Colter Wall - "Colter Wall"

Å høre Colter Walls fullengderdebut er som å høre en en 60-åring filosofere over et beinhardt liv der han har plaga kroppen med endeløse mengder nikotin og whisky. Det er så rått, og det er så outlaw som du bare kan få det. Waylon Jennings hadde klappa entusiastisk og Willie Nelson føler nok nå at endelig er arvtakeren til han og de andre gamle, gode og originale outlawartistene kommet. Det eneste som skurrer er når du leser at fyren er 22 år, og bare 21 da han spilte inn skiva...... Når du hører hvor mørk den stemma er tenker du bare: "Hæ, er det mulig?????"

Colter Wall er fra den vesle byen Speedy Creek i Saskatchewan i Canada og slapp en EP i 2015 ("Imaginary Applachia") som fikk anmelderne til å heve øyenbrynene og bl. a. Egon Holstad i iTromsø slo virkelig på stortromma, her var noe stort på gang. Og Steve Earle har omtalt han som den beste singer/songwriter han har hørt de siste 20 årene. Nå er fullengderdebuten altså sluppet, produsert av ingen ringere enn Dave Cobb som bl. a. har produsert Sturgill Simpson og Jason Isbell.

Og du hører virkelig hvor Colter har inspirasjonen fra. Musikken er nemlig enkel med kassegitar, fele, litt bass og steel, dobro og såvidt litt tromming. Du hører Townes van Zandt i kulissene, dette er ihvertfall det nærmeste den store mester jeg har hørt noen artist siden, referansene er der også til Cash, Haggard, Woody Guthrie, Waylon. Han har da også en Townescover, "Snake Mountain Blues". Ellers er det sjølskrevet, med unntak av trad. låta "Freulein" og et kutt med radioreklame, som godt kunne vært utelatt.

Colter prøver heller ikke å legge skjul på hvor han henter inspirasjonen fra, som i "Transcendent Ramblin' Railroad Blues", der han synger rett ut at han går ned "Woody Guthrie Street" og der Nanci Griffith/John Prineklassikeren "Speed of the Sound of Loneliness" svever over låten:

"Kate McCannon" er historien om han som drepte sin kjære da han oppdaga hennes utroskap, fortalt så rått og ærlig at du tror det er noe Colter sjøl har gjort:

Åpningssporet "Thirteen Silver Dollars", om han som blir funnet sovende i snøen og blir vekket av en geskjeftig og sjølhøytidelig politi:

"You Look To Yours" er en av mine favoritter på skiva:

"Motorcycle" er også en knallåt:

I disse videoene er låtene ennå mer nedstrippa enn de er på skiva. Der er det ren magi med en stemme som er mye mørkere enn på videoene, og med et lydbilde som kan gjøre en stakkar skuggredd. Derfor må skiva høres for at en fullt skal forstå hvor stort dette er.

For det er den ektheta og den sjela som må være tilstede i all countrymusikk, og som ikke er det i 95% av musikken som kommer fra Nashville om dagen. Colter tilhører de siste 5% og det er å håpe at han klarer å holde på sitt særpreg i årene som kommer. Da blir han stor, og Willie Nelson kan tilfreds ri inn i solnedgangen i trygg visshet om at outlawarven er i de beste hender. (Ikke det at jeg vil at Willie skal gjøre det ennå altså!).

Karakter: 6.

PS: Det du nå har lest er innlegg nr. 500 i min musikkblogg. Dere er ikke så mange som følger meg, men jeg er veldig takknemlig for dere som tar dere tid til å lese om de skivene som gleder meg! Noen annen måte å markere jubileet på har jeg ikke planer om.