Da jeg begynte å høre på dette albumet til Grace Potter, som er hennes tredje, levde jeg i den villfarelse at det var hovedsakelig country. Vel, der gjorde jeg for dårlig research, for dette er mer variert enn som så!
Musikken skrev Grace Potter på grunnlag av erfaringene fra en reise på veien i sitt hjemland USA sommeren 2021. Hun overnattet på moteller og veikroer og brukte kveldene til å skrive ned tanker og låtideer hun fikk mens hun kjørte. Etter to slike turer til reiste hun så til Nashville for å spille inn musikken som kom til henne som resultat av disse reisene. Resultatet er blitt en samling med råe og herlige låter om livet, og det å finne seg sjøl.
Uttrykket Mother Road kommer Potter tilbake til i flere av låtene, ikke bare i tittellåten som innleder albumet:
Her er det mye råskap, og når vi også får videoen er dette en låt som er åpen for flere tolkninger. For meg så blir dette et budskap om å gi f... og kreve sin rett etter å ha levd et liv som undertrykt. Og at da er det egentlig det samme med metodene. Og så er det en låt som danner grunnlaget for resten av skiva. For på slutten av videoen møter vi jenta som er hovedpersonen i denne låten, Little Hitchhiker. Jenta som legger ut på en lang reise for å finne sin mor, men der eiendelen blir funnet ved en elv og hun ennå ikke er funnet, 30 år etter at hun dro.
Jeg nevnte at Potter svipper innom bluesen på et par låter. Som kjent er ikke det helt min sjanger, men hun gjør det med den råskapen i stemmen sin som bluesen fortjener. Derfor blir både Ready Set Go og All My Ghosts gode lytteropplevelser. Og i Lady Vagabond hører jeg Johnny Cash og inspirasjon fra countryen og jeg får westernfilm-vibber av musikken:
Resten av skiva derimot er pur rock'n roll med herlig rytme og Grace Potters råe, hese stemme som en bærende kraft. Futureland er den herligste av de, med en rytme som river meg med, jeg klarer ikke å sitte stille:
Rose-Colored Rearview og avslutningssporet Masterpiece er også herlig rock, men jeg velger til slutt Good Time, der alt det gode i livet feires, men der en blir bragt tilbake til livets realiteter ved at det bankes på døra og der står en politibetjent som spør om noen har sett jenta med den lille røde kofferten ... Akkurat den siste sekvensen er rett nok kun å høre på plata, ikke på videoen. Og i videoen minner Grace Potter meg om nylig avdøde Tina Turner, både i framtoning og i måten å synge på.
Grace Potter tar meg med på en reise fylt med de inntrykkene hun fikk på sine roadtrips. Musikken er variert, men fellesnevneren er en artist med en knallsterk formidlingsevne, og en stemme som får dette til å høres så inderlig ekte ut. Jeg tror på det Grace Potter formidler, som i hovedsak er sterke kvinnehistorier, og jeg elsker musikken. Hvis jeg skal beskrive dette albumet med et eneste ord, så blir det rått, i ordets aller beste forstand.
Karakter: 5,5/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar