For to dager siden oppdaget jeg ved en tilfeldighet at Manic Street Preachers kom med nytt album for en måned siden, 10. september. Bare det er nærmest utilgivelig av meg, men la nå det ligge. For det jeg har opplevd de to siste dagene når jeg har hørt på dette albumet er helt eksepsjonelt. For jeg føler på en måte at jeg hører på det helt perfekte album, et album som sprenger skalaen. Akkurat som en ung Nadia Comaneci gjorde under turn-EM i Skien i 1975.
Hver eneste låt er ren og pur nytelse, jeg finner absolutt ingenting å sette fingeren på. Albumtittelen forteller at vi har å gjøre med en ytterst levende klagesang. Og på flere av tekstene så kan jeg absolutt forstå at her er et band som roper at alvorlig varsko. Og samtidig er musikken så majestetisk som det bare går an.
Åpningssporet er Still Snowing in Sapporo. Sapporo er en japansk by jeg forbinder med vintersport, så tittelen kan jeg derfor relatere til. Faktisk har jeg mine første OL-minner fra Sapporo og vinter-OL i 1972, som jeg så da jeg var knapt 9 år. Erik Håker som ramla fra storslalåmgull, Pål Tyldum som vant 5-mila og polakken Fortuna som hadde fruen med det samme navnet på sin side da han blåste ned til gull i normalbakken. Denne tittelen trodde jeg hadde et klimaperspektiv gitt tittelen om at det forsatt snør i Sapporo. Men jeg skjønte fort at det dreide seg om bandet Manic Street Preachers, eller Manics og deres første år. Med Richey Edwards, før han forsvant 1. februar 1995. Verselinjen som får meg til å skjønne det er:
We put our bodies on the line
Built a mountain we could never climb
How could four become so strong
Yet break and leave too soon
Det sier noe om spenningen som var i bandet disse første årene etter debuten med "Generation Terrorists" i 1992. Og så:
It’s still snowing, snowing in Sapporo
Still breaking in my heart
It couldn’t last without the hurt - without the hurt
Det er en energi og et drama over musikken på denne plata som jeg bare elsker. Men jeg føler også at det er en desperasjon som ligger tjukt utpå musikken her. Det virker som det er et band som vil si fra, som har tydelige beskjeder og som viser det gjennom denne nevnte desperasjonen i musikken. Og tekstmessig er det ikke mye optimisme over en låt som Orwellian. En skjønner jo bare ved tittelen at her er det ikke hyggelige temaer som tas opp. Om en klode på ville veier der sannheten blir til en ødelagt løgn, der fremtiden er i krig med fortiden, der bøker brennes, om en apokalypse. Og igjen denne desperasjonen i musikken, en desperasjon som bare tar meg med hud hår og river gjennom hele kroppen. Og Manics er seg sjøl lik når den desperate musikken også er fengende.
Manics har gjort det til en vane å ta med seg en medvokalist på minst en låt på hvert album. I år har de to, Julia Cumming og Mark Lanegan. Cumming, amerikansk politisk aktivist og bassist i bandet Sunflower Bean bidrar på The Secret He Had Missed. Og jeg kan ikke fri meg for tanken om at det er Richey Edwards som er tema for også denne låten. Det virker som at de tre gjenlevende bandmedlemmene aldri blir ferdig med han, og det kan jeg jo forstå også.
Don't Let The Night Divide Us bærer faktisk med seg et budskap om håp, et håp om seier over de kreftene som bryter ned samfunnet med hat, propaganda og løgner. Det kan ikke sies klarere enn dette hvor Manics står: Don't let those from Eton / Suggest that we are beaten - no,no,no.
Jeg nevnte Mark Lanegan. Han skrev jeg om så langt tilbake som i 2013 etter at en av platene jeg fikk i 50-årsgave av en kompis var med han. Han bidrar på Blank Diary Entry, og hans litt dystre stemme passer godt med denne teksten. Musikken er ikke fullt så desperat, men klarer likevel å understreke at dette ikke er en lystig tekst.
Avslutningssporet heter treffende nok Afterending og har heller ingen festlig tekst. Setninger som We enter a night of nothingness, Sail into the abyss with me og Progress is a comfortable desease bærer klare bud om det.
Ja, det er helt tydelig på dette albumet at James Dean Bradfield, Nicky Wire og Sean Moore er alvorlig bekymnret over tilstanden i verden akkuart nå, og at de ønsker å gi en beskjed om at noe må gjøres for at kloden ikke skal gå fullstendig av hengslene. Og så gjør de det med musikk som er sjukt fengende, alle 11 låtene er det. Det er nesten som en blir litt forvirret over det paradokset, men bare nesten. For det å lage fengende musikk til dypt alvorlige tekster er en kunst som er få forunt å mestre.
Manics mestrer det noe så til de grader. Ja, på en slik måte måte at jeg for første gang har stilt meg spørsmålet om det er det perfekte albumet jeg har hørt. Det skal jeg ikke ha sagt, for det finnes det sikkert like mange meninger om som det finnes musikkelskere. Men jeg kan ihvertfall si at dette er det albumet jeg har hørt som har kommet nærmest. For det har alt: Fengende deilig musikk, uventede musikalske vendinger, en egen nerve som varer fra start til slutt, Og så er det så gjennomført vakkert.
Og ja, dette albumet sprenger skalaen min. Jeg har gitt noen 6-ere i det siste. Dette er bedre, og hva skal jeg gjøre når ei plate sprenger skalaen på denne måten her? Jeg må utvide den. Som dommerne i turn-EM i 1975 ikke klarte......
Karakter: 6,5.
PS: 6,5 blir definitivt ikke en vane, men denne gangen bare måtte jeg.
PPS: Dette er innlegg nr. 800 siden jeg startet bloggen for 10 år og 1 måned siden. Jubileet er ikke blitt markert, men at jeg runder 800 en måned etter er verdt å nevne! Takk til dere som har vært med alle disse årene og til dere som har kommet til. Jeg håper dere fortsatt finner glede i mine betraktninger om musikk jeg liker, og at dere derfor vil følge meg videre.
Og legg gjerne igjen kommentarer, det setter jeg pris på!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar