Rosanne Cash er en artist jeg har hatt sansen for lenge, og albumet "The River & The Thread" fra 2013 var en innertier. Så da jeg nå oppdaga at hun hadde gitt ut et nytt album var jeg ikke sein med å låne ørene til det.
Det er på mange måter en neddempa Rosanne Cash vi får høre her. Likefullt er det et kraftfullt album, og hun har mye viktig å si i tekstene sine. Vi snakker jo her om en artist som ble tildelt "Spirit of Americana Free Speech Award" på Americana Fest i Nashville i september. Og vi har en artist som i en alder av 63 ser tilbake på livet og også ser på sin bakgrunn som eldste datter til en av de største legendene countrymusikken har skapt, Johnny Cash.
På åpningssporet The Only Thing Worth Fighting For er det kjærligheten som står i fokus, det er den som er det eneste det er verdt å kjempe for. Cash' særegne stemme bidrar sammen med den litt mørke, men likevel stemningsfulle musikken til å understreke budskapet. "Change will come to those who have not fear" er ord som vi alle kan legge oss på minnet. The Undiscovered Country er mer dempa i musikken, i en sang der Cash sier at nå er det hennes tur til å se tilbake:
På 8 Gods of Harlem opplever vi en artist som ikke er redd for å ta opp ømtålelige tema, her skoleskytinger. Hun har fått med seg Kris Kristofferson og Elvis Costello der de tre har skrevet og synger hvert sitt vers der de tar opp temaet ut fra ulike perspektiv. Det blir sterkt og er et av albumets klare høydepunkter:
Den eneste skikkelige uptempolåten er Not Many Miles To Go og det er en låt som jeg liker meget godt:
Men det er de neddempa låtene som dominerer, og her må jeg komme med en bekjennelse: Da jeg hørte på skiva første gang ble jeg ikke så veldig imponert, men noe sa meg at jeg måtte gi den en sjanse til og det er jeg virkelig glad for at jeg gjorde. For da fikk jeg høre at det her var sterke saker sjøl om mange låter er tona ned. Og sammen med gode tekster skjønte jeg etterhvert at dette er ei riktig så god plate.
Som et eksempel på de rolige, solide låtene viol jeg trekke fram tittelkuttet She Remembers Everything. Jeg tolker teksten som at den handler om en venninne som har fått demens, men er åpen for at jeg tar feil. Her en liveversjon med ektemannen John Leventhal som medgitarist:
Jeg tar også med Everyone But Me som er meget vakker i sin enkelhet. En sang der Cash bl. a. minnes sine foreldre:
13 låter er det blitt plass til, de tre siste er titulert som bonusspor. Alle de av den rolige, stillferdige sorten. Det er i det hele tatt noe eget med en artist som på en stillferdig måte klarer å levere et kraftfullt album. Plata har vokst og vokst for hver eneste lytting, og jeg må bare gratulere Rosanne Cash med å ha levert en innertier igjen.
Karakter: 6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar