Mark Lanegan Band

Fotograf: ukjent


Den 3. plata og artisten jeg skal presentere av de fem albumene jeg fikk i 50-årsgave av en kompis i Sandnes er "Blues Funeral" fra 2012, med Mark Lanegan Band. Litt usikker på om jeg skulle føye til "Band" da dette på Wikipedia er regna som et soloprosjekt av Lanegan. Men det står Mark Lanegan Band på coveret, og da forholder jeg meg til det,

Mark Lanegan er en amerikansk musiker og singer-songwriter og starta sin karriere i 1984 med å danne grungebandet Screaming Trees, som jeg kommer tilbake til når jeg langt om lenge når "S". Et band som sammen med Nirvana, Pearl Jam, Alice in Chains og Soundgarden var en del av den voksende grungesjangeren i Seattle på begynnelsen av 90-tallet. Bandet holdet det gående til 2000, og etter det var Lanegan i fem år med i Queens of the Stone Age.

Ved siden av bandene dyrka Lanegan også sin solokarriere som starta med "The Winding Sheet" i 1990. Fram til 2004 ga han ut seks album. Men etter "Bubblegum" gikk det altså åtte år før "Blues Funeral" kom i 2012.

På plateomslaget kan vi lese at Lanegan har med produsent Alain Johannes på gitar, bass, keyboards og perkusjon og Jack Irons på trommer. En del andre musikere er også med på enkeltspor. I likhet med Lanegans tidligere utgivelser fikk også dette albumet overveiende positive kritikker.

I mine ører er dette et interessant album. Lydbildet er tett, musikken til tider melankolsk og tung, nærmest dyster. Lanegan har en hes stemme (er enig i de som sammenligner han med Tom Waits) som passer godt til dette lydbildet. Tung/dyster musikk er ikke øverst på min likerliste, men det er noen sanger her som jeg nikker anerkjennende til, og de vil jeg presentere, i den rekkefølgen de er på skiva:

"Gray Goes Black":

"Ode To Sad Disco":

"Quiver Syndrome":

"Harborview Hospital":

Dette er fire råsterke låter som jeg virkelig har fått sansen for. Resten av albumet er som nevnt tungt fordøyelig, men jeg skal gi det flere muligheter.