Asleep at the Wheel - New Routes

Asleep at the Wheel er et interessant band som neste år kan feire 50-årsjubileum. De ble grunnlagt av Ray Benson og Lucky Oceans, og Benson er fortsatt med. Lista over tidligere medlemmer teller hele 35 navn, og legger vi til de åtte som danner den nåværende besetninga så har altså AATW hatt 43 offisielle medlemmer opp gjennom årene. Bandet har vunnet ikke mindre enn ni Grammypriser, noe som er et bevis på at dette er et høyt anerkjent ensemble.

Deres musikk kalles gjerne Western Swing, men på plata som er kommet nå er det mange stilarter de er innom. På "New Routes" hører jeg elementer av både tradjazz, storband, rockabilly, bluegrass og country, og det blir en helhet som jeg liker. Dette er første studioalbumet deres på åtte år, og med flere nye medlemmer.

Åpningssporet Jack I'm Mellow med bandets eneste kvinnelige innslag Katie Shore på vokal er i mine ører god tradjazz og jeg får litt Ytre Suløenvibber. Så kommer Pencil Full of Lead som er heftig rockabilly. AATW har gjort Paulo Nutinis låt en del kjappere i takten, og det svinger skikkelig:

Call It a Day Tonight er en roligere sak, vakkert og stilfullt sunget av Katie Shore og nydelig musikk av bandet. Her en liveversjon med halve besetninga:

Seven Nights to Rock er bare western swing av høy klasse, og er en låt med stor partyfaktor. Elsker denne låten som har en liten touch av storband over seg:

En annen låt som jeg har falt for er mer neddempa I Am Blue:

Det at AATW varierer så mye i stilarter utover i skiva gjør det ikke forvirrende, tvertimot det gjør den mer spennende. Jeg hører godt at dette er rutinerte musikere som vet hvilke knapper de skal trykke på for at lytteren skal få en god opplevelse. Variasjonen gjør da også at det er et par låter som ikke er helt min gate, men det må jeg bare tåle siden det er så mye her som jeg storkoser meg med. Bl. a. har de med en stilig cover ev en av de første hitene til Johnny Cash, Big River, og Katie Shore bestalter vokalen helt utmerket. Weary Rambler er en countrylåt med nydelige harmonier og igjen en flott vokal av Shore.

Til slutt tar jeg med avslutningssporet der AATW har med to gjesteartister i Scott og Sett Avett, en låt der de filosoferer over at den sangen låtas jegperson hadde lyst å skrive til sin kjære, der kom Willie først..... Og det er nok Willie Nelson, som AATW spilte inn skiva "Willie and the Wheel" sammen med i 2009.

Alt i alt så er dette et veldig bra album fra et band som er en institusjon innenfor sin sjanger. AATW oser av spilleglede og kjærlighet til musikken, og det smitter over på meg. En del av låtene er musikk jeg vanligvis ikke hører så mye på og få de impulsene og kjenne at jeg liker den musikken er en stor opplevelse. Det er ikke alle som har en formidlingsevne som får lytteren til å like musikk en ellers hører lite på, men der er AATW uovertrufne.

Karakter: 5.