En god venninne har anbefalt en side fra ingen ringere enn Deichmanske Bibliotek, som kommer med jevnlige musikkanbefalinger. Og da ofte med artister som ikke er akkurat allemanneseie. Jeg foretok et dykk inn i denne linken hun ga meg, og oppdaget der bandet Sleep Kicks, som kom med sitt debutalbum i mars.
Det som fascinerer meg her er mange fengende låter med et litt retropreg, men med en moderne og stilig produksjon. Skal jeg sammenligne de med noen er det The Cure som kommer opp i hjernebarken. Sleep Kicks er en tanke mørkere i musikken, og vokalist Terje Kleven er også en smule mørkere i sin stemme enn Robert Smith. Uansett så er det altså flere låter her som virkelig faller i smak.
Som f. eks. Neptune, en låt som både er fengende og som har et litt drømmende preg:
Exodus er min favorittlåt på denne skiva, også den meget fengende. En låt der jeg føler at jeg blir dratt inn i et musikalsk landskap jeg mer enn gjerne vil tilbringe tid i.
No Chains har et mer rocka uttrykk, men også et kor som hever låten, gir også den et ørlie drømmende preg, sammen med Terje Klevens vokal, som minner meg om flere band og artister fra 80-tallet. Litt småarrogant, men likevel med følelse.
Jeg vil også trekke fram Hall of Shame, første låten som ble gitt ut på dette albumet, så langt tilbake som snaue to uker før landet ble pandemistengt. Også det en låt som på samme tid er mørk og fengende. Det er et drama som ligger over musikken som jeg liker, og som passer teksten.
Jeg vil heller ikke glemme Words of Vain, som starter det hele etter en instrumentalintro. Også det en sterk låt som fører meg rett inn i et litt dystert, men fengende Cure-aktig landskap. Sånn sett er Sleep Kicks rimelig ulikt det jeg hører fra andre norske band for tida, og de har da absolutt funnet en god nisje. Så er det et par låter som blir litt anonyme, men hovedinntrykket er så absolutt positivt. Så for meg er Sleep Kicks et friskt pust på den norske bandhimmelen.
Karakter: 4,5/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar