Iflg. presentasjonen av amerikanske Bethany Cosentino på Spotify hadde hun for få år siden ingen planer om en soloplate, da hun trivdes godt som vokalist i poprockduen Best Coast. Men så kom en pandemi, framveksten av en patriarkalsk høyreside som går løs på demokratiet, menneskerettigheter og kvinnerettigheter, en klode som kjører på første klasse lukt inn i et klimahelvete, nasjonale tragedier som mange masseskytinger, og en generell følelse av håpløshet. Med det kom et sterkt ønske om å si fra og å få ut frustrasjonen.
Det har ført til et album bestående av tolv låter som har gjort et dypt inntrykk på meg. Og det begynner med tittelsporet, som like gjerne kunne ha vært skrevet på bakgrunn av årets sommer med sterke hetebølger verden over, forsterket av menneskeskapte klimaendringer.
Og det er ikke bare budskapet her, musikalsk så er dette en fet rockelåt med et lydbilde som jeg bare elsker.
Outta Time er en av de fineste låtene jeg har hørt i år, rytmen er så herlig, musikken er så sjukt fengende og teksten er god. Den kan tolkes som en frustrasjon over verden, I'm crying at the news again ('Cause the world is slowly drowning. Men den kan også tolkes som en frustrasjon over å være alene, over ikke å ha en partner som en kan dele alt med. Det at en tekst kan tolkes på så vidt forskjellige måter synes jeg bare gjør låten ennå mer spennende. Inn på min Årets sanger 2023-spilleliste.
Videre så er det faktisk ikke lett å velge andre låter, rett og slett fordi alle er så fine, både musikalsk og tekstmessig. Men jeg føler at neddempede Easy må med. Den er en sang nettopp til den partneren som er der og redder en fra apati når verden går av hengslene. En låt som jeg ikke festet meg ved på de par første lyttene, men som har vokst seg til å bli en stor perle på denne skiva.
Men altså, det er en god del frsutrasjon her, som i For A Moment, om framtidsfrykt. For hva er vitsen med å elske hvis naturen utenfor huset brenner opp? Men der konklusjonen er at når framtiden er så uviss så må en bare nyte øyeblikkene, som f. eks. et kyss.
Jeg føler at dette er det frustrasjonsalbumet jeg trengte. Det er som at Bethany Cosentino gjennom disse sangene målbærer den frustrasjonen jeg har over den veien verden har tatt de siste årene. Jeg husker at jeg på slutten av 2000-tiåret var rimelig optimistisk med tanke på verdens framtid. Bl. a. hadde USA valgt en farget president og demokratiene i den vestlige verden stod sterke. Nå er det meste forandret, demokratiet er truet i land etter land fordi destruktive krefter er på frammarsj. Vi opplever en tsunami av hat og hets på sosiale medier, vi har et klima som menneskeheten mer eller mindre holder på å kjøre i grøfta, og rettighetene til skeive og andre minoriteter, samt de generelle menneskerettighetene er kommet under sterkt press mange steder i verden. Da er det godt at det finnes noen som gjennom musikk gir frustrasjonen over hvor verden står et ansikt. Det gjør Bethany Cosentino til musikk som virkelig fenger meg. Det blir på en måte som hun snakker for meg. Som i Real Life:
Calling on Angels, A Single Day, My Own City, It's Fine, Hope You're Happy Now, It's A Journey og avslutningssporet I've Got News For You er alle nydelige sanger med sterke budskap. Så alt i alt er dette et album jeg trengte nå. Jeg trengte noen til å målbære min frustrashjon over tingenes tilstand på kloden vår, og den jobben har Bethany Cosentino tatt på en aldeles fremragende måte.
Karakter: 6/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar