Det er bare halvannet år siden jeg første gang skrev om Pokey LaFarge, da han i april ifjor kom med det spennende albumet "Rock Bottom Rhapsody" som passet utmerket godt til den pandemitiden vi da akkurat hadde gått inn i. Litt depressive tekster til litt mer lystig musikk.
Det depressive ser det ut til at LaFarge (som egentlig heter Andrew Heissler) har gått mer eller mindre bort fra på dette albumet her. Men musikken er gjenkjennelig, det er jazz, det er western swing, blues, appalachan-inspirert amerikana og mye annet rart her. Og fortsatt liker jeg det sjøl om dette ikke er den musikken jeg hører mest på. Men det er en rytme her som jeg virkelig har sansen for.
Og LaFarge drar det hele godt i gang med Get It 'Fore It's Gone, med det enkle ordspillet Later is too late. Noe som jeg sier meg hjertens enig i. Å utsette noe til senere gjør gjerne at det blir for seint.
LaFarge har sjølsagt med seg sitt eminente backingband The South Side Three bestående av Adam Hoskins (gitar), Joey Glynn (stående bass) og Ryan Koenig (munnspill, vaskebrett, keyboard) og på Mi Ideal vil jeg spesielt framheve Joey Glynn på bassen. Den er framtredende og den er så kul på denne låten her, og jeg er så glad at Glynn trakterer en original og ikke en bassgitar. Og her altså briljerer han! En festlig låt som delvis blir framført på et språk jeg ikke aner hva er, men det spiller ingen rolle, for det er en liten fest av en låt.
Fine To Me er en herlig gammeldags pianorocker som virkelig får opp humøret hos meg, en skikkelig feelgood-låt.
Drink of You blir kanskje vel crooneraktig for meg, men viser ihvertfall at LaFarge ikke er redd for å variere det musikalske uttrykket sitt nærmest fra låt til låt. Men på Rotterdam, som ikke bare er en hyllest til byen som arrangerte Eurovision i mai, det er også en hyllest til hele Nederland, er LaFarge tilbake i det lystige musikalske hjørnet. Og på andre strake plata jeg skriver om så er det en amerikansk artist som hyller en nederlandsk by, Lilly Hiatt gjør jo det med Amsterdam i en av låtene på albumet jeg skrev om for noen få dager siden.
Avslutningssporet Goodnight, Goodbye (Hope Not For Ever) er av den mer rolige og slentrende typen, og det er en vakker slutt på albumet. Et tekst med et lite pek om at verden er inne i en alvorlig situasjon, men sagt og framført på en sober måte.
Temamessig er dette som nevnt en mer lystig plate enn den forrige, og her får Pokey LaFarge vist at han også er en leken artist. Han lar seg inspirere fra mange hold og former det til musikk som jeg bare må like. Spansk- og vaudeville-inspirerte To Love Or Be Alone er en enkel og kul sak, Yo-Yo er også herlig spanskinspirert.
Så igjen får jeg et album fra Pokey LaFarge der han får brukt sin utsøkte evne til å smelte sammen ulike inspirasjonskilder til sin egen musikk og sitt eget lysbilde. Vi trenger flere musikere som LaFarge, og håpet mitt er at noen norske konsertarrangører klarer å lokke han over dammen. Jeg er sikker på at han blir en attraksjon!
Karakter: 5,5.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar