Steve Forbert - The Magic Tree

Helt i starten på 80-tallet oppdaga jeg en ung amerikansk trubabur ved navn Steve Forbert og hans tre første album, utgitt i årene 1978 - 80 var fylt med gode låter framført på en karakteristisk, slentrende måte. "Alive on Arrival", "Jackrabbit Slim" og "Little Stevie Orbit" inneholdt perler som Goin' Down to Laurel, Thinkin', What Kinda Guy, Romeo's Tune, I'm In Love With You, Complications, January 23-30 1978, Get Well Soon og Cellophane City. Det var musikk jeg ble skikkelig glad i og etter noen år kom jeg også over en "Best Of"-samling der jeg bl. a. husker Oil, som bl. a. omhandla det enorme utslippet etter Amoco Cadiz, den største olesølkatastrofen noensinne, utenfor Bretagne i Frankrike i mars 1978.

Jeg fikk lyst til å dele en liveopptreden med vakre It Isn't Gonna Be That Way fra debutalbumet "Alive on Arrival":

Etter det må jeg bare innrømme at Steve Forbert forsvant fra radaren min, ihvertfall når det gjaldt nyutgivelser. Så de 12 studioalbumene han ga ut etter de tre første har gått meg hus forbi. Men nå når "Magic Tree" kom tenkte jeg at jeg måtte høre på den.

Og sjøl om stemma til en 64 år gammel Forbert sjølsagt er mer rusten enn den var da han var i 20-årene så kan jeg med stor glede konstatere at det er den samme måten å synge på, det er den samme lekenheten, og utifra forsidebildet kan jeg jammen se at han også har beholdt det gutteaktige i utseendet sitt. Munnspillet er også med, det er en vesentlig del av Forberts lydbilde. Det siste døgnet har jeg virkelig kost meg med 12 helt fortreffelige låter, og å velge blant de blir nesten umulig.

Tittelsporet er med i to versjoner, som første låt og som nr. 10.

Let's Get High er en fengende låt i beste Forbertstil:

Lookin' At The River In The Rain har et herlig snev av country:

Forbert er en mester i å lage slentrende 3-minutters perler som dette. Han er flink til å observere verden rundt seg og få bragt det ut i sine tekster. Hans slentrende og underfundige måte å synge på gir låtene en ekstra nerve.

I akustiske Movin' Through America formidler Forbert hva han opplever når han er på reise gjennom landet sitt. Ikke den mest melodiøse låten på skiva, men du blir sittende å lytte til hva Forbert har å fortelle.

I Ain't Got Time er en historie om en som godt kan kalles en slubbert, og det er herlig å høre Forbert traktere munnspillet på sedvanlig vis:

The Music of the Night er et nydelig avslutningsspor:

Jeg kunne som nevnt ha valgt hvilke som helst låter, for dette er ei skive der jeg er blitt glad i hver eneste sang. That'd Be Alright, Carolina Blue Sky Blues, Tryna Let It Go, Diamond Sky, Only You (And Nobody Else), samt versjon 2 av tittelsporet er alle perler som bidrar til å gjøre Magic Tree til et helstøpt album i beste Steve Forbertstil.

Jeg ble glad i Steve Forberts musikk anno 1980, jeg er blitt like glad i Steve Forberts musikk anno 2018.

Karakter: 6.