et godt eksempel på det. Stemmen hennes passer meget godt sammen med den type musikk.

 Roots er en fengende låt der jeg synes at Spraggans gode klang i stemmen kommer fint fram.

Så en låt som gjør mest inntrykk grunnet teksten. Sober, om det å holde seg edru for å komme bedre i kontakt med seg sjøl, for å sjøl være en som hun har tro på. Her er Spraggan helt nedpå og naken musikalsk sett. Jeg er ikke 100% der hva musikken angår, men den sterke teksten gjør at jeg får frysninger. Det er så bunn ærlig og sårt at jeg begynner å lure på om det er personlige erfaringer hun synger om her. Og videoen bare forsterker det inntrykket.

Heartbreak Suites virker også å ha et personlig preg. Den handler om det å sitte alene på et hotellrom og se en film om et forelsket par, og om å miste venner en har hatt. Dette som følge av et samlivsbrudd, noe Spraggan sjøl opplevde i 2019 da hun og hennes kone gjennom tre år gikk fra hverandre. Vi er nok mange som kjenner oss igjen i de følelsene som Spraggan lar oss kjenne på her.

Så vil jeg trekke fram Run, som først og fremst er en gladlåt. Og en låt som igjen viser det sterkt klangfulle preget i mye av Spraggans musikk.

Andre låter jeg vil framheve er Run to the Hills, som også er oppløftende, den mer nedpå og filosofiske If I Had a God og musikalsk eggende You've Let Yourself Down.

Dette albumet har vokst etterhvert som jeg har hørt på det de siste dagene. Lucy Spraggan lar oss få innblikk i hennes såreste indre, men lar oss også bli med på mer lettlivet glede gjennom de 13 låtene. Det er en variasjon jeg kan like, og som gir meg et inntrykk av en spennende artist. Dette er forøvrig hennes 6. album, og hun var faktisk inne på listene med sin uavhengige debut "Top Room At the Zoo" før hun ble kjent for et stort publikum gjennom britiske "X-Faktor" i 2012 der hun måtte trekke seg underveis grunnet sykdom.

Karakter: 5.