The Wandering Hearts er en folk/americana-trio fra Norwich, England som nå er basert i London. Opprinnelig var de en kvartett, men Tim Prottey-Jones forlot bandet i 2019, et år etter deres kritikerroste albumdebut "Wild Silence". Trioen består av Francesca "Chess" Whiffin (vokal, mandolin), A.J. Dean (vokal, gitar) og Tara Wilcox (vokal). Jeg oppdaget debutalbumet deres for seint til å skrive om det i 2018, men ble så glad i musikken at jeg har venta med lengsel på dette nye albumet.
Det kom ut 6. august og er sjøltitulert. Og jeg må si at min kjærlighet til denne trioen og deres musikk bare er blitt forsterket gjennom dette albumet. Jeg får en følelse av litt Fleetwood Mac, og jeg ser også at First Aid Kit er nevnt som artister å sammenligne med. Men når det er sagt så står The Wandering Hearts på egne bein, og det gjør de fjellstøtt med låter med nydelige harmonier og vakker vokal.
Jeg begynner med Build A Fire, som er herlig fengende og med et mektig kor.
I Feel It Too er mer neddempet, og er aldeles nydelig. Jeg elsker vokalene til Chess og Tara her, og her hører jeg at de har hentet litt inspirasjon fra søstrene i First Aid Kit.
På Gold er det A.J. Dean som har hovedvokalen, og dette er en av låtene som kom som singel i oppkjøringen til albumslippet. At de skifter på hvem som har hovedvokal er meget bra, for da får de fordelt sine vokale styrker på de låtene som passer den enkelte best. Også her et kor som er førsteklasses.
Albumet er spilt inn i selveste Woodstock i begynnelsen av 2020, og The Wandering Hearts har faktisk skaffet seg et navn i USA. Countrylegenden Marty Stuart har lagt sin elsk på de og det har åpnet døerer som har gjort at de har åpnet for størrelser som nå avdøde Justin Townes Earle, Lukas Nelson og Larkin Poe i USA og Stevie Nicks i England. Stuart bidrar da også på Dreams, som er blitt min største favoritt på denne skiva. Ikke bare fordi det er en vakker melodi, men også fordi jeg er i en periode av livet der det er viktig for meg å fortsatt å ha drømmer, og at de er en viktig bestanddel for å beholde optimisme med tanke på framtida.
On Our Way er også mektig vakker, og med en slik positiv atmosfære, om det å snu om tilværelsen fra tristhet til håp om at vi er på vei til noe bedre.
Men dette albumet er så mye mer. Vi har det musikalsk litt mystiske åpningssporet Hammer Falls, der vokalene til Chess og Tara er direkte forførende. Den største singelsuksessen Over Your Body er det noe eggende vakkert over og tankene leder fort hen til Fleetwood Mac i refrenget. Men som jeg allerede har nevnt så er dette et band som trygt står på egne musikalske bein, likevel er det fint å høre hvor de henter sine inspirasjoner fra. Never Too Late med det positive budskapet om at det aldri er for sent å drømme, noe som er balsam å høre for en 58-åring.
Stardust må også nevnes som enda en låt der vakre harmonier og den nydelige korvokalen som er blitt The Wandering Hearts kjennemerke er framtredende. Og vi har stillferdige Dolores, som er en liten perle.
I det hele tatt tør jeg love at du ikke blir skuffet når du hører dette albumet. Denne musikken smører øregangene dine med lykke, intet mindre. Det er musikk til å bli glad av rett og slett.
Karakter: 6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar