Noah Gundersen - If This Is the End

Noah Gundersen og dette albumet som kom ut 8. september ble jeg oppmerksom på da jeg i oktober skrev om Elijah Johnston. I presentasjonen av han på Spotify stod Gundersen nevnt som en av artistene Johnston hadde delt scene med. Jeg noterte meg Gundersen, mye pga. det norske etternavnet, men det var først for noen få dager siden at jeg begynte å høre på dette albumet.

Noah Gundersen kommer fra staten Washington i det nordvestlige hjørnet av USA der han vokste opp i en konservativ religiøs familie der hans utdannelse var hjemmeundervisning. Sin musikalske utdannelse, for å si det sånn fikk han i Seattles alltid vibrerende musikkmiljø. Dette er hans sjette soloalbum, men han har også flere solo-EP-er og flere utgivelser med band bak seg siden debuten som 19-åring i 2008. 

Iflg. presentasjonen på Spotify tok Gundersen seg en pause fra musikken etter sitt forrige album i 2021 da han følte seg desillusjonert over tilstanden i musikkindustrien. Han tok seg jobb som bygningsarbeider og denne nye plata er et resultat av erfaringene det ga han, både oppturer og nedturer. Etterhvert fant han tilbake til gleden ved å lage musikk igjen, og det førte altså til denne skiva her. 

Skal jeg si noe om hva som møtte meg da jeg begynte å lytte til denne musikken så er det en artist med mange følelser i seg. Og så kjente jeg omtrent fra første lytt en indre ro som fløt inn over meg utover i albumet. Det er noen smådramatiske låter her, men også noen helt stillferdige og rolige. Og jeg fant fort ut at dette likte jeg, dette var musikk som ga meg en sårt tiltrengt følelse av indre ro i det som egentlig er en helt forferdelig verden akkurat nå. 

Faktisk er det tittelsporet som åpner det hele som rent musikalsk er den låten som ikke helt når meg, likevel hører jeg inderligheten til Gundersen i den stillferdige framføringa. Og dette første verset forteller meg om et menneske og en artist som har funnet roen i livet:

If this is the end
There's nowhere I'd rather be
No one I'd rather see the end with
There's beer in the fridge
In this place that I live
With the love of the woman I live with
Tell god on his throne
To leave us alone
If this is the end

 

Så kommer Swim, elsklåten, gåsehudlåten på denne skiva. Om å finne sin indre styrke symbolisert ved å klare å holde pusten under vann til du er sterk nok til å svømme. Akkurat nå er dette låten å høre på for meg når jeg føler meg svak og trenger styrke.

 

Seks minutter lange Better Days er en av disse nydelige låtene som begynner særs rolig, og som sakte bygger seg opp til et epos med mer lyd, men som er sunget med dyp inderlighet. Også her nevnes det å svømme om en "freaked out"-gutt som gjør så godt han kan når han skal lære seg å svømme. Og om vennen som tar sitt liv og etterlater seg kone og et lite barn. Her er det mye smerte, og som det følelsesmennesket jeg er så får jeg en klump i halsen av denne her.

Moment Like This er en hjerteskjærende kommentar til tiden vi lever i nå, og det er kanskje ikke tilfeldig at Gundersen fletter Dylan-ordene Blowing in the wind inn i en desperat tekst der spesielt disse ordene gjør et dypt inntrykk:

 

I would like to know what’s really happening
Could someone, please, just tell me something good?
‘Cause all the kids are sad, and all the news is bad
Could it be true—

 

Det er akkurat sånn jeg sjøl har følt det den siste måneden med en pågående krig i Europa og med tragediene som utspiller seg hver eneste dag på Gaza etter Hamas' terrorangrep 7. oktober. Kan ikke noen komme med gode nyheter snart? Det er akkurat den fortvilelsen Noah Gundersen setter ord på i denne låten, som altså ble gitt ut FØR det smalt i Midt-Østen ...

 

Painted Blue har også en smått desperat tekst, men den stillferdige musikken får meg likevel til å slappe av. Og jeg liker kontrastene som er i rolig musikk og en desperat tekst framført med mye følelse. Det er rett og slett noe vakkert over det, og igjen kommer den klumpen i halsen. Musikken får til slutt det dramaet du egentlig forventer av en slik tekst, og jeg får en følelse av at denne sangen har en nærmest perfekt oppbygging.

I Terrible Freedom ligger kontrastene allerede i tittelen. Her kommer Gundersen inn på perioden der han ikke følte seg vel innenfor musikkindustrien. Også her er et vers jeg vil gjengi, fordi det sier så mye om hva denne låten dreier seg om:

How the price of this terrible freedom
We thought was in such high demand
Eats through your flags as your confidence sags
Till you're shrouded in shadow
Lonely and morbidly fat

Det er egentlig litt rart at jeg sitter igjen med en slik indre ro etter å ha hørt dette albumet med flere desperate tekster. Men Noah Gundersen klarer altså det kunststykket å lage beroligende musikk til sterke tekster. Og sjølsagt, her er låter jeg ikke har postet som virkelig er rolige og som bare gir ro. Everything Is New er et godt eksempel på det, den akustiske perlen Headlights og pianoballaden Love Is Blind som avslutter det hele likeså.

Så dette er et album som har satt sterke spor i meg. Noah Gundersen har helt tydelig lagt mange følelser i dette prosjektet, og han når helt inn til hjertet mitt. Det er så sterkt å høre på, og etter å ha gått noen runder med meg sjøl må jeg bare gi etter og gi ...

Karakter: 6/6.